Fram til den dagen hadde hun trudd på Gud. Hun hadde holdt sine bønner hver kveld der hun ba om fred på jord og om å bli god i fotball. Håpet om å komme på landslaget var tilstede hver kveld. Hun ble 12 år førstkommende sommer, men følte seg alt voksen.
Hun kom hjem en ettermiddag. Stemningen føltes anderledes ut med en gang hun gikk inn døra. Det var stille, men alikevell mange toner i luften. Hennes mor satt på kjøkkenet og hikstet mens den eldste av søstrene sto bak og holdt en hånd på skuldenen hennes. Moren holdt fast på den, mens den andre søsteren sto ved siden av og så tom ut i blikket, ikke helt tilstede, noe som var uvanlig for hun pleide å være sint hele tiden. Hun så på de tre et øyeblikk og skjønte hva dette dreide seg om allerede da. Ingen sa noe, bare morens gisp og hikst var å høre sammen med søstrenes tomhet. Det tok ikke lange tiden før hun våget å spørre, direkte og forventet et like direkte svar. Nok var nok!
Hvorfor reiste du egentlig fra pappa!?
Hun visste svaret, men trengte å høre det! Og det gjorde hun også. Alt sammen. Hun sto der uten å bevege seg en millimeter mens hun hørte mammaen fortelle at pappaen hennes var en ond mann som har slått, voldtatt, misbrukt henne på det groveste over flere år. Hun måtte svelge og idet hun skjønte at det siste ordet var talt, løp hun. Ut.
Hun stoppet ikke før hun befant seg på skolegården, det lå et stykke unna der hun bodde. Den lå for seg selv omringet av skog. Ingen var i sikte og et voldsomt raseri bygde seg opp i henne. Hvordan kunne hun la dette skje??? Tanker som dette var ikke få, idet en eksplosjon foregikk i hode hennes. Hun ropte og innså at hele livet hennes ikke var annet enn en fasade for offentligheten. Hun mistet brått seg selv og alt hun var uten å fatte hvordan.
Plutselig hørte hun noen komme og fortet seg bak skolen i håp om å ikke bli oppdaget, men det var for sent. Hun så en mann komme imot henne, han var svært høy og gikk med dress. Hun tenkte at det var da en svært pent kledd mann til å gå rundt i skogen! Hun følte hans nærvær og visste at han hadde sett henne. Så sto han der, foran henne og sa;
Jeg heter Fredriksen! Jeg har kommet for å lette på din byrde. Du er ikke alene lengre nå. Jeg skal hjelpe deg og sammen skal vi finne en løsning for å få slutt på alt!
Hun klarte ikke helt å skjønne hva han mente med «alt», men det hørtes veldig bra ut! Hun var solgt og plutselig var hun ikke sint mer. En lettelse la seg over henne som en tåke og tåka ble liggende der i mange år framover. Fredriksen gikk sin vei og hun dro hjem.Jenta trudde ikke lengre på Gud, men på Fredriksen. Han fortsatte å komme, mest på natten. Sammen la de planer natt etter natt og ikke lenge etter kom bekymringsmeldinger ifra skolen:
Hun sovner i timene.
Hun spiser ikke nisten sin, sier hun ikke er sulten. U.T mener hun har blitt tynnere.
Hun trekker seg tilbake, er mye alene.
Hun har blitt mye mer stille og sier nesten aldri noenting.
Hun kan spørre spørsmål om døden og hvordan det føles å dø.
Hun har utviklet en merkelig oppførsel.
Hun viser en bisasrr virkelighetsoppfatning.
Hun vil ikke hjem.
Og slik var starten på det hele, jenta hadde delt seg i to. Det var nødvendig for å overleve.
