Fra Superhelt til reddhare.

I går ettermiddag tok jeg meg en tur i skogen. For å finne svar etter Oda sin opptreden hos Fru Grå. Adam dukket opp underveis og gikk sammen med meg. Han hadde svar og som Oda ser han på meg som en slags superhelt som skal redde hele Barteskogens befolkning fra en mørk tilværelse. Den brutale sannheten er at Barteskogen er full av traumeminner, kamuflert i skikkelser, gjenstander og hendelser. Og at det bare er jeg som kan tolke og løse gåtene for å slippe «befolkningen» fri.. Det hele ble veldig tydelig og klart for meg!

«Det er rart hvordan vi mennesker er skapt med en fantastisk hjerne, nervesystem og overlevelsesevne!» (Fru Grå)

På toppen av turen følte jeg en god atmosfære. Adam satte seg ved siden av meg og veiledet tankene mine på rett spor. Igjen så jeg alt så tydelig! Jeg hadde bare lyst til å bli der oppe med han for å redde «verden vår». Jeg satte meg ned på en plass jeg mente at jeg kunne bosette meg. Jeg var tross alt i Barteskogen med en hensikt. Å redde befolkningen fra en sikker død! En sms fra min mann fikk meg til å innse at jeg burde komme ned igjen. Jeg hadde vært borte en god stund lengre enn den turen vanligvis tar å gå. «Men jeg vil være her med deg» sa jeg til Adam og ville seriøst ikke gå derifra. «Men du vet, alle Superhelter lever et vanlig liv i hverdagen! Og du, du er mamma, kone og student utenom dette. Det er en rolle du må ha».

Kloke ord fikk meg til å begynne å bevege beina igjen. Dette var i går. I dag tør jeg ikke gå ut. Redd for hva som hender om jeg gjør. Jeg burde vært på butikken og handlet, men hva om jeg plutselig får et innfall som Superhelt! Hva om Barteskogen vekkes til liv mellom hyllene. Hva om jeg ikke klarer å skille Her og nå fra der og da? Sukk.. Best å holde seg inne i dag.

Frelseren_0
«Superhelten over Barteskogen» (Tegnet av Oda (tror jeg)).

En verden full av regler

Allerede ved frokostbordet kjente jeg en indre motstand av å tenke på avtalen med Fru Grå senere den dagen. Jeg noterte meg det i boken min. Planen var å dokumentere det som skjer i forkant av timene.
20150622_092949Jeg forsøkte å fange opp hva det er som gjorde at jeg følte sånn motstand. Men jeg kunne føle at sinnet tømte seg gradvis. Jeg visste ikke lengre. Men jeg er pliktoppfyllende og en avtale er tross alt en avtale. Klokken ble 10:
20150622_215102Jeg viste dette til Fru Grå og hun syntes det var logisk som vanlig. Jeg husker at hun fortalte at i hennes øyne var dette en bra ting! Fordi dette skjer når jeg nermer meg ting som jeg i alle år har jobbet for å holde god avstand til. Dette er et tegn på at et (av mange) mysterier nærmer seg en løsning! Jeg går fortsatt i den fellen og tror at jeg er iferd med å miste grepet og bli dårligere når jeg får slike «symptomer» som å miste meg selv. Men sannheten er det motsatte! Det er iallfall Fru Grå’s oppfattning og når hun forklarer det, høres det svært logisk ut. Men så bladde hun videre i boken, jeg trodde at dette var det siste jeg hadde skrevet, men der tok jeg feil:
20150622_215115Så ble alt svart og jeg befant meg i Barteskogen. Men stemningen var anderledes der denne gangen. Ingen å se, ingenting å høre. Jeg fikk en følelse av at det ikke var meningen at jeg skulle være der. At jeg var «plassert» der ved et uhell. Det neste jeg husker er at jeg kaster opp på badet til Fru Grå. Svært uvell og med tåkesyn hørte jeg en stemme som sa:
Kan du sette denne i vann for meg? Pass godt på den da! Til jeg kommer igjen..
I hånda mi holdt jeg noe grønt, det så ut som et blad og jeg ante ikke hvor jeg hadde fått det ifra. Jeg kom meg på beina, kjørte hjem og tenkte at det var best å gjøre som stemmen hadde spurt meg om. Fru Grå ville nok sagt at det har en betydning og at jeg får vente og se om et svar dukker opp.
20150622_171522
Senere fikk jeg vite at Oda fikk den av Fru Grå som hadde plukket den fra kontoret, da Oda syntes det luktet så godt. Det lukter sitron og den kan visst få røtter om den settes i vann (Jeg har alt annet enn grønne fingre, så vi får bare se hvordan denne går).

