Hjemme bra, men borte best

Det er mye som har gått opp for henne etter at hun ble voksen. Ting som alltid var helt vanlig i hennes verden som barn. Men jo eldre hun ble jo mer sikker ble hun på at hennes oppvekst ikke var så greit som det burde vært.

Dette gikk for første gang opp for henne da hun ble invitert med hjem til hennes første kjæreste. De var 16 år og gikk i samme klasse. Hun hadde nylig flyttet hjemmefra og inn i en liten leilighet i byen. Hjemme hos denne første kjæresten ble hun tatt imot med en slik varme og imøtekommenhet hun aldri hadde vært vitne til annet enn på film. Det var surrealistisk og svært avhengighetsdannende. Hjemme hadde hun sjelden fått lov til å ha med venner hjem. Familien hennes hadde hemmeligheter som ikke skulle få se dagslys. De gangene jenta fikk besøk luktet det frykt og redsel i veggene, men det var nok ikke merkbart, de som bodde der var gode på å smile når de måtte. Når gjestene dro falt deprisjonen over huset igjen. Alt ble galt, mor ble deprimert og snakket høyt om hvor slitsomt det var når andre barn rant ned dørene der. Som om de ikke hadde bedre ting å gjøre. Alt var negativt og ingenting var bra nok.

Hos Familien Første-kjæreste derimot, luktet det «lykkelig familie» i alle kroker og kriker. Der bodde det til og med foreldre som smilte til hverandre. Det så faktisk ut som om de var glad i hverandre også. Og jenta ble avhengig. Det tok ikke lang tid før hun så på familien «Lykkelig» som sin egen og ingen tenkte noe over at hun mye heller ville tilbringe lørdags kveld sammen med den nye kjærestens familie enn å henge med jevngamle på hybelen.

Å leke datter for den perfekte familien ble fort en rus hun ikke klarte å leve uten. I ettertid har det gått opp for henne at følelsene hennes ble sterkere for hele familien, enn for selve kjæresten og dette ble ikke det siste tilfellet.

6 år tidligere begynte drømmene om å komme seg bort. Hvor som helst, bare bort! Hun elsket å sitte på bussen og tenke at hun nå var på vei til en annen plass å bo. Hver gang det ringte på døra smilte hun over at det kanskje var noen som kom for å hente henne. Det var også på den tiden eventyrene ble levende og to år etter kom mistanken fra legen om en begynnende Schizofrenilidelse, men på det tidspunktet var det alt for sent. Jenta hadde ikke lengre minner om en vond fortid. Hun hadde faktisk svært få minner i det hele tatt, men fagfolk var så klart mest opptatt av symptomer og diagnostikk. Dissosiasjon var ikke et tema.

Jenta var ca 10 år da hun møtte opp på skolen, mandags morgen og ble spurt hva hun hadde gjort den helgen. Hun hadde vært på besøk hos en slekning og vært på kino! Det var stort. En annen i klassen hadde vært i syden i en hel uke og fortalte godt om det før han konkluderte med at borte var bra, men hjemme var best. Det stusset jenta lenge over og kunne slettes ikke si seg enig. Læreren ble faktisk litt irritert og prøvde å forklare hva det ordtaket betydde. Men jenta sto på sitt, selv om ingen forsto og lite visste hun at ingen noen gang ville tro henne når hun sa høyt for tredje gang

Hjemme bra, men borte er best…

 

Glemte minner

Det går opp et lys for den tapte henne

et lys om glemte minner.

Hun ber om å få la dem brenne,

mens det sorte hullet vinner.


Hun vet det er noe glemt.

Noen viktige minner mot fred,

men det er langt og lenge gjemt

i mørkets skjulested.


Hun prøver å huske det tapte

mens underlaget forsvinner.

Alt går så fryktelig sakte

når hun glemte minner finner.

Å være eller å ikke være… syk…

Til tross for alle mine alvorlige og kanskje rare symptomer som hukommelsestap, dissosiering, endring av identitet, tap av sanser i tide og utide, syns OG hørselshallusinasjoner osv osv, lista er lang, men alikevell har jeg aldri følt meg syk. Du vil kanskje nå tenke at det vil ingen syke eller gale mennesker føle, at det er dem som er sykest av dem alle. Men jeg er av en helt annen oppfattning. Det var Fru Grå som gjorde meg oppmerksom på det for noen uker siden da jeg for sikkert hundrede gang sa oppgitt:

«Jeg er visst gal alikevell»

Fru Grå er alltid uenig. Hun sier at hun misliker ordet «Galskap» og «psykisk syk», fordi alt av symptomer har en betydning og mening. Det som skjer oppi hode er logisk, men det er svært få som skjønner og derfor må de putte slike navn på det. Og jeg er helt enig. Det er godt å høre Fru Grå gi det ulogiske en logisk forklaring og jeg er sikker på at hun har en forklaring på alt.

Jeg har som sagt aldri følt meg syk. Jeg er vellfungerende som mamma, student, kone til Herr. Bart og andre rellasjoner som venner jeg trenger for å ha et sosialt nettverk. Men alikevell har jeg blitt stemplet som syk mange ganger. Av fastlegen min for eksempel, som ikke en gang turte å snakke direkte med meg om min tilstand, men som heller leste om meg i papirene og dømte meg utifra det til å være uegnet som mor og ringte barnevernet. Det skal sies at jeg har stor respekt for dem som tør å ta kontakt med barnevernet for å melde ifra, men denne legen tok sin beslutning utifra en diagnose på et papir. Hadde hun snakket med meg, hadde hun kanskje sett hvem jeg egentlig er før hun kom fram til en konklusjon. Hun burde iallefall ha vært proffesjonell nok til å si ifra til meg direkte enn at jeg skulle høre det fra Fru Grå som hadde fått en telefon fra legen bak min rygg. Fru Grå derimot har aldri tvilt på mine evner som mamma.

DPS  var også gode til å minne meg på hvor syk jeg er, men de ville jo også gi meg ulike piller uten å gjennomføre en grundig kartlegging først. «Du har nok en Bipolar lidelse» sa de. Det er skremmende å tenke på hvor feil de tok, og hvor enkelt de kom fram til den konklusjonen. Det var jammen meg godt at jeg var «frisk» nok til å nekte å ta noen form for medikamenter, psykologen var en fersking i arbeidslivet og skyldte på sin uerfarenhet. Heldigvis ba han om en second opinion hos en kollega som ved hjelp av et skjema fant ut at jeg trengte en traumespesialist. Slik fant jeg veien til Fru Grå.

Og fru Grå gav mening i alle symptomer, for henne var jeg ikke syk. For henne var symptomene mine overlevelsesstrategier fra fortiden. Som jeg har skrevet før, dissosiasjon er logisk, du må bare være åpen og nysgjerrig etter å forstå. Men om jeg ikke er gal og psykisk syk, HVA ER JEG DA? Frisk? Ja, jeg er en frisk person.. i praksis.. Men på papiret er jeg syk. Veldig syk! Er det er bare fordi de som leser, ikke skjønner? For jeg er IKKE syk, jeg lever bare i en annen virkelighet enn deg...