Om to sangfugler

Jeg fikk besøk i kveld. Av to sangfugler. De er mine næreste og fjerneste på en gang. Næreste fordi jeg har vokst opp med dem, men fjerne fordi jeg har hele livet måtte holde en distanse fra selve livet og dermed også dem. Det er synd for de er to flotte fugler om synger om glede og vakre dager som kommer. Vi er så ulike som det går an, men alikevell er vi så nære. Det må være det båndet bare søsken kan ha. Vi er vokst opp med de samme foreldrene, under de samme forholdene. Vi husker, men snakker aldri om det. Helt til vi treffes og da ender vi alltid med å snakke om det virkelige den gang. Vi kommer alltid fram til det samme, at vi ikke forstår hva som skjedde. Det er som om fortiden vår ikke eksisterer eller bare har vært en drøm og når vi snakker om det, går det opp for oss at det må være noen sannheter der alikevell. Så skilles våre veier og det virkelige den gang blir atter en gang gjemt og glemt.

De vet ikke hvem jeg er, ikke egentlig. For ingen av oss liker å gå dypere enn der føttene våre er plantet, akkurat i overflaten av noe stort og u-oppdaget. Derfor holder vi oss på overflaten, akkurat der det føles komfortabelt nok til å kunne ha et godt forhold til hverandre. Slik må det bare være. Iallefall for nå.

 

2 kommentarer om “Om to sangfugler

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s