Jeg finnes. Ikke.

 «Jeg tenker, altså er jeg», sa René Descartes. Det er noe annet enn hva denne sjelen mener, men jeg holder med Descartes. Vedkommende tenker og må derfor også eksistere. Det intressante spørsmålet er, hvem er det og hva er dens hensikt?

IMG_20140917_125105

Selv dette finner Fru Grå logikk i:

«Jeg syns jo det er begripelig, at å ikke være noen, ikke eksistere, kan oppfattes som å forsvinne fullstendig for å komme ut av noe uutholdelig.»

Boon, Steele & Van Der Hart: SØVN

Som mange helt sikkert har skjønt er ikke jeg og søvn så gode venner. Når jeg tenker etter er det vel egentlig selve natten som er et problem. Søvnen i seg selv er jeg veldig glad i og setter utrolig stor pris på når jeg får tilbrakt tid i den tilstanden. Jeg har lenge hatt lyst til å ta fatt på kapittelet om søvn i Boon, Steele og Van Der Hart boken, men jeg har ikke hatt ork før nå. Siden jeg har en svært hektisk tid foran meg som student, kommer jeg til å være mer avhengig av søvn enn tidligere og derfor bestemte jeg meg for endelige å ta en titt.

Søvn er utrolig viktig! For lite søvn kan gjøre hverdagen fremmed og totalt umulig. Symptomer blir veldig forsterket og iallefall jeg går lett i en tåke av vrangforestillinger om jeg ikke sover skikkelig. Som sist da jeg ikke hadde sovet på 3 netter. Det resulterte i at jeg fikk anfall på skolen, foran både andre studenter og lærere. Den type anfall faller under noe som heter «Somatoform Dissosiasjon», «Pseudo seizures» heter det og minner om epileptiske anfall og kan se veldig skremmende ut (har jeg hørt). Men dette vil jeg gjerne komme tilbake til i et eget innlegg. Jeg må bare få tatt igjen litt på litteratur-fronten for å kunne skrive noe om et slikt omfattende tema/fenomen.

Dette innlegget skal handle om søvn. Herr. Bart har undret seg lenge over hvorfor jeg ikke får sove på kvelden/natten og heldigvis har han sluttet med kommentarer som:

Det er bare å legge seg til rette og lukke øynene!

For så enkelt er det altså ikke… Boon, Steele og Van Der Hart tar for seg SØVN i del 3, kapittel 9 i boken «Coping with trauma-related dissociation».

Personer med komplekse dissosiative lidelser strever ofte med søvnproblemer og forfatterne nevner følgende typer (Jeg har markert med fet skrift, de som angår meg):

  • Vannskeligheter med å sovne
  • Hyppige oppvåkninger
  • Våkner for tidlig om morgenen
  • Sover ikke dypt eller godt, og føler meg derfor ikke trøtt
  • Vansker med å våkne eller bli vekket av andre
  • Overdrevet søvning (for eksempel faller i søvn i løpet av dagen.) Dette kan være forårsaket av forskjellige deler, men kan også være en søvnforstyrrelse (hypersomnia).
  • Forstyrret søvnmønster (for eksempel at du sover om dagen og er våken om natten)
  • Utsetter tidspunkt for legging, fordi du er redd for å sovne eller å legge deg i sengen.
  • Være svært redd om natten og/eller få panikk
  • Flashbacks eller hallusinasjoner rett før du sovner eller våkner
  • Mareritt
  • Gå i søvne
  • Skjære tenner
  • Tisse i sengen
  • Urolige ben
  • Dissosiative deler som er aktive om natten
  • Søvnapnè
  • Narkolepsi

Søvnvansker kan variere over tid og ha forskjellige årsaker. Det at man bærer på vonde erfaringer kan gjøre det vannskelig å sove. Det blir mørkt og stille og hjernen begynner ofte å jobbe på høygir. Hvis du (jeg vet at jeg gjør det iallefall) vanligvis unngår traumeminner, vil de lettere dukke opp når du ikke lengre har arbeid eller andre aktiviteter som holder deg opptatt. I tillegg har mange opplevd vonde ting om natten og er derfor redd for mørket og for å legge seg i sengen. Denne redselen er ofte fremtredende hos indre deler som lever i traumetid eller i det «virkelige den gang» som jeg kaller det.

