Små partikler

«Vi hopper!»

«Hva skjer når vi hopper da?»

«Bare gjør som jeg sier! Du vil ikke angre!»

Adam var like entusiastisk som før og svært glad for å se meg igjen. Som vanlig. Vi befant oss oppe på bartetrærne og han ville at vi skulle hoppe. Og det gjorde han.

«Kom da! kysten er klar!»

«Gjør det ikke vondt?»

«Nei, stol på meg!», Hørte jeg fra langt der nede.

Etter å ha nølt en liten stund hoppet jeg etter. Adam hadde rett. Det gjorde ikke vondt! Tvert om. Jeg måtte smile fordi følelsen var helt ubeskrivelig god! Jeg var lett som en fjær og delt i millioner biter!

«Hva er vi nå?» Måtte jeg spørre

«Vi er en sky full av bittesmå partikler!»

Det hørtes logisk ut der og da. Og vi kunne fly! Hvor som helst! Opp og ned og vi lo og livet var herlig! Ingen bekymringer og alle de millioner delene svevde fritt rundt i barteskogen.

«Men hva hvis jeg mister noen deler på veien?»

«Det gjør du ikke, for de vil følge energien din!»

«Hvordan blir vi hel igjen da?» Jeg hadde mange spørsmål!

«Da må vi bade i søla», Smilte han som om det var en selvfølge.

«Se der, følg meg», fortsatte han idet han satte farten opp rett mot en sølepytt med meg rett bak og akkurat i det vi traff sølepytten satt vi der med søle overalt og lo. Vi hadde blitt hel igjen.

«Skal vi gjøre det igjen?» Spør han.

Jeg tenkte meg om og sa

«Ja, Adam, det skal vi. Og jeg har lyst til å bo her med deg!»

Ansiktet hans lyste opp da de ordene slapp ut.

«Endelig!»

«Men jeg er nødt til å gjøre noe først, noe uoppgjort, venter du på meg?»

«Klart jeg gjør!»

Flink pike

En stemme forteller meg at hun er sliten og skriker etter en varme ifra englene i hvitt! Hun er utmattet og vil legge seg ned, glemme og skjelve av frykt.

«Om de bare kunne se meg! Om det bare var i et lite sekund!»

Det tok ikke lang tid før Hr. Fredriksen grep inn med et alvordsord:

«Du har to valg! Enten står du i det og gjennomfører eller så er du nødt til å evakuere!»

30 minutter tidligere hadde jeg kjent tåka komme sigende. Den gjorde meg svimmel og jeg måtte sette meg ned. Omringet av helsepersonell, fikk Frida til å lengte etter omsorgen hun er på evig jakt etter. I frykt for å gå meg vill i tåka satte jeg meg for meg selv inne på et kontor. Der hørte jeg på Fridas desperate rop etter oppmerksomhet, samtidig som Fredriksen dro i motsatt side og kjempet for å holde meg oppe. Jeg satt og ventet på å finne ut hvem av de to som skulle vinne. Mens jeg ventet forsøkte jeg å snakke innover i meg selv for å prøve å forstå. Prøve å få dem til å forstå. At jeg er en student på jobb med et stort ansvar, at jeg ikke kan gå ut der med de to som river i meg fra hver sin kant. Det fikk tåke til å bli tykkere og jeg innså at jeg måtte holde med Fredriksen denne gangen. På tide å evakuere!

For hvert steg jeg tok vekk fra avdelingen, ned trappene og mot garderoben, hørte jeg den enorme skuffelsen fra Frida. Nok en gang ble hun ikke sett, uansett hva jeg prøvde å forklare, ble det ikke riktig. Det er ingenting i verden jeg kan gjøre for å tilfredstille henne som hun vil. Det er jeg overbevist om! Fru Grå er uenig, og erfaring viser at hun alltid har rett til slutt…