Da jeg var vell hjemme, tikket det inn en sms på telefonen min. Det var Fru Grå. Hun lurte på om jeg hadde kommet til hektene igjen etter timen og det fikk meg til å innse at det nok hadde skjedd noe utenom det vanlige. Så jeg svarte at jeg var hjemme og at jeg var trygg, men ikke husket noe fra timen og Trofaste Grå svarte tilbake med at hun skulle sende en kort beskrivelse av det som skjedde på mail. Jeg ønsker å dele den beskrivelsen med dere. Jeg har lest den om og om igjen og jeg skjønner igrunn ikke så mye. Ikke annet enn at jeg kan se en slags sammeheng mellom et tidligere innlegg:

Fru Grå’s korte beskrivelse av en hendelse som varte i 1,5 time:
Hei!
Du har som sagt ikke gjort noe dumt.
I starten viste du meg den gule boken, jeg viste deg eposter du har sendt siden sist.
Kort tid inn i timen «sovnet» du. Og når du «våknet» igjen, så var du en jeg ikke har møtt før. «Hun» sa at «vi» vet hvem jeg (Fru Grå) er fordi de har hørt alle samtalene du og jeg har hatt. Hun representerte en befolkning som nå hadde det verre og verre fordi de mer og mer ble styrt av regler. Bl a regler som: ikke lov å ha et navn, slik at hun het ikke noe (men når jeg spurte hva hun kunne tenke seg å hete, så var det Oda). Ikke lov å lese bøker, høre musikk, synge. Hvis de brøt reglene så kom dronningen og hogg hodet av dem. Hun hadde lest bøker før, som Oda Krogh. Hun visste ikke hvorfor hun kom til kontoret i dag. Hun kjente til deg og til Adam, begge var bannlyst av dronningen. Adam klarte å gjemme seg. Hun visste at du var snill. Og nå håpet hun på at du, med hjelp av meg, skulle komme og befri dem for reglene. Hun var bestemt på at du var den rette til å hjelpe dem, men at du visste det ikke selv. De håpet og ventet på deg. Hun spurte om ikke jeg kunne redde dem sammen med deg, og om jeg turde å møte dronningen? Jeg lovet henne at jeg skal snakke med deg om dette.
Så modig gjort av henne å trå inn i mitt kontor, som nok dronningen ikke hadde likt.  Det var vondt å avslutte timen, den blide og hyggelige «Oda»  ville gjerne være lenger. Og jeg ønsket at du kom tilbake før vi avsluttet – men det var den andre av deg som gikk ut døra.
Dette er kortversjonen! Og kanskje du kan forstå enda mer av dette enn jeg gjør? Så dette kan vi snakke mer om sammen.
Spør meg hvis du lurer, så svarer jeg mer siden.
Snakkes!
Hilsen Fru Grå

Ikke riktig en plass…

Jeg ser på telefonen min, den ringer. Jeg kjenner igjen peronen som vil ha tak i meg, men lar være å ta den. På dette tidspunktet vet jeg ikke en gang hvor jeg befinner meg, så jeg ser meg rundt. I butikken omringet av andre mennesker som gjør sine ukentlige innkjøp. Butikken identifiserer jeg raskt, den ligger rett ved Fru Grå sitt kontor og jeg skjønner at det må være der jeg kommer ifra. Mens jeg titter på klokken, skjønner jeg at det er et par timer siden jeg skulle vært der og siden jeg ikke husker den tiden som har gått, vet jeg at jeg må ha vært der. Jeg kan huske at kaoset startet i bilen. Jo mer jeg nærmet meg kontoret til Grå, ble jeg dratt mer og mer i alle retninger, fulle av uenigheter og unngåelse. Så ble det mørkt og jeg står nå på butikken, med telefonen i den ene handa og en handlekurv i den andre. Jeg får vel gå og handle litt da, se ut som folk flest! Idet jeg kikker opp ser jeg henne! Fru Grå! På butikken! Angsten sprer seg som lyn gjennom kroppen min. Det kan ikke være sant! Jeg var et øyeblikk overbevist om at hun hadde fulgt etter meg, men det lignet da ikke henne! Nei. Søren. Hun er ikke annet enn en hallusinasjon! Det kan ikke være hun! Best at jeg gjemmer meg. Jeg setter opp farten og går til den andre enden av butikken. Setter meg ned bak hjørnet til pastahyllen og tittet forbi. Jeg må se om hun kommer etter meg. Det gjorde hun ikke, ikke enda iallfall. Et par andre kunder så rart på meg i det de gikk forbi. Det får bare være, jeg må holde utkikk! Hvis denne halusinasjonen tar meg igjen, er jeg overbevist om at jeg kommer til å lage en scene og det vil jeg ikke. Da kan jeg mye heller se litt mistenksom ut bak en av hyllene. Fru Grå kommer ikke, så jeg reiser meg og sniker meg langs butikken for å se om hun forstatt er der jeg så henne sist. Jada! Ved frukten! Det bekrefter bare mistanken min om at hun ikke er ekte for ingen bruker vel så lang tid på å bestemme seg for frukt! Jeg bestemmer meg etter en halv time at jeg skal forsøke å ta noen varer i kurven min og gå for å betale, men når jeg snur meg ser jeg at hun kommer i samme hylle seksjon som meg! Jeg smetter instinktvis unna og nå er det jeg som befinner meg med frukten. I et hjørnet sender jeg henne en melding:

