«Vi har vært barn en gang vi også»

Jeg hører latter ifra to små barn. Det er vannskelig å si nøyaktig alder på disse, men jeg kan skimte etterhvert at det er en gutt og en jente. De jager hverandre bortover en evig lang åker med strå som er høyere enn dem selv. De ler og smiler under den lyseblå himmelen. Jeg kan høre hvordan det rasler i åkeren i takt med disse to sine bevegelser. Som en dans i perfekt harmoni. Jeg kan se de tydelig nå og jeg kan ikke la vær å smile. De er så lykkelige der de løper helt uten bekymringer.

åker

«Ser du? Vi har vært barn en gang vi også!»,  Sa gutten med en enorm lettelse mot jenta, som om han endelig hadde klart å overbevise henne! De løp videre, men latteren var borte, den skyfri himmelen ble erstattet med uvær og fare for regn. Jenta så plutselig så engstelig ut!

«Vi må komme oss vekk!», sa hun med et blikk som varslet fare. Jeg kunne høre lyden av store, tunge skritt.

«Kom dere vekk fra åkeren min!!» Ropte han. De tunge skrittene nermet seg, gutten stivnet i det han så at jenta ble ført bort. Han møtte ikke det tomme blikket hennes før de var ute av synet. Himmelen åpnet seg og opp av åkeren skøyt bartetrærne igjennom i rekordfart! Adam ble 14 år igjen på et øyeblikk og der han satt ensom og forlatt midt i barteskogen. På evig jakt etter jenta som ble revet bort fra han. Det var da Fru Grå kom og satte seg ved siden av han.

«Hvem er du? Frida? Stina?»

Adam ristet bare på hode.

«Han tok henne vekk!» Sa han.

«Hvem?» fortsatte Fru Grå.

«Bonden! Han tok henne bare vekk», jeg kunne høre fortvilelsen i stemmen hans.

«Hvem er «henne»?

«******» sa han og fortsatte:

«Jeg bare venter på at hun skal komme tilbake til meg»

Samtidig tok jeg motet til meg og fortalte Adam at han vennligst måtte gi slipp. At jeg lever i en annen tid sammen med andre mennesker, men jeg lovte å komme tilbake og ikke etterlate han der alene. Det føltes veldig rart og for aller første gang klarte jeg å ta kontrollen over situasjonen. Kroppen min landet sakte men sikkert i stolen og Adam forsvant. Fru Grå hadde så klart ikke fått med seg noe av dette annet enn den korte dialogen med Adam. Selv satt jeg der helt målløs på slutten av timen, stolt og svært overrasket!

*Klapp på skulderen til meg! 🙂

Men så gjennstår de viktige spørsmålene: Hva betyr dette og hvorfor skjedde det!

 

6 kommentarer om “«Vi har vært barn en gang vi også»

    • Tusen takk!! Jeg skriver bare det jeg opplever og blir dratt inn i. Som dere skjønner har Fru Grå kommet tilbake fra ferie og hverdagen min som DID pasient har startet 😊

      Er litt usikker hva folk syntes er interessant å lese om. Prøver å få til en rød tråd etterhvert 😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s