Frida er den delen i meg som er redd i natten. Jeg har vært redd for å sovne så lenge jeg kan huske og det er faktisk litt pinlig å måtte fortelle at jeg fortsatt ikke tørr å sove med lyset av. Da jeg flyttet hjemmefra sov jeg aldri i sengen min, men på den harde og kalde skinnsofaen som var en halv meter for kort. Bare for at jeg kunne ha på tven til jeg omsider sovnet av utmattelse. Det er også litt eller ganske pinlig å fortelle at jeg (dvs Frida) sover med en bamse i sengen! Min opplevelse er at hun har funnet en liten trygghet ved å ha den der. Når jeg skriver at jeg syntes det er pinlig, så er det min følelse om meg selv. Om hvem som helst annen hadde kommet til meg og fortalt meg dette, ville jeg forstått og respektert det 100%. Hvorfor er det slik at man har større forståelse for andre som gjør nøyaktig de samme tingene som deg selv? Jeg tror kanskje det har noe med skam å gjøre. Når disse tingene gjelder meg, kjenner jeg på skammen som ligger bak behovet for å sove med lyset på og med en bamse i armene. For det er jo en grunn til at dette er et behov i utgangspunktet. Og det er den grunnen jeg føler stor skam for når alt kommer til alt.

Boon, Steele, Van Der Hart kommer med forslag i boken til hvordan du kan jobbe med å gjøre situasjonen om natten bedre.

Forsøk i slike situasjoner å jobbe med forankring, indre empati og med å forsikre alle deler av deg selv om at du er trygg «her og nå».  På grunn av hendelser i fortiden er det sannelig ikke rart at du, eller deler av deg, føler seg ensom, sårbar og ubeskyttet i mørket eller når du sover. En logisk konsekvens er at du, eller deler av deg, reagerer med å bli mer skvetten, redd og overaktivert. Hvis du klarer å trygge og roe ned alle deler av deg selv, vil du oppleve færre problemer om natten.

nightmare_by_jerry8448-d3598pw

Frida står ikke opp om natten, hun er for redd til det. Men jeg vet at andre deler i meg har gjort det tidligere. Men det var mer aktuelt før enn nå. Fredriksen for eksempel, var et nattmenneske. Ofte kunne jeg våkne opp og finne bevis på at han (dvs jeg) hadde vært våken og holdt seg opptatt med ett eller annet. Skrevet brev blant annet, sinte brev til mennesker som har sviktet.

Andre ting dette kapittelet forslår for å bedre søvnkvaliteten er å gjøre soverommet til et behagelig sted. Dekorer og innrede rommet slik at alle delene i deg kan føle trygghet og bruk ankrene til «her og nå» som ble beskrevet i kapittel to (Trykk her for å ta en titt). Jeg har mine rutiner før jeg legger meg. Jeg går inn i hvert rom og sørger for at vinduer er lukket og dører låst (dette sier jeg høyt til meg selv for å være sikker på at jeg har sjekket, eller så vet jeg at jeg kommer til å lure på om jeg låste eller ikke). Boon, Steele, Van Der Hart skriver også om å forberede alle deler av deg selv på å sove ved å forsøke å ta kontakt med dem og finne ut så mye som mulig om alles bekymringer eller behov knyttet til søvn. Indre samarbeid er viktig!! (Det har Fru. Grå sagt nok ganger til å få budskapet godt plantet i hjernebarken min). Dvs:

Hvis du kan kommunisere og forhandle med disse delene av deg selv, og gi rom for personlig tid jevnlig i løpet av dagen, vil du se at den nattlige aktiviteten reduseres drastisk.

Resten av kapittelet tar for seg hver og en av søvnproblemene og beskriver enkelt hvordan du kan jobbe med det. Det som går igjen er dette med å finne tilbake til holdepunkter i «her og nå». Først ved å bruke ankrene, snakke til seg selv, skru på lys, stå opp av sengen, gjøre ting som avleder, gjøre ting som hjelper deg med å føle deg tilstede, pusteøvelser, strekkøvelser, føle på ting osv.