Beklager så mye, men er du på butikken nå? Jeg syntes jeg så deg, men lurer på om du er ekte eller ikke?

Jeg fikk ikke svar før etter 15 minutter. Hun kunne bekrefte at hun hadde vært på butikken, men at hun nå var tilbake på kontoret. Hun hadde ikke sett meg og visste heller ikke at jeg var der. Altså, hun var ekte!

Land i sikte!

Når man har levd halve livet med psykoser og vrangforestillinger, så vet man å sette pris på de enkle ting i hverdagen. Fugler som kvitrer, vinden som lager rasle-lyd i trærne, naboer (som ikke er oppdiktet) som arbeider i hagen, lyden av dine egne føtter som går mot asfalten for å nevne noen. Lyder som mange ikke en gang tenker over! Men det gjør altså jeg. Før så jeg på det som en superkraft! Da det virket som om jeg var den eneste rundt meg som satt så stor pris på den slags! De andre kunne umulig høre det jeg hørte, tenkte jeg. Og på en måte er jo det sant. De hører med sine ører og jeg med mine. Slik har det vært for meg de siste ukene. Det nytes til det fulle og jeg føler at jeg er iferd med å knekke den koden jeg har jobbet så intenst for å knekke de siste 4 årene. Før det, har jeg trudd at jeg jobbet mot en indre fred, men sannheten er at jeg har jobbet sterkt imot. Ubevisst så klart. Det er en person jeg kan takke for at jeg valgte til slutt å gå den gjenngrodde stien til venstre isteden for å fortsette rett frem på den enkle, brede og åpne veien. Fru Grå!

Hun har fra dag 1 fortalt meg at alt som skjer i mitt hode, skjer av en grunn. Og jammen hadde hun rett. Jeg ser det så veldig klart og tydlig for tiden! Jeg ser sammenhenger overalt. Jeg leser gamle innlegg og skjønner hvordan det hele er satt sammen. Hvorfor og hvordan. Det hele får meg til å innse noe stort! Det føles som om svaret på spørsmålet om livet, universet og alt mulig er like foran meg! Det er til å ta og føle på! Mysterier oppklares og jeg kan endelig starte ferden mot forsoning! Alt takket være henne, den Grå skikkelsen som uke etter uke har sitti rett ovenfor meg og vært vitne til de merkeligste ting; rare historier, forsvinninger, identitetsbytte i hytt og pine. Hun har sendt meg hjem i all slags tilstander med en like stor tillit hver gang. Noen ganger mer bekymret enn andre, men poenget er at hun alltid har hatt rett! Jeg har dukket like levende opp uken etter. All respekt og ære går til henne. Jeg klarer ikke å fatte hvordan hun har klart å holde seg så tolmodig. Holdt ut med mitt trange syn og fornektelser. Mitt hav av ulogiske eventyr som slettes ikke var så ulogiske! Sist jeg så henne fortalte jeg at det skulle finnes flere som henne og hun svarer at det gjør det. Det kan umulig være nok. Det siste emnet jeg hadde på skolen fikk meg til å føle noe annet iallfall. I emneplanen står det at vi skulle få en innsikt i psykiatriens verden. Skuffelsen var stor da dissosiative lidelser ble nevnt som en bagatell. Psykiateren som er overlege på psykose-posten på sykehuset her jeg bor, kunne fortelle spøkfullt i forbifarten at Multippel personlighet, ikke finnes. Da jeg prøvde å få igang en diskusjon med emneavsvarlig fikk jeg beskjed om at det ikke fantes relevant forskning på det området og at jeg ikke måtte falle i en ensporet blindgate. Det er ufattelig trist, at høyskolen gir ifra seg slike holdninger til nye og ferske studenter. Det gav meg et enda større behov for å skrive om dette i min Bacheloroppgave til høsten! For jeg er et av mange levende bevis på at denne tilstanden eksisterer. Og jeg har erfart viktigheten av riktