Jenta gikk ut i skogen…

…ute av stand til å vite hvorfor eller hvor hun hadde tenkt seg. Hun ville bare vekk. En tynn liten skikkelse var på vandring uten tilhørighet til livet. Svevende havnet hun lengre og lengre bort uten å eksistere, hun var fri! Men fri fra hva? Det er fortsatt et mysterium. Jenta bare gikk uten å en gang vite det! Sakte men sikkert vekkes jenta av at hun plomper skoen sin i en sølepytt, det kjentes rart og ekkel ut, men hun fortsetter å gå ut i intet.

Virkeligheten slo til som et slag i det lille, uskyldige ansiktet. Hun våknet og så ned, den ene skoen var rød, så merkelig! Det var blod. Skoen hadde fylt seg opp med blod! Hun så seg rundt og til sin store forskrekkelse befant hun seg midt i skogen! I fortvilelse begynte hun å gå igjen. Stiv og vannselig for å bevege seg snudde hun gråtende hjem.

Mor tok hun med til legen, 7 sting på foten. På spørsmål om hvordan det skjedde, svarte jenta så ærlig hun kunne. At hun ikke visste, men at hun hadde gått i skogen og plutselig fylte skoen seg med blod..

 Hentet fra det virkelige virkelige den gang. Da jenta var 5 år. Mange år senere har det gått opp for meg at dette må ha vært en av de første gangene jeg dissosierte. Jeg vet fortsatt ikke hva som faktisk skjedde, jeg har fortsatt et arr på foten og kan ikke skjønne hvordan jeg klarte å kutte meg opp der med sko på. Et spørsmål som hjemmesøker meg er «Hvorfor». Hva var det jeg rømte fra?

Trening og Tidsbegrep

Jeg kom nesten akkurat hjem fra en treningsøkt på Fresh Fitness. Når jeg skriver det slik kan det virke som om det er helt naturlig for meg å komme hjem derifra, men det er det altså ikke. Det er faktisk flere måneder siden sist jeg trente der. Jeg skjønner ikke hvorfor, fordi det er igrunn ganske deilig! For et år siden skulle jeg gjerne dissosiert meg igjennom alt som het trening for å ikke en gang vite at jeg hadde trent! Det hadde jo igrunn vært kjekt, men alt som har eller har hatt med trening å gjøre er svært merkbart. Det får meg til å føle at jeg lever. Derfor har jeg ingen forståelse for hvorfor jeg ikke gjør dette jevnt og trutt enn bare i korte perioder av gangen. Til og med Herr. Bart trener der og vi har vel mer eller mindre funnet ut at det er usedvanlig koselig å trene sammen! Det er igrunn helt utrolig at TRENING kan bli en felles interesse for meg og Herr. Bart som lenge har hatt vår favoritt hobby foran tven men god «mat» og drikke.

TID er vel mye av grunnen til at trening oftest uteblir. For meg oppleves tid anderledes enn mange andre. Jeg har lett for å si «de vanlig» eller «de normale», men jeg prøver bevisst å ikke bruke slike ord. Fordi da må jeg først definere hva som er vanlig og normalt. Og det er nesten umulig og komme fram til et korrekt svar som samtidig er generelt. Men uansett, det er en som stadig forteller meg at:

Tid er irrelevant!

Ofie heter han og har vært min venn siden jeg var 13 og begynte på ungdomsskolen. Han er en engel uten vinger og ser ut som en liten gutt, selv om han påstår at han er over 300 år gammel. Ofie er bare helt vidunderlig! Han er klok og fra hans opprinnelse har hans hensikt vært å hjelpe meg med å omgås andre (de vanlige/normale). Da jeg var 13 år hadde jeg så dårlig selvtillitt at jeg automatisk svarte «jeg vet ikke» på alt mens jeg så ned i bakken. Helt til Ofie kom og sa:

Du, hvis du fortsetter å si «jeg vet ikke» til alt og alle, vil du til slutt tro at du ikke vet noe som helst! Og det er jo ikke sant. Fra nå av skal tar jeg ifra deg evnen til å si «jeg vet ikke», slik at du kan bli mer kreativ!

Hensikten hans var god og jammen ble jeg riktig så flink til å besvare alle slags type spørsmål. Om det så var at jeg faktisk ikke visste svar, så måtte jeg finne på noe da og det funket. «De andre», så at jeg hadde en possitiv utvikling verbalt og dermed ble jeg også lagt litt mindre merke til. Det passet meg utmerket.

