Craving something normal!

I en lang periode nå har livet mitt vært nokså tåkebelagt! Jeg klarer ikke å beskrive det på noen annen måte. Men tåka legger seg som en dyne av dun på overflaten av selve eksistensen. Den ligger der, noen ganger kan jeg skimte skumringen i det fjerne, andre ganger er det så tett med tåke at det er umulig å orientere seg. Men i de siste ukene har den liggi som en jevn dis akkurat nære nok til at jeg kan strekke ut en hånd for å føle på temperaturen under og ovenfor der jeg befinner meg. Og jeg aner ikke hvordan jeg klarer å holde meg akkurat på det punktet der jeg gjør, men ikke er! Studenten i meg er pliktoppfyllende, flink pike og har alt under kontroll. Husmoren i meg, det samme. Men så er den tåka som kommer og visker bort alt det andre. Sinnet!

Hvem er jeg, hva gjør jeg og hvor skal jeg hen?

Er spørsmål som går igjen, som en lokkende nøkken i det fjerne. Så kommer tanken om det normale. Så lenge jeg kan huske har ordet «normalt» bare vært en formalitet som ikke passer inn i selve livet. Ingen kan være normale! Det begrepet finnes ikke i praksis. Men hva om! Hva hvis det finnes noe som er helt nøytralt og normalt! Hva om å leve et helt normalt liv, uten tåke og Barteskoger! Hvordan ville det vært? Og for ikke å snakke om, HVEM ville jeg vært?

Jeg skal ikke juge. Akkurat nå lengter jeg etter det normale. Det å bare leve livet uten å bekymre seg for å ikke eksistere. Å leve uten å forstå seg på at det finnes mennesker som faktisk ikke vet hvem de er og OM de er, fordi for dem har livet bare kommet av seg selv. Å føle sin egen kropp, sitt eget hode og tatt det som en selvfølge! Jeg lengter etter å kunne sanse ting akkurat for det de er og ikke vrenge på dem. Å se et rom uten at det blir levende. Å sitte hos Fru Grå og se henne inn i øynene, samtidig klare å registrere hvordan hun faktisk ser ut! Og sist men ikke minst, bare være meg.

db56312b72ef77dbf3c46ebf72f51ad3