En mann nede ved siden av ensomheten.

Sammen meg Ulven gikk jeg inn i skogen. Innerst inne visste jeg hvilken risikosport jeg begav meg utpå. Det var sent og mørket var like rundt hjørnet. Utenfor skogen så den ut som uskyldigheten selv. Mørket var forkledd i vakre farger etter regnet. Luktet godt gjorde det og, bare slik det kan lukte etter et ordentlig høstregn. Det er ikke lange veien å gå før skogen omringer oss. De høye trærne stenger mye av lyset ute og det som skulle være en koselig kveldstur, ble til et skremmende eventyr. Halvveis i runden jeg pleier å gå, hørte jeg skudd bak meg, over åsen. Jeg stoppet og sluttet og puste for å høre. Ingenting. Så jeg begynte å gå videre. Jeg gikk ikke lenge før det smalt igjen og jeg var sikker på at noen var der ute og at jeg ikke kunne la dem oppdage at jeg også var der! Så jeg begynte å løpe, lydløst, med Ulven foran. Han visste veien hjem og ble min trygghet i mørket. Om jeg bare fulge Ulven, ville jeg komme meg tilbake til start. Formen min er ikke den beste akkurat, så jeg måtte stoppe opp litt. Hørte etter lyder og når jeg hører etter lyder, kan jeg garantere at jeg hører nettopp lyder! Var det Barteskogens joggende soldater? Nei, dette var noe annet! Enda et smell trengte igjennom trærne og jeg visste der og da at en mann falt og var nede. Det var ingenting jeg kunne gjøre noe med, så jeg løp videre, løp for å redde mitt eget liv. Men så stoppet jeg opp litt for å se på omgivelsene rundt meg. Til min store overaskelse var alt svært ensomt! Hvert tre, hver stein, hver sopp og hvert falt blad. Skogen ville vise meg noe, men jeg ante ikke hva. Skogen var ensom og trengte en venn! Skulle det bli meg? Nei, jeg måtte hjem så jeg stolte på Ulven og veien han gikk. Før eller siden ville stien ta slutt og lyset ville atter en gang åpenbare seg!

IMG_20140831_210357
Skogen gjør meg svaksynt!
IMG_20140831_210149
Ensomheten!
IMG_20140831_210058
En mann nede
IMG_20140831_210304
Ensomheten
Lys i enden av tunellen
Lys i enden av tunellen

En som oss

Jeg var innom en butikk for å handle i dag da jeg så henne. Det vil si at jeg oppdaget ikke henne med første øyekast, men mannen som fulgte henne. Han gikk litt i bakgrunn, men det var tydelig at han var sammen med henne og at han fulgte med. Det første jeg tenkte var:

For et merkelig forhold mellom dem!

Helt til det slo meg. Jenta han fulgte med på var jo en del yngre. Hun hadde en helt annen stil enn han også, litt slik ungdom i opprør mot foreldrene egentlig, uten at hun egentlig så ut som å være i opprør. Det var bare stilen hennes. Og hun var pen! Men øynene hennes så slitne ut. Jeg tenkte at hun, kan ikke ha det så greit. (Jeg er fæl til å tolke, så alt dette er og blir min tolkning av det jeg så). Og det var da jeg innså at hun kanskje kom ifra den plassen ingen egentlig snakker høyt om, men som alle vet er der. Området på andre siden av veien for sykehuset der de somatisk syke pasientene ligger. Området for psykiatri. Noe jeg har tenkt på flere ganger er, hvorfor skal det være så adskilt? Det er et tydelig skille mellom psykisk og somatisk. Men i bunnen er vel alle mennesker som trenger behandling av en form for å få det bedre.

Uansett så begynte jeg å tenke på denne jenta, hvor hun kom fra og hvor hun skulle etter handleturen. Kanskje dette var første gang hun hadde fått gå utenfor det området på andre siden av veien på en lang stund. Uansett grunn, så mente tydligvis noen mennesker at hun ikke kunne gå ut alene. Kanskje det var hun som ikke følte seg trygg på det for alt jeg vet! Men det som slo meg var:

Hun er jo en av oss!

Det kunne lett vært meg som gikk der, fotfølget av en mann som behandlet meg som en tikkende bombe. Det er en ting jeg aldri helt klarer å forstå og det er hvorfor jeg aldri, noen sinne, har vært lagt inn på en institusjon. På en plass hvor jeg overvåkes 24/7. Legevakten kjente meg bedre enn nær familie en lang periode i livet mitt. Ukentlig var jeg å finne der. Men aldri ble jeg sendt over på den andre siden. De ba meg bare om å la være å komme tilbake. Ord som ofte ble brukt var:

Det er HUN igjen!

Du kommer vel ikke til å gjøre dette igjen, sant?

