Barteskogens joggende soldater

Jeg satt i stolen hos den grå damen. Jeg husker ikke lengre hva hun spurte om som fikk meg til å flykte. Det skal ikke mye til før Skogen suger meg inn i dens mørke verden.

«Barteskogen er ikke lengre hva den var»

Var det noen som sa til meg i etterkant. Det var gutten innså jeg fort. Gutten jeg lekte med da jeg var 14 år. Adam het og heter han fortsatt. Han var også 14 år da jeg var det, men han ble aldri eldre. Det tok lang tid før jeg tenkte over at det kanskje var litt rart! Adam kom og gikk i perioder og det føltes alltid naturlig de gangene han var der. De gangene han ikke var der, eksisterte han rett og slett ikke. Så forsvant han i noen år og kom tilbake 13 år seinere. En dag den grå damen stilte de riktige spørsmålene. Adam våknet til liv og det samme gjorde Barteskogen. Han bor der og kjenner skogen like godt som sin egen bukselomme.

Jeg satt fortsatt i stolen da rommet mørknet, jeg ble trøtt og gulvteppet under oss kom til liv. Før jeg rakk å tenke presset trærne opp fra det i rekordfart, jeg kjente det ristet i bakken så jeg måtte holde meg fast. Det tok ikke lang tid før hele skogen var på plass og jeg befant meg dypt inne i den. Jeg hørte så en hær av soldater jogge i takt på leit etter skogens dronning sitt nye offer. Det kunne være hvem som helst, de tok alt de kunne finne! Derfor måtte jeg gjemme meg. Stiv av skrekk krøllet jeg meg sammen i et hulrom i en trestamme. Jeg kunne høre soldatene i full masj trampe forbi. Så ble de borte og jeg var foreløpig trygg.

Den midlertidige friheten brukte jeg på å vandre rundt i skogen omringet av tåke. Jeg betraktet de flotte trærne som kun eksisterer i Barteskogen. Blader og løv er nemlig erstattet med Herre-barter! Jeg har aldri skjønt hvorfor, men den grå damen sier at «Selv Barte-trærne har en logisk forklaring». Mens jeg vandret rundt hørte jeg stemmen hennes, hun ba meg om å komme tilbake, men jeg visste ikke veien. Tåka gjorde det vannskelig å orientere seg, men jeg klarte å kommunisere med henne mens jeg var på vandring. Tre dører dukket opp og jeg fikk beskjed av skogen om å velge en av de. En av dem ville ta meg med til det virkelige virkelige, mens de to andre ville føre meg lengre bort og inn i det dypeste dypet. Jeg prøvde å rådføre meg med den grå damen som stadig prøvde å guide meg hjem. Uten hell, jeg valgte feil dør og forsvant ut i ingenting..

Det neste jeg husker er at jeg står på utsiden av den grå damens kontor, det var 5 meter fra meg til bilen jeg brukte som fremkomstmiddel den dagen. Grusen i mellom så på ingen måte ut som grus, men som en overflate av noe som kom til å drukne meg om jeg gikk på den. Så jeg sendte bud på Fru Grå som kom umiddelbart ut for å demonstrere at grusen var grus. Hun gikk ut på den og etterlot seg en sti av plater jeg kunne gå på. I bilen satt jeg i enda noen minutter før jeg kjørte tilbake til start.

I det jeg kjørte var jeg overbevist om at jeg kunne skimte Barteskogens joggende soldater masjere videre over brua og over åsen. Der kommer de nok til å holde seg en stund, tenkte jeg. Helt til Fru Grå stiller de riktige spørsmålene.. igjen..

Om to sangfugler

Jeg fikk besøk i kveld. Av to sangfugler. De er mine næreste og fjerneste på en gang. Næreste fordi jeg har vokst opp med dem, men fjerne fordi jeg har hele livet måtte holde en distanse fra selve livet og dermed også dem. Det er synd for de er to flotte fugler om synger om glede og vakre dager som kommer. Vi er så ulike som det går an, men alikevell er vi så nære. Det må være det båndet bare søsken kan ha. Vi er vokst opp med de samme foreldrene, under de samme forholdene. Vi husker, men snakker aldri om det. Helt til vi treffes og da ender vi alltid med å snakke om det virkelige den gang. Vi kommer alltid fram til det samme, at vi ikke forstår hva som skjedde. Det er som om fortiden vår ikke eksisterer eller bare har vært en drøm og når vi snakker om det, går det opp for oss at det må være noen sannheter der alikevell. Så skilles våre veier og det virkelige den gang blir atter en gang gjemt og glemt.

De vet ikke hvem jeg er, ikke egentlig. For ingen av oss liker å gå dypere enn der føttene våre er plantet, akkurat i overflaten av noe stort og u-oppdaget. Derfor holder vi oss på overflaten, akkurat der det føles komfortabelt nok til å kunne ha et godt forhold til hverandre. Slik må det bare være. Iallefall for nå.

 

Sunn livsstil V/S D.I.D

Det kan umulig være en hemmelighet at det å leve med en diagnose som DID, byr på et hav av utfordringer. For meg er LIVSSTIL en av dem. Rettere sagt en SUNN livsstil. I mitt yrke er jeg i stor grad opptatt av helse og av å fremme god helse. Selv veier jeg litt i overkant av 100 kg og har en BMI på 36,7 og kategoriseres i FEDME båsen. Ikke bare overvektig altså, men hakket forbi. Det er noe jeg syntes er veldig leit og ikke minst flaut. Mange ganger har jeg gått og irritert meg over hvorfor jeg ikke klarer å kaste opp maten med vilje. For jeg er nemlig en overspiser. Mat og godteri er min trøst når ting blir kaotisk. Men det er på ingen måte en god venn.

For sikkert femtiende gang har jeg nå bestemt at dette må ta slutt. Jeg har kommet i en slags før-midtlivskrise der jeg er overbevist at  om jeg ikke gjør noen endringer nå, kommer jeg til å dø av hjerteinnfarkt før jeg fyller 40. Og jeg vil ikke dø. Jeg er svært glad i livet, tross alle utfordringene jeg har fått utdelt. Jeg vil nok møte sterke protester og uenigheter på den fronten også, men det er jeg bare nødt til å takle! Veien jeg går på er vant til at jeg tar 3 skritt fram og 2 tilbake, det viktigste er at jeg kommer over målstreken en dag.

LYKKE TIL til meg!!

Coping with trauma-related dissociation

CopingEtter to år med å bygge opp tillit til min terapeut, er vi endelig klare for å ta et skritt videre. Og det skrittet tar vi sammen med Boon, Steele og Van Der Hart som har kom ut med denne boken i 2011. Det er en guide for både pasienter og terapeuter for å få til framskritt i den tøffe jobben det er å rydde opp i et dissosiativt sinn.

Den finnes kun på engelsk, så det blir nok en liten utfordring. Men jeg tror at jeg kommer godt inn i det bare jeg får begynt å lese. Dessuten er det jo flott å få rippet opp i gamle engelskkunnskaper igjen!