Fredriksen befaler

Hvor er jeg? Alt er svart, jeg ser ingenting. Hører ingenting. Er jeg hos Fru Grå? Eller har jeg gått meg vill. Ingenting stemmer her. Jeg klarer ikke en gang å få fram en tanke, men så sier han han noe.

«Jeg skal få deg vekk»

Jeg skjønte umiddelbart at det var noe Fredriksen ikke ville at jeg skulle hverken se eller høre. Det er sjelden sansene blir så kraftig redusert. Og der og da, virket det veldig fornuftig å høre på han.

«Sånn, her kan du være til jeg har ordnet opp i rotet Grå har laget».

Jeg åpnet øynene og så at jeg befant meg på badet, Fredriksen hadde åpnet dusjkabinettet og ville jeg skulle sette meg inn der. Igjen virket det som den beste løsningen, følelsene fortalte meg at det var det tryggeste og beste. Så jeg satte meg inn og ventet. Etter noen minutter oppdaget jeg kniven han hadde lagt fram. Uten å se han, hørte jeg han oppmuntre meg til å ta den.

«Få nå en slutt på Stina. Hun er ikke verdt å holde ilive».

I et desperat øyeblikk forsøkte jeg å finne en grunn til å la det være, men alt var koblet ut. Fredriksen befalte og jeg hadde å adlyde. Han er en mektig mann, en klok mann som har hjulpet meg før. Jeg skylder han mye. Så jeg tok kniven og hogde til. Ingenting skjedde. Jeg forsøkte igjen, men kniven var ikke skarp nok. «Du må gi meg noe bedre», hvisket jeg følelsesløst. Men Fredriksen var forsvunnet og plutselig gikk det opp for meg at jeg var alene. Jeg så meg rundt og innså hvor jeg var. I dusjkabinettet til Fru Grå, omringet av vaskesaker og en støvsuger. Kniven la jeg ifra meg, gikk ut og hjem.

Eposter fra Grå i etterkant:

..Jeg så at du var plaget i går, og kjempet med noe. Jeg ble bekymret for deg fordi du var så lenge på wc-rommet, og gikk ut til slutt for å se etter deg. Da var du gått. Men jeg så du hadde vært bak dørene (skyvedørene på WC), og lurte på, hva var det som kunne være grunnen til det?..

Jeg svarte som sant var, om det som skjedde. Jeg er alltid ærlig med fru Grå, hun er den eneste jeg stoler på når det gjelder dette. Mange ville ha lagt meg inn på en instutisjon eller gitt meg medisiner, men ikke henne. Det jobber vi for å unngå. Men jeg er fullstendig klar over at det kan skje, men samtidig vet jeg at da vil det være rett.

..Det vil ikke være mulig å gjøre nytte av terapitimer her, når du opplever at «Fredriksen» i deg har rett og han får styre alene. Det vil ikke være holdbart, at terapitimer driver deg til å måtte følge «Fredriksen» slik du forteller, å gjemme deg, og prøve å skade deg. Jeg vil ikke kunne akseptere, at du skal drives til ytterpunktet i løpet av timen her, uten at jeg vet hva som foregår i deg, og står utenfor og ikke kan hjelpe..

Så jeg og Fredrksen må ta oss en alvorsprat…

En sårbar, gammel mann

Jeg satt og observerte han hele tiden, flyttet ikke blikket mitt stort. Han var tydelig lei seg. Han fiklet og fomlet med alt. Han skalv og jeg syntes forferdelig synd på han. Hvorfor skulle jeg ikke det?

To uker tidligere satt jeg foran han på et pårørenderom på sykehuset. Den ene av sangfuglene hadde ringt bare timen før og fortalt at «HUN» kom til å dø. Jeg følte absolutt ingenting, tenkte «Javel», etterfulgt av en form for irritasjon før jeg sa høyt til Herr. Bart: «Det er feil person som ligger der!». Min far er en sta mann som kommer til å leve lenge. Aldri blir det hans tur. Jeg fikk tenkt meg litt om før jeg satte meg i bilen. Jeg reiste ikke dit på grunn av han, men på grunn av sangfuglene. Vi stiller opp for hverandre og jeg kunne ikke la dem stå der alene. Så jeg dro. Min far var seg selv lik, kald, men han bar preg av en viss sårbarhet. Vi satt der og jeg gjorde det jeg kunne best etter forholdene. Svarte på spørsmål, stilte opp med min fagkunnskap og forklare begreper og ord som legen hadde sagt. Det ble slukt og jeg følte plutselig at jeg befant meg i en maktposisjon. Der satt jeg og hadde informasjon som han trengte å høre. Han trengte meg, selv om han ikke sa det, føltes det godt.

Jeg gikk sammen med han ut og stelte meg bak han ved graven. Han sto alene. Nå har han ingen. Jeg tok hånden min på skulderen hans da jeg så at han var i ferd med å briste, for å formidle at han ikke står der alene. Sermonien tok slutt, jeg sa hade og han hvisket «Husk at pappa er glad i deg» i øret mitt. Jeg stivnet i noen sekunder og presset frem en løgn: «I lige måde» før jeg snudde meg og gikk til bilen..