Hun gjør det bare for å få oppmerksomhet

Som om jeg var en bry for dem. Jeg tok stor plass og var i veien for de andre pasientene med de ordentlige plagene. Den gangen var jeg veldig glad for at de aldri gjorde noe mer ut av mine «anfall», men noen ganger klarer jeg ikke å la vær å tenke at jeg kanskje ville vært spart for en del vondt i årene etter. I dag hender det at jeg føler en lettelse av å tenke på å bli tatt «hånd om» på et sykehus. At galskapen bare kan flyte fritt uten at det er noe rart med det!

Den jenta på butikken traff meg midt i en plass, jeg følte sånn med henne og ønsket sånn å si

Hei! Vil du bli venn med meg?

For en liten stemme i hode mitt sa at vi nok hadde mye til felles og at en dag kanskje det er meg som går rundt på butikken med en mann tre meter bak…

Lydløse toner

Instrumentet ligger der uten eier. Hvem er det som skal spille på det? Jeg vet ikke. Jeg har lyst, men jeg har ikke den evnen. Fru Grå sier at jeg har. Senest i dag hørte jeg henne prøve å overtale meg, men musikeren i meg eksisterer ikke i denne tiden. Hun minte meg på «Musikk-mannen» jeg en gang har snakket pent om. Men han finnes knapt i min verden slik det er nå. Er han en myte? Skapt av en god dose fantasi? 

Jeg spør meg selv hvem som eier det lydløse instrumentet. Ingen svarer. Bare en sky av skam legger seg over meg som et teppe i forsøk på å dekke over noe ingen skal se.

Hvem skal spille på det instrumentet?

Skammens teppe legger seg over de lydløse toner.

Svaret tar seg god tid til å vente,

mens jeg i tolmodighetens fengsel soner.

 

Kan jeg en dag tro,

at jeg faktisk er god?

På å få frem en vakker tone stor?

Bare hvis jeg ikke hører på min mor.

 

Så jeg får bare nok en gang vente. Kanskje en dag vil Intrumentet få tilbake sin bortkomne eier.

Grå substans

Et steg fram og jeg vil falle

Ned i hjernebarkens grå substans

Der vil jeg høre dem kalle

På skammens evige dans

 

Men steget tar jeg ikke frivelig

Den nære relasjon hjelper meg på vei

Vonde ord dytter meg nedi

Cortex’ sprekker suger til seg, meg.

 

Der nede er det mørkt og kaldt

Og jeg fikk dype sår da jeg falt

Med sine høye ubestigelige fjell

Får jeg i det miste beskyttelse i kveld

 

Fri fra det virkelige virkelige

Sitter jeg og undrer

Ser på alt det merkelige

Som rundt meg dundrer

 

Hvordan skal jeg komme meg hjem?

Vekk fra grå substans og dens dype sprekk

Løft ditt blikk, se langt frem

Og aldri, aldri se deg vekk.

IMG_20140807_113534

Utfordringer i hverdagen: «Ser du henne også?»

Det er på ingen måte hemmelig at det å leve med DID og PTSD byr på utfordringer i hverdagen. De kommer på rams, hver dag. Noen dager er det mer flyt i, mens andre dager kommer utfordringene på rams. Jeg vil gjerne fortelle om en av dem som jeg med tiden har lært å gjennkjenne i stor grad. Av og til blir det krøll i hva som er virkelig og ikke, noe som følgende historie bekrefter til det fulle.

Jeg hadde knappe 3 måneder bak meg som student på høyskolen. Jeg hadde etablert meg i en studiegruppe jeg skulle ha mye med å gjøre. Siden ingen av oss kjente noen av de andre i utgangspunktet, satte vi oss trofast i samlet flokk på rad 3. Bare dette var en utfordring for meg på det tidspunktet. Jeg valgte stort sett strategisk den bakerste raden på slike plasser for at jeg ikke skulle ha noen bak meg. Jeg brukte litt tid på å venne meg til den nye studenten i meg, men det gikk egentlig overraskende bra. Helt til jeg oppdaget en dame på bakerste rad. Det var noe rart med henne, hun satt bare der med hendene i fanget, rak i ryggen med et blikk som var umulig å tolke. Jeg kunne ikke oppfatte om hun smilte eller var dønn alvorlig der hun satt uten å flytte blikket. Den tredje dagen hun satt der, på samme plass med det samme blikket visste jeg det: Hun var en hallusinasjon! Hennes eksistens var nødt til å være begrenset til mitt indre kaos. Jeg hadde lenge vært bekymret for studenten og det å gjennoppta studiene. Erfaring har vist at kaoset blitt uovervinnelig og dermed har også studier gått i vasken. Damen på bakerste rad fikk meg til å innse at også denne gangen måtte jeg nok gi opp. I ca to uker satt jeg på tredje rad og spekulerte i hvorfor og hva hun gjorde der oppe. Hundre spørsmål gikk igjennom hode mitt og selve forelesningen som foregikk foran fikk jeg ikke med meg. Jeg turte heller ikke å si noe om dette til Fru Grå. Jeg ville finne ut mer på egen hånd før jeg gikk til henne med dette. For erfaring har også vist at kaoset blir enda mer kaotisk om jeg innvolverer andre. Men så plutselig skjedde det som skulle vise seg å gjøre en slutt på spekulasjonene mine.