Folk som kjenner meg vet at jeg ALLTID er tidlig ute. De mener kanskje at jeg stresser med tid og det er forsåvidt sant, men det de ikke vet at jeg kan ikke alltid stole på selve tiden! JA, jeg liker å ha god tid. Men det er fordi jeg har erfart at tiden kan jukse. Plutselig kan tiden ha hoppet fram noen timer uten at jeg har merket det. «Tidshopp» kaller jeg det og er en av symptomene på Dissosiasjon. Jeg liker å ha god tid fordi jeg aldri kan være helt sikker på hva som skjer underveis! Tidshopp var noe som skjedde i større grad før. Men de hender den dag i dag og derfor er nettopp dette med tid litt anstrengende. Som regel skjer dette i forkant eller i etterkant av Fru Grå sine avtaler. Jeg har ikke telt hvor mange ganger jeg har vært på vei til Grå i det ene sekundet og i det neste står jeg parkert en helt annen plass to timer seinere. Eller de gangene jeg går tur med udyret (hunden vår) i skogen, runden som vanligvis tar 1 time om jeg går i normalt tempo, som jeg bruker opptil 4 timer på uten å huske eller vite hvor jeg har gått. Nesten som at jeg på mystisk vis finner veien hjem igjen til slutt… Da er det kanskje ikke så rart at jeg i perioder kvier meg for å gå ut.

time-flies2

Det er iallefall den mest logiske forklaringen (utenom at jeg rett og slett bare er LAT) til hvorfor det er vannskelig i perioder å komme meg ut av huset for å utføre en hobbyaktivitet som trening. Selv om det er deilig, så sitter det igjen en redsel for hva som kan skje når jeg setter meg i bilen. Triggere er vannskelig å unngå om jeg ikke er forberedt. Men når jeg først kommer meg til treningsstudioet er det en helt utmerket anledning til å føle seg fri! Jeg er svært glad i musikk og etter ungen kom til verden har det blitt mye mindre tid til den slags. Men på Trening kan jeg høre på det jeg vil og på en måte glemme hvor jeg er! Bare lytte og nyte den fantastiske musikken! Det er en av de beste følelsene som finnes!

 

Søvnløse netter

Søvnløse netter, hva vil du meg?

Natt etter natt svekkes jeg av deg.

Mørket faller, omgivelsen bli grå

Du svikter aldri, men opptrer like brå.

 

Du kveler meg og sperrer meg inne.

I nattens makt nekter du meg å erindre

det som gjør det så nødvendig,

å holde fast på deg så indelig.

 

Jeg liker deg ikke, det er ingen hemmelighet

Du kommer uten kjærlighet

Søvnløse netter, skal du høre meg be?

Slik at jeg omsider får en natt i fred.

 

Ferie fra kaos

Det er sommerferie. Siden jeg er student har jeg valgt å også være det om sommeren, derfor har jeg lang ferie, både fra skolen og fra Fru Grå. Jeg glemmer hvordan det er å ikke gå i behandling! Hvor befriende det er og bare la mitt indre kaos være innelåst i boksen, gravd ned i bakken. Der skal den være helt til jeg ser Fru Grå igjen i august. På den måten kan jeg leve i her og nå uten store problemer. Det er klart at boksen åpnes i ny og ned, men da åpnes den ikke for andre ting jeg ikke klarer å håndtere. Boksen kom til meg for ca et halvt år siden, da jeg lærte å meditere. Da gikk jeg for første gang bevisst inn i mitt indre og fikk et overblikk over kaoset som befinner seg der. Det eneste jeg klarte å gjøre mens jeg var der var å finne fram en boks og legge det i før jeg gravde det ned. Grå mener at det er en fin måte å kontrollere kaoset på. Ved å sakte men sikkert ta fram boksen for å utforske det som måtte befinne seg oppi der. Vi har forsøkt noen ganger å gjøre dette på en kontrollert måte, men fram til nå har jeg bare blitt sugd inn i en annen verden ute av stand til å kontrollere noe som helst. Men som fru Grå sier:

Øvelse gjør mester!