Det høres enkelt ut, ikke sant? 🙂 Det høres faktisk irriterende enkelt ut. Men jeg har lært over en lang tid at dette er beintøft! Men at dette med indre samarbeid er viktig for å ha en stabil hverdag! Og indre samarbeid er noe jeg helt ubevisst har fått antydninger til med tiden. Selv om det ikke er helt 100 % enda, så er det mye bedre enn det var en gang i en fjern fortid i en annen verden! Det rare er at det skjer rett foran øynene mine, uten at jeg hverken forstår eller ser det idet det skjer. Men i en tid foran, når jeg ser bakover, går det opp for meg at det funker! Sakte, men sikkert… Og en dag vil kanskje til og med jeg, bli hel og tørre å slukke nattbordslampen om kvelden..

Fridas evige skrik

Jeg gikk inn i huset med det rare i, for første gang var alt så tydelig. Innenfor døra kom jeg til en stor hall med trapper opp i etasjene og dører i veggene, ingen møbler. Instinktvis gikk jeg mot trappen og opp. Helt opp. Til jeg ikke kom lengre og der var det også en dør, jeg visste at det var dit jeg skulle, men jeg visste ikke hva som var bak. Jeg gikk inn og skjønte med en gang at dette rommet tilhørte et barn. Men jeg så ingen. Det var helt stille før jeg hørte noen hviske:

«Jeg er her nede.»

Det kom fra under sengen og da jeg bøyde meg for å se, så jeg henne. Frida. Hun smilte med munnen, men øynene fortalte at hun var redd. Hun vinket meg ned og jeg krabbet under sengen til henne.

«Vi må være stille! Men så gøy at du kunne komme!» Sa hun.

På oppfordring fra Fru Grå, prøvde jeg å spøre Frida om søvn.

«Hva kan du fortelle meg om det?»

Uttrykket hennes endret seg idet jeg spurte. Hun ble oppgitt og så ut som hun ikke hadde svar å gi, men uttrykket hennes sa egentlig alt idet rommet forvandlet seg til noe mørkt og skremmende. Hun kunne fortelle at hun er så fryktelig redd. At «han» kunne komme når som helst. Jeg ba hun om å bli med meg. At jeg skulle passe på henne og sørge for at ingenting vondt skulle skje!

«Lover du?» Spurte hun.

Jeg visste ærlig talt ikke hva jeg skulle svare, men jeg hadde så lyst til å si «ja». Frida var redd og jeg måtte overtale henne. Gjentatte ganger ba jeg henne om å bli med.

«Fru grå er på utsiden!» Sa jeg flere ganger og til slutt ble hun med.

Idet vi gikk ned trappen hørte vi et voldsomt rabalder i huset. Lyset gikk og det ble mørkt, men alikevell fikk jeg et innblikk i hva Frida har måtte tåle. Det gjorde fryktelig vondt å se. En mann forgriper seg på henne, natt etter natt. Jeg både så, luktet og hørte han. Jeg fikk så fryktelig vondt, lyset kom tilbake og mannen tok tak i Fridas hår og dro hun med seg opp trappene. Hun skrek og jeg prøvde alt jeg kunne for å hjelpe, men det var nytteløst. Jeg kunne se frykten i øynene hennes i det mannen truet henne med oppover. Skrikene var gjenkjennelige! Jeg har drømt om nøyaktig de samme lydene flere ganger før, men aldri har jeg opplevd dette. Hørselen er en sterk sans, synet også, men disse to i sammen ble uutholdelig. Jeg følte meg ekstremt liten og maktesløs og det eneste jeg hadde lyst til var å ta Frida med meg til en trygg plass, men jeg mislyktes..

screaming_woman

Stum, skuffet og lammet satt jeg igjen i stolen med Fru Grå rett ovenfor. Jeg ville fortelle alt, men fikk det ikke til. Tårene presset på og ville ut, men de fikk holde seg der de var. Foran meg så jeg et papir med noen nedskrevne setninger. Frida kom seg til Fru Grå med andre ord. Frida er stum nemlig, så all kommunikasjon mellom Frida og Grå skjer med penn og papir. Fru Grå prøvde å få meg til å fortelle hva jeg hadde opplevd, men det fantes ikke krefter i verden som fikk meg til å klare det. Jeg hadde sviktet Frida og det var nok ikke første gangen. Noe må jeg forresten ha klart å formidle videre for jeg husker at Fru Grå sa noe som dette:

«Men, Frida er jo deg og du er trygg nå.. Det som er bra nå er at du har fortalt Frida at hun ikke er alene og at du vil hjelpe henne.»