Damen på bakerste rad reiste seg og gikk ned trappen og forbi min rad. Jeg lukket øynene og tenkte desperat at jeg IKKE måtte lage noen scene og holde meg i skinnet! Da jeg lukket opp øynene sto damen rett foran meg, så meg inn i øynene og sa:

«Plager det lyset deg også?»

Jeg svarte så klart ikke, da ville jo medstudentene tro jeg var gal som snakket ut i luften! Damen gav seg ikke og spurte igjen, litt høyere og jeg ser en annen vei. Akkurat da dytter medstudenten min meg i siden.

«Du, hun snakker til deg altså..»

Det satte meg helt ut og uten å tenke meg om sier jeg høyt:

«Hæ? Ser DU henne også??»

Damen var så virkelig som det gikk an. Hun så at jeg lukket øynene da hun kom ned og lurte på om jeg også ble blendet av det lyset som faktisk var ganske blendende, men det hadde ikke jeg lagt merke til fordi jeg var for fokusert på å finne en strategi mot denne damen jeg trudde var en hallusinasjon. Det viste seg at hun var ansvarlig for høstens emne og satt der for å observere undervisningen. Jeg fortalte om denne episoden til Fru Grå neste gang jeg så henne og vi måtte bare le! Dette er jo bare helt ubeskrivelig morsomt! Selv om det var svært ubehagelig der og da. Denne episoden sier jo litt om utfordringer som følger med en alvorlig sinnslidelse. Jeg kan ikke alltid stole på at det jeg ser er virkelig. Både Ofie, Fredriksen, Frida og Oda har dukket opp i forelesningene, men de kjenner jeg fra før. Selv om noen av de ikke har gode hensikter, klarer jeg å ignorere dem i den grad at ingen legger merke til det.

Dette er 2 år siden og jeg har blitt en godt etablert student! Det er en stor mestring at jeg har klart å komme så langt i Bachelorgraden min! Bedre sent enn aldri, sant?

Hallucination

«Vi har vært barn en gang vi også»

Jeg hører latter ifra to små barn. Det er vannskelig å si nøyaktig alder på disse, men jeg kan skimte etterhvert at det er en gutt og en jente. De jager hverandre bortover en evig lang åker med strå som er høyere enn dem selv. De ler og smiler under den lyseblå himmelen. Jeg kan høre hvordan det rasler i åkeren i takt med disse to sine bevegelser. Som en dans i perfekt harmoni. Jeg kan se de tydelig nå og jeg kan ikke la vær å smile. De er så lykkelige der de løper helt uten bekymringer.

åker

«Ser du? Vi har vært barn en gang vi også!»,  Sa gutten med en enorm lettelse mot jenta, som om han endelig hadde klart å overbevise henne! De løp videre, men latteren var borte, den skyfri himmelen ble erstattet med uvær og fare for regn. Jenta så plutselig så engstelig ut!

«Vi må komme oss vekk!», sa hun med et blikk som varslet fare. Jeg kunne høre lyden av store, tunge skritt.

«Kom dere vekk fra åkeren min!!» Ropte han. De tunge skrittene nermet seg, gutten stivnet i det han så at jenta ble ført bort. Han møtte ikke det tomme blikket hennes før de var ute av synet. Himmelen åpnet seg og opp av åkeren skøyt bartetrærne igjennom i rekordfart! Adam ble 14 år igjen på et øyeblikk og der han satt ensom og forlatt midt i barteskogen. På evig jakt etter jenta som ble revet bort fra han. Det var da Fru Grå kom og satte seg ved siden av han.

«Hvem er du? Frida? Stina?»

Adam ristet bare på hode.

«Han tok henne vekk!» Sa han.

«Hvem?» fortsatte Fru Grå.

«Bonden! Han tok henne bare vekk», jeg kunne høre fortvilelsen i stemmen hans.

«Hvem er «henne»?

