Du er ikke alene!

«Hvem er du?» Spurte Fru Grå forsiktig, men fikk bare stillhet tilbake.

«Er du Frida?» Ingen svar.

«Fredriksen?» Ingen svar. Jenta foran henne begynte å flakke med blikket og så nokså oppgitt ut mens Fru Grå fortsatte gjetteleken.

«Kjenner du meg virkelig ikke igjen?» Svarte jenta til slutt og avslørte seg selv.

«Stina!»

«Ja!!» Svarte hun lettere irritert. «Jeg skjønner ikke hva jeg gjør her, når du ikke en gang kjenner meg igjen!»

Fru Grå prøvde å forklare i sitt beste evne at Stina ligner veldig på jenta som pleier å komme dit, men Stina forsto det ikke.

«Alt du bryr deg om er henne! Du snakker ikke om annet! Jeg må på do! Har du en do?» Stina måtte vekk derifra. Så hun mer på Fru Grå, var hun redd for at hun skulle klikke.

«Ja, jeg skal vise deg veien»

Inne på badet var det varmt og godt, veggene hadde varme farger og det kjentes trygt ut der inne. Stina måtte ikke på do, hun måtte bare vekk fra Grå som begynte å bli rimelig plagsom der hun satt og ikke klarte å stoppe opp maset om den jenta. Jenta ditt og jenta datt. Det var ingen som viste seg å bry seg om Stina! Ensomheten selv! Stina oppdaget vasken og tenkte at det hadde vært godt med litt vann i ansiktet. Hun stelte seg foran speilet og en iling gikk igjennom kroppen hennes. Hun stivnet først av skrekk. Der sto han! I egen person! Fredriksen! Han vasket hendene sine, de var tilsmusset av blod. Han reiste seg og når han sto med ryggen rak, var han sikkert 2 meter høy og så ned på lille og magre henne… Stina fylles med et raseri, større enn hun ante fantes før hun går løs på speilet. To dytt rett mot det, men han bare smiler hånlig. Stina innså at det var nytteløst og kollapset.

«Du må komme ut nå!» Det var Fru Grå.

«Klokka er tre og timen er ferdig.. Du må låse opp døra nå!» Og det gjorde hun.

Stina satt sammenkrøllet på gulvet, svært redd og svært ensom. Hun skalv. Fru Grå satte seg ned med henne og fikk henne til å fortelle om mannen i speilet og om hvor ensom hun var.

«Du er ikke alene, Stina! Jenta er her, Fredriksen er her, selv om han virker truende, så mener jeg at han har gode hensikter om å passe på. Også er jeg her» sa hun.

«Du? du vet jo ikke en gang hvem jeg er når du ser meg!» Sa hun oppgitt.

«Men Stina, jeg vet at dette høres rart ut for deg, men for meg er du veldig lik, faktisk helt identisk, med jenta som pleier å komme hit!»

«Da trenger du briller…» Sa Stina. Fru Grå måtte le og bekreftet at det sikkert var sant. Stina trakk på smilebåndet, men bare litt.

Hverdagshallusinasjoner

Jeg ligger og halvsover på sofaen, ser ut av vinduet. Verden utenfor virker fjern. Der går dvergene plutselig forbi, den ene vinker og jeg smiler tilbake. Et tre røsker opp sine dype røtter fra jorden og begynner å vandre rundt. Høy og majestetisk. Et annet tre gjør det samme, mens det tredje tar fatt og løper sin vei.

Hm, tenker jeg. Hvor er det han har tenkt seg hen?

Jeg ler litt idet dverg nummer 3 hopper forbi med en hoppestokk og tenker at livet må være vidunderlig på utsiden av det vinduet..

Det er aldri for sent å gi opp..

..er ordene som viste seg å redde meg på et vis! Ironisk nok.

Det var en gang ei jente som gikk på ungdomsskolen. Hun hadde lite håp om en lys framtid, var i startfasen på en karriere som selvskader og brydde seg svært lite om andre. Døden var hennes gode venn og det eneste som virket trofast og til å stole på. Til en viss grad kunne hun kontrollere døden. Dette fortalte hun til en lærer, ikke egentlig som et rop om hjelp, men mer som en praktisk informasjon. For hun visste at ingen brydde seg uansett. Det visste læreren også. Dagen etter tok læreren med en bok som hun gav bort til henne i et av friminuttene. Tittelen ville sjokkert mange, men læreren kjente jenta godt og tok en stor risiko ved å faktisk gi den ifra seg til jenta som nylig hadde fortalt at hun ville dø. «Det er aldri for seint å gi opp», leste hun og begynte straks å smile. Kanskje for første gang på flere måneder!

For jammen hadde ikke læreren gitt henne et håp! Det ER aldri for seint å gi opp. Innholdet i boken var perfekt og jenta lo høyt for hver side hun bladde i. Så ironisk det hele var! Plutselig sto hun der og så livet sitt ovenifra og tenkte: «Herregud, så komisk!»

Dette var starten på resten av livet, et lite høytidelig liv full av humor og selvironi! Starten på en ny holdning: Livet blir det man gjør det til. Jeg var 15 år og klar til å flytte hjemmefra. Boken har fulgt meg hele veien dit jeg er i dag og står på hedersplassen i bokhylla. Den ble sjeldnere tatt fram med tiden, men de gangene jeg tar den fram og blar, kan jeg ikke la være å smile. Den mestringsfølelsen den boken gir meg, er uerstattelig! For det ER aldri for seint å gi opp, alle vet jo det! Men det er faktisk opp til deg selv å fortsette. Og siden det aldri er for seint å gi opp, kan man like gjerne prøve litt til…

IMG_20150204_095511

Jeg tok meg den friheten med å kopiere forordet i håp om å trekke på flere smilebånd... Læreren tillot seg å tegne et smilefjes for 15 år siden.
Jeg tok meg den friheten med å kopiere forordet i håp om å trekke på flere smilebånd… Læreren tillot seg å tegne et smilefjes for 15 år siden.