Hun har så klart rett, Frida er bare minner fra en fjern fortid. Men det er jammen ikke enkelt å forholde seg til når det blir så ekte. Hun føles som et seperat individ, samtidig som at jeg vet det ikke er slik. Hjernen sier en ting med all logikk og teoretisk fakta, mens hjertet sier noe annet og vil følge følelsene…

 

(Tilbakemelding fra Fru Grå fikk jeg på mail og har lyst til å dele det, fordi hun sier det så klokt):

«Hei! Jeg fatter så godt jeg kan, hvor grusomt det har vært for deg i dag. Det er ikke mulig å forstå fullt ut med alle sanser, men jeg bare vet det. Jeg tenker på, at du faktisk var så modig at du gikk inn i huset, og du ville redde Frida. Vet du hva det betyr? Noe stort, nemlig at du, som er den eneste i verden som kan gjøre akkurat det, lar Frida få en annen inn i livet sitt som vet hvordan hun har det. Det vil si at voksne deg deler opplevelsen med lille deg. Så den skrekk og gru du kjenner nå, er samme skrekk og gru du hadde den gangen. Du har ikke sviktet Frida, tvert om har du gitt henne håp.
Håp, fordi Frida kan begynne på den veien som betyr å begripe, at det grusomme er over. Og at noen tror på henne og hører på henne.»

Musikk-mannen!

Dette innlegget er til ære for en helt vidunderlig mann. Mannen som sakte men sikkert lærer meg å skape musikk. Mannen som like tolmodig venter på meg de gangene jeg tror jeg ikke kan og får til. Mannen som aldri ser ut til å gi meg opp! Nemlig Musikk-Mannen! Denne mannen står i kontrast med alt det negative, det kan umulig finnes noe vondt i denne sjelen. Han sier så mye klokt og det aller viktigste er: han gir meg ikke opp. Til tross for all min fravær og tilbakesteg, venter han like tolmodig på meg. Tidligere har han forsøkt å få meg til å spille i orkesteret, men jeg har ikke hatt indre samarbeid nok til å klare det. I går ble jeg spurt av en annen musikker om det samme, men da sto Musikk-Mannen opp for meg og sa:

Du må ikke presse henne! Hun må ta det i sitt tempo, men en dag skal du se at hun blir med!

I det han sier dette, ser han på meg og smiler som bare engler kan smile! Det har vært stunder da tvilen har vært sterk om denne mannen i det hele tatt eksisterer eller om han bare lever i min verden. Fru Grå har hele veien vært bestemt på at han er virkelig og jeg innser til stadighet at hun har rett. Han er like virkelig som Fru Grå selv og faktisk er han av samme type som henne! Noe som minner meg på at han er virkelig er en tekstmelding han sendte til meg for flere måneder siden. Da jeg måtte avlyse avtalen vår for sikkert tiende gang på grunn av mitt indre kaos. Det gjør noe med meg, når jeg må avlyse musikkavtalene mine! Det føles som om det tar vekk en bit av identiteten min for hver gang. Musikk-Mannen vet alltid å si de riktige tingene og det rører meg enormt! For det er svært få som forstår at alt jeg trenger er tid. Meldingen jeg har spart på går slik:

Hei! Ikke føl deg skyldig på grunn av at du ikke kan komme. Jeg vet godt at du skulle komme hvis du kunne, ikke stress i det hele tatt. Da kommer du når du føler at du kan. Det gjør ikke noe for meg siden jeg vet at du har det vanskelig av og til. Ta den tid du trenger og jeg venter på deg.

Ikke noe masing, ikke noen fordommer eller utolmodighet. Uten noen form for kunnskap om min «lidelse», vet han alikevell nøyaktig hva han skal si og han mener hvert eneste ord! Han er rett og slett bare tværs igjennom god! Så TUSEN TAKK til deg, min kjære Musikk-Mann! Du betyr så mye for meg!

Music-Tree