«******» sa han og fortsatte:

«Jeg bare venter på at hun skal komme tilbake til meg»

Samtidig tok jeg motet til meg og fortalte Adam at han vennligst måtte gi slipp. At jeg lever i en annen tid sammen med andre mennesker, men jeg lovte å komme tilbake og ikke etterlate han der alene. Det føltes veldig rart og for aller første gang klarte jeg å ta kontrollen over situasjonen. Kroppen min landet sakte men sikkert i stolen og Adam forsvant. Fru Grå hadde så klart ikke fått med seg noe av dette annet enn den korte dialogen med Adam. Selv satt jeg der helt målløs på slutten av timen, stolt og svært overrasket!

*Klapp på skulderen til meg! 🙂

Men så gjennstår de viktige spørsmålene: Hva betyr dette og hvorfor skjedde det!

 

Kunsten å tenke positivt!

Jeg har lenge ment at man kommer langt med godt humør og en god posjon selvironi! Humor er noe jeg til stadighet bruker i hverdagen min for å takle den. Jeg syntes selv at det har en positiv effekt på symptomer og det helhetlige bilde. Jeg tar meg selv svært lite høytidelig og syntes det er gøy når andre tør å spøke på min bekostning.

Blogger som denne har en tendens til å innerholde mye tragedier og triste saker. Noe som er helt forståelige. Fordi det er vannskelig og utfordrende å leve med DID. Men hvem har sagt at ikke det å leve med en alvorlig sinnslidelse ikke skal ha sine fordeler? Her kommer min liste over fordelene ved å ha en Multippel personlighet:

Topp 5:

  1. Jeg blir ALDRI ensom! Jeg har tenkt på dette flere ganger. Hvor ensom jeg hadde blitt om ikke mine indre hjelpere eksisterte. Flere av dem har jeg kjent siden jeg var liten og jeg er praktisk talt vokst opp med dem.
  2. Kostnadsfrie tatoveringer! Takket være vannskelige tider knyttet til diagnosen min har jeg kroppen full av kostnadsfrie tatoveringer! De er riktig nok hjemmesnekret, men til gjengjeld får hver og en av de en større betydning. Dessuten er tatoveringene mine det eneste som minner meg på at fortiden var virkelig.
  3. Jeg kjenner meg selv usedvanlig godt! Uten denne diagnosen hadde jeg ALDRI i verden kjent meg selv så godt som jeg gjør! Den har tvunget meg til å smake og erfare på hver eneste krok som finnes av meg. Derfor har jeg også en ekstrem stor forståelse på meg selv!
  4. Livserfaring! Jeg mener som mange andre at de som har opplevd å være på bånn av livet, er de klokeste menneskene. Med det livet jeg har hatt føler jeg at jeg har levd minst 10 liv til sammen, mens mange bare får mulighet til å leve ett… Når jeg tenker etter så er det jo faktisk slik med multippel personlighet…
  5. Ferie! Jeg slipper å bruke masse penger på ferie for å oppleve eventyr, når jeg bare kan lukke øynene og vips er jeg bortreist og kan oppleve ting som få gjør!

Ferien er over..

Ungen begynte i barnehagen igjen i går og «friheten» brukte jeg på å reise for å trene sammen med Hr. Bart. Det gikk trått. Verden begynte gradvis og gå fortere, men egentlig var det nok jeg som gikk saktere. Eller hode fungerte i «slow motion» som gjorde at verden tilsynelatende så ut til å fare forbi i høy hastighet. Dette er svært ubehagelig og jeg får ikke med meg stort av det som skjer rundt meg. Det får meg til å føle meg hjernedød! Etter en dårlig innsats på trening kjører vi hjemover og hode fylte seg med en gjennforening av gamle kjenninger.

«Vi er tilbake!», var det en som sa. «Har du savnet oss?»

Jeg vet ikke helt hvem som sa det, men det hørtes ut som ei jente.

«Hvem er «vi»?», tenkte jeg.

«Har du glemt oss allerede? hører jeg etterfulgt av et sukk fra flere kanter. «Ferien er over nå! Vi er tilbake, er det ikke flott??»

Jeg syntes ikke det var flott. Hode mitt ble tungt og klarte ikke å ta inn så mange inntrykk utenifra fra det virkelige virkelige. Men jeg hørte Hr. Bart si:

«Går det bra med deg?»

«Ja», svarte jeg. «Men Ferien er visst over».

Og det er akkurat det den er. I ferien har jeg gjemt meg fra hele mitt indre kaos til fordel for mamma-rollen. Det har vært helt herlig og ikke minst nødvendig, men det kommer med en pris. Påkjenningen når ferien er over blir større og alt det tapte virker som skal hente seg inn igjen. Kaoset legger seg som en mørk sky over meg med fare for torden! Jeg hadde håpet å få forberedet meg til studiestart, men istedenfor ser det ut til at jeg heller bør få kontroll over skyen slik at ikke det begynner å tordne når hverdagen krever skyfri himmel for å klare å gjennomføre den.