Ulv i fåreklær

IMG_20150203_094239
Funnet i notatboken min. Stina lever i en annen tid, der ensomheten tok mye plass.

Jeg kunne ønske at jeg kunne fortelle Stina at vi lever i 2015 og at hun ikke lengre trenger å være redd. Jeg forsøker å gjøre det, men er usikker på om beskjeden blir mottatt. Jeg kan bare håpe. For smerten som Stina bærer på kan bare anes. Jeg vet hva hun har måtte tåle og hva hun har gjort for å føle en slags tilknyttning til noen.

Stina er ikke en del av min hverdag. Men jeg vet at hun trenger å integreres på et vis! Jeg kom til å tenke på at hun ikke var tilstede under festen i Barteskogen i går! Målet mitt er å inkludere henne mer! For slik det er nå, er hun totalt ekskludert.

En hyllest fra Barteskogen!

Det er mandag. En ikke en hvilken som helst mandag! Det er mandagen der alt har stoppet opp. En periode på 16 uker, som har virket som en evighet, er over og jeg er i live. Den største kneika i studieløpet mitt er over. Det er mandag og jeg sitter her uten å ha noe å gjøre på 16 uker. Det har gått fra ultrahektisk til ingenting-å-gjøre på kort tid. DEN FØLELSEN! Jeg ser tilbake og fylles opp med stolthet og lykke. En stemme sier lavt: «Du kommer faktisk til å gjennomføre». Jeg smiler og nikker bekreftende før reisen går videre til Fru Grå.

Det var noen uker siden jeg så henne sist. På grunn av min hektiske timeplan de siste ukene, ble vi enige om å vente slik at jeg fikk fokusert fullt på den travle hverdagen jeg sto i møte. Og det funket. Jeg kom meg jammen igjennom og der satt jeg igjen på Fru Grå sitt kontor, med ingen andre enn Fru Grå ovenfor meg. Vi smilte og jeg følte meg tilstede! Mistenkelig mye tilstede faktisk!  Hadde jeg på mystisk vis blitt kurert for «terapi-skrekken»? Grå gratulerte meg med vell overstått og snakket pent om at jeg har klart å gjennomføre 3 år på høyskolen.. Det var da jeg oppdaget han..

..under det runde bordet. Han hadde kledd seg anderledes enn han pleier. Ofie satt der med beina i kryss og smilte på den måten bare Ofie kan smile. Han hadde en blå snekkerbukse på, med en rød genser inni. Ofie, engelen uten vinger. Han ser ut som et barn, liten kropp, men hode hans er litt større på en måte. Han har et barnlig ansikt også, men det er noe med øynene hans som avslører at han har eksistert i mange år. Selv påstår han at han er over 100 og det bekrefter han i det han sier. Ofie er en klok mann!

Jeg forsøkte å fokusere på Fru Grå, men det var sjanseløst. Hvem klarer vel å stå imot vakre Ofie! «Bli med meg» sa han lurt. «Hvor da?», spurte jeg.

«Hjem!»

Det var først da jeg oppdaget at han satt på teppe. Et flyvende teppe! Gulvet som jeg visste egentlig skulle være under han, var ikke der lengre. Jeg kunne høre Fru Grå bable i vei om et eller annet, men det var nå for seint. Jeg valgte han. Ofie!

«Tiden står stille her vi bor», sa han mens vi fløy avgårde. Det var en merkelig følelse fordi jeg kjente ikke vinden mot ansiktet som jeg vanligvis ville ha gjort!

«Det snør!» Utbrøt jeg. «Men snøfnuggene står stille?»

«Ja, det er på grunn av at tiden står stille her», fikk jeg til svar. «Se der!» fortsatte han. «Der sitter vi og feirer deg!» Og jammen. Der satt de, rundt et dekket langbord. Så festelig det så ut! Fredriksen satt på enden og nikket da vi fikk øyekontakt. Frida satt ved siden av med et glass brus med sugerør, Oda i sin kunstneriske stil, lattermild og Adam hang opp ned i treet ved siden av. Alle reiste seg og begynte å klappe i det Ofie landet teppe foran dem. Jeg ble så rørt! Alt dette for meg? De smilte og hevet glassene, mens Ofie hvisket meg i øret:

«Hun ber deg om å velge. Velg oss!»

I bilen på vei hjem gikk det opp for meg at festen i Barteskogen bare var ren fantasi, men for meg var det like virkelig som det folk påstår er virkeligheten. Jeg skjønner at alt foregikk oppi hodet mitt, men det gjør det vel ikke til noe mindre virkelig for meg. Fru Grå ante ingenting om hvor jeg var i timen, men jeg er sikker på at hun ville sagt at det ligger en mening bak festen i Barteskogen. En annerkjennelse fra alle delene i meg kanskje? Et signal om at alle godtar veien jeg har valgt og at jeg ikke hadde klart det uten dems hjelp? For det sistnevnte er sant. Selv om det har virket som om noen der inne har prøvd å hindre meg i å fullføre, hadde jeg ikke klart det uten dem. Så kanskje det er på tide at faktisk jeg, takker dem! Så da gjør jeg det, TAKK til mine Alter Egoer, håper dette betyr starten på et godt og langt samarbeid..