Det er altså godt å ha sommerferie, men samtidig er livet satt litt på vent. På stede hvil uten å komme seg i noen retning! Ikke det at jeg bare sitter i sofaen uten gjøre noe! Sommeren har vært innholdsrik med masse aktiviterer for både store og små og jeg nyter hver dag jeg har med ungen min som også har ferie fra barnehagen. Det er ufattelig koselig! Det jeg mener med at livet står stille, er min evne til å reflektere over hvem jeg er utenom min rolle i min lille familie på 3. Det er godt å bare kunne være mamma for ungen og kone til Herr Bart, men jeg er da mer enn det! Mye mer! Som gjennstår og finne videre ut av i august…

Boon, Steele & Van Der Hart. Kapittel 1 & 2

Dissociativ parts of the personality are not actually separate identities or personalityies in one body, but rather parts of a singel individual that are not yet functioning together in a smooth, coordinated and flexible way (Boon, Steele & Van Der Hart, 2011. s. 14).

Da er ferdighetstreningen igang og jeg har gjort meg ferdig med de to første kapitlene i Boon, Steele & Van Der Hart sin «Coping with trauma-related dissociation».

Mitt aller første inntrykk av boken er at den er lettlest (selv på engelsk), oversiktelig og konkret. Boken er bygd opp i åtte deler med 4-6 kapitler i hver del. Jeg er nå på del 1 som heter: «Understanding Dissociation and Trauma-Related Disorders» hvor de to første kapitlene handler om å forså dissosiasjon og symptomene som kommer med. på slutten av hvert kapittel følger «hjemmelekse» som i all hovedsak er et skjema å fylle ut om følelser, reaksjoner og tanker rundt kapitlene, feks: «1: What was it like for you to read about dissociativ symptoms?», 2: «Describe your thoughts, emotions and physical sensations as you read about the symptoms». osv..

Kapittel 1:

Handler i all hovedsak om å lære å holde seg «her og nå» (Learning to be present). Etter litt grunnleggende teori om hva dissosiasjon er står det beskrevet en øvelse som går ut på å bli bevisst på gjennstander i rommet du befinner deg i. Øvelsen innebærer å plukke ut tre gjennstander du kan SE, HØRE og FØLE. Det trenger ikke å være samme gjenstander, poenget er at du skal plukke ut tre gjenstander til hver sans og deretter velge tre ulike lukter, følelser og hva du ser i de objektene før du knytter sansene til «her og nå». Poenget er å trenes opp til å unngå dissosiering. Altså, å holde seg i «her og nå».

De anbefaler å gjøre denne øvelser minst to ganger om dagen og det er hensikten min fra nå av.

Kapittel 2

Dette kapittelet ble allerede litt mer avansert, men absolutt ikke mindre intressant. MER faktisk. Det jeg leser føler jeg ikke er ny kunnskap for meg, men hver gang jeg leser om det føler jeg en lettelse over at det faktisk er virkelig det jeg føler og ikke bare innbilning. Kapittel 2 tar nemlig for seg SYMPTOMER.

Dissosiasjon kommer med en rekke symptomer, fra milde til alvorlige, fra midlertidig til langvarige, men som oftest vil symptomene til en som lider av dissosiasjon være langvarig og ha en effekt på dagliglivet i en viss grad.

Symptomer som blir nevnt i denne boken er (har i beste evne forsøkt å oversette til norsk):

  • Følelse av ufrivelighet (Sense of involuntariness), som går ut på å ha tanker, følelser som ikke føles som egne. Stemmer eller identiteter som snakker og som «ikke er meg».
  • Hukommelsestap
  • Tap av sanser
  • Tap av tid i hverdagen (tidshopp)
  • Følelsen av at tiden går saktere enn den gjør
  • Depersonalisering
  • Derealisasjon
  • Inntrenging av minner, flashbacks, plutselige følelser tatt ut av sammenheng. uforklarlige smerter osv..

Jeg kunne gått mye mer i dybden på hvert enkelt punkt, men velger å la det være. Jeg blir ganske sliten av bare å lese om de. Kanskje jeg vil fullføre og utfylle dette innlegget ved en senere anledning.

Kapittel 2 avslutter med nok en øvelse som er en forlengelse av øvelse 1. Den handler om å finne et anker i hver rom i huset ditt. Som skal knyttes til «her og nå». Det samme kan jeg gjøre med andre plasser det er viktig å holde meg «her og nå». Hos Fru Grå for eksempel.

Dette kapittelet var til tross for størrelsen på den, veldig slitsomt for meg å komme igjennom. Underveis opplevde jeg det ene symptomet etter det andre og måtte ta pauser. Men det viktigste var at jeg kom igjennom og skrev ned noen ord på oppgavene helt på slutten.

Det som skjedde med meg underveis var at jeg begynte å miste meg selv, det jeg leste føltes ikke som hadde noe med meg å gjøre, men heller hun som satt og leste. I starten var det bare intressant, men gradvis kom følelsen av å ikke eksistere. Så kom kvalmen og jeg ble uvell. Derfor la jeg ikke sjelen min inn i besvarelsene, men skal gå igjennom dem også ved en senere anledning.

I full gang med å jobbe. Jeg og markeringstusjen min.
I full gang med å jobbe. Jeg og markeringstusjen min.
Den første øvelsen i kapittel 1.
Den første øvelsen i kapittel 1.

IMG_20140714_212410

 

Avslutningsoppgaver fra kapittel 1.
Avslutningsoppgaver fra kapittel 1.

Kos deg & spis så mye du vil ;)

Det er enkelt å være sunn på denne årstiden! I dag lagde jeg en salat av kål, spinat, rucola, hjertesalat, bønner, tomat, avocado og vannmelon. Skjærte opp en kyllingfilet i biter, marinerte den med litt BBQ saus og stekte den i panna. Ferdig stekt la jeg kyllingbitene over salaten på tallerken. DØDS GODT, sunt og mettende.

IMG_20140713_165406
Oppskåret og marinert kyllingfilet og salat.
IMG_20140713_165513
Salat
IMG_20140713_165447
Kos deg og spis så mye du vil

You’ve got mail

Store deler av min kommunikasjon med Fru Grå går faktisk via e-post. Vi fant tidlig ut at det ble vannskelig å ha en flyt i terapien når jeg til stadighet ikke husket ting som ble sagt og gjort på hennes kontor. Og det at jeg ikke husker, bidrar i stor grad til mer usikkerhet og enda mer unngåelsesatferd. Noen timer husker jeg mer enn andre, derfor vil behovet for skriftelig oppsummering variere. Grå oppmuntrer meg til å skrive epost fordi hun mener det er viktig for å forstå det som skjer. Og hun har som vanlig helt rett, for takket være eposter, åpner mulighetene for refleksjon. Fru Grå er en klok dame og i siste epost fra henne før sommerferien skrev hun noe som jeg syntes var ekstra klokt og ikke minst svært nyttig:

Når en strever så og ønsker hardt å få til noe, og det ikke går som en ønsker, da kommer automatisk både skuffelse og sinne mot seg sjøl. Og en blir værende i den endeløse sirkelen med sjølanklager, så  miste motet og trua på seg sjøl at noe vil endre seg til det bedre – alt bare øker på. Og her kommer inn nok en utfordring – å kunne bremse anklagene og skuffelsen. Istedet for å si til seg sjøl, “jeg klarte ikke” og bli overøst av mismot –  heller kunne lure fram en nysgjerrighet som  sier “hva skjer med meg? Hvordan henger dette sammen? kjenner jeg dette igjen? osv” Fordi da er en i gang med å reflektere, dvs aktivt bruke hjernebarken (cortex, ytterste delen av hjernen). Når du setter i gang action i hjernebarken, så vil du samtidg bremse det som foregår i indre hjernedelen, der hvor automatiske følelsereaksjoner og kroppslige reaksjoner som bl a å flukt/forsvar, har sitt utspring. 
Øvelse gjør mester. Og du øver. Det vet jeg at du gjør. F eks., når du var i “Barteskogen” sist time, spurte du Adam om rommene, det er å gjøre noe nytt. Neste gang, kasnkje du forteller han om dem, f eks., og gradvis vil det åpne seg noen kanaler mellom rommene. Og det tar tid, det er helt sikkert, og dette er det vanskeligste å endre på! Andre strever med dette slik du gjør. 
Og med dette klarte Grå nok en gang å gi meg oversikten tilbake slik at jeg kan fortsette å øve, leve og mestre min hverdag i det virkelige virkelige. For meg er det nemlig veldig viktig å forstå situasjonen min. Grå mener det ofte blir veldig teknisk og teoretisk, men for min del er det så nyttig å vite nøyaktig det for å kunne ha noe grunnleggende å springe utifra. Teoridelen blir som en blomsterkasse med jord, da blir det enklere for meg å så de frøene jeg ønsker og har muligheten til for å kunne blomstre opp og leve som den jeg er.

Huset med det rare i

Å leve med dissosiasjon kan beskrives som å bo i et hus med mange rom som inneholder hemmeligheter om livet ditt. Haken ved dette huset er at rommene er låst og du har glemt hvor du la nøkkelen. Du vet at du må inn i hvert enkelt rom for å finne brikkene som til sammen skal gi deg svar og bli hel igjen. Den oppgaven kan virke totalt umulig. Vi vet alle hvor irriterende det er å ikke finne den bilnøkkelen, enda vi bare VET at vi la den en lur plass.

Fasaden av mitt indre hus.
Fasaden av mitt indre hus.

Fru Grå bruker ofte huset som metafor for å finne ut hvor jeg befinner meg der og da. Det er hun som har gjort meg oppmerksom på «huset med det rare i», som mye annet nyttig. Så langt er det noen dører som er åpnet, men cluet er å klare å formidle hvor jeg er der og da og ikke forsvinne som jeg pleier. Eller å sovne, som det ofte ser ut som for Grå. Og jeg sovnet..

«Hvem er der?» Spør jeg nysgjerrig.

«Meg vel!», svarte gutten idet han hoppet fram fra Bartetrærne. Jeg smiler og gleder meg over å være sammen med han igjen. Adam er en ordentlig gladgutt som er umulig å ikke like og jeg merker det smyger seg fram en redsel for å miste han.

Han står der og smiler bredt og spør om ikke vi skal klatre til toppen av trærne for å hoppe!

«Hoppe?» Spør jeg. «Hoppe ned?»

«Nei, så klart ikke, vi hopper fra tre til tre! Det er gøy! Jeg skal vise deg!»

Og på et øyeblikk var vi på toppen. Jeg hadde aldri vært der før og trodde jeg hadde sett alt det gikk an å se i Barteskogen, men der tok jeg feil. Toppen av bartetrærne var kledd med sopplignende kuler i mange farger! Det var en skyfri, sennepsgul himmel over oss og vi begynte å hoppe.

«Hva med Soldatene?», Ropte jeg til Adam som var en litt mer erfaren hopper enn meg. Han hoppet liksom på en energisk og bedagelig måte samtidig.

«Ingen grunn til panikk! De har matpause», Svarte Adam idet han spratt til alle kanter. Etter å ha hørt på Grå sin refleksjon over «HUSET med alle rommene», måtte jeg spørre:

«Adam? Kjenner du til husene med alle rommene? Og isåfall, hvilket rom er vi i nå?»

«Rom?» Smiler han lurt med bare den ene munnviken. «Jeg kjenner bare til Bartetrær og den slags!»

Vi fortsetter og hoppe, men det virker som om trærne blir færre for avstanden mellom de blir større. Akkurat i det øyeblikket jeg er sikker på at jeg skal falle ned, faller jeg. Adam kommer svevende ved siden av meg og hvisker: «Du må ikke våkne, bli her hos meg!» Og det er akkurat det jeg har lyst til. Jeg lander mykt på en haug med Barteløv som har falt. Jeg ser opp uten å ha sjans til å se den sennepsgule himmelen. Trærne er flere kilometer høye.

Plutselig hører jeg Grå i det fjerne. Hun høres litt streng ut når hun ber meg om å komme tilbake. Det liker jeg ikke, men samtidig innser jeg at timen kanskje nærmer seg slutten.. igjen. Det gjør meg irritert fordi dette var den siste timen hos Fru Grå før sommerferie. Jeg hadde håpet at jeg skulle klare å holde meg tilstede i hennes rom, men det ble for vannskelig denne gangen også. Den viktigste jobben er uansett den jeg gjør utenfor Grå sitt kontor. Så i ferien skal jeg prøve å få en oversikt over huset med det rare og uforståelige i. Og gjøre det til noe med mening. For alt har en menig, det er som om jeg hører Grå si det. Hun gjenntar det mye, men det gjør bare godt. For om alt var meningsløst, ville det vært vannskelig å akseptere. Men samtidig ville jeg hatt en grunn til å bli i Barteskogen for alltid. Men det som skjer har en mening og betyning. Derfor reiste jeg nok en gang fra Adam til fordel for det virkelige virkelige. Timen var slutt og jeg hadde ikke lengre en grunn til å gjemme meg..