Hjemme bra, men borte best

Det er mye som har gått opp for henne etter at hun ble voksen. Ting som alltid var helt vanlig i hennes verden som barn. Men jo eldre hun ble jo mer sikker ble hun på at hennes oppvekst ikke var så greit som det burde vært.

Dette gikk for første gang opp for henne da hun ble invitert med hjem til hennes første kjæreste. De var 16 år og gikk i samme klasse. Hun hadde nylig flyttet hjemmefra og inn i en liten leilighet i byen. Hjemme hos denne første kjæresten ble hun tatt imot med en slik varme og imøtekommenhet hun aldri hadde vært vitne til annet enn på film. Det var surrealistisk og svært avhengighetsdannende. Hjemme hadde hun sjelden fått lov til å ha med venner hjem. Familien hennes hadde hemmeligheter som ikke skulle få se dagslys. De gangene jenta fikk besøk luktet det frykt og redsel i veggene, men det var nok ikke merkbart, de som bodde der var gode på å smile når de måtte. Når gjestene dro falt deprisjonen over huset igjen. Alt ble galt, mor ble deprimert og snakket høyt om hvor slitsomt det var når andre barn rant ned dørene der. Som om de ikke hadde bedre ting å gjøre. Alt var negativt og ingenting var bra nok.

Hos Familien Første-kjæreste derimot, luktet det «lykkelig familie» i alle kroker og kriker. Der bodde det til og med foreldre som smilte til hverandre. Det så faktisk ut som om de var glad i hverandre også. Og jenta ble avhengig. Det tok ikke lang tid før hun så på familien «Lykkelig» som sin egen og ingen tenkte noe over at hun mye heller ville tilbringe lørdags kveld sammen med den nye kjærestens familie enn å henge med jevngamle på hybelen.

Å leke datter for den perfekte familien ble fort en rus hun ikke klarte å leve uten. I ettertid har det gått opp for henne at følelsene hennes ble sterkere for hele familien, enn for selve kjæresten og dette ble ikke det siste tilfellet.

6 år tidligere begynte drømmene om å komme seg bort. Hvor som helst, bare bort! Hun elsket å sitte på bussen og tenke at hun nå var på vei til en annen plass å bo. Hver gang det ringte på døra smilte hun over at det kanskje var noen som kom for å hente henne. Det var også på den tiden eventyrene ble levende og to år etter kom mistanken fra legen om en begynnende Schizofrenilidelse, men på det tidspunktet var det alt for sent. Jenta hadde ikke lengre minner om en vond fortid. Hun hadde faktisk svært få minner i det hele tatt, men fagfolk var så klart mest opptatt av symptomer og diagnostikk. Dissosiasjon var ikke et tema.

Jenta var ca 10 år da hun møtte opp på skolen, mandags morgen og ble spurt hva hun hadde gjort den helgen. Hun hadde vært på besøk hos en slekning og vært på kino! Det var stort. En annen i klassen hadde vært i syden i en hel uke og fortalte godt om det før han konkluderte med at borte var bra, men hjemme var best. Det stusset jenta lenge over og kunne slettes ikke si seg enig. Læreren ble faktisk litt irritert og prøvde å forklare hva det ordtaket betydde. Men jenta sto på sitt, selv om ingen forsto og lite visste hun at ingen noen gang ville tro henne når hun sa høyt for tredje gang

Hjemme bra, men borte er best…

 

2 kommentarer om “Hjemme bra, men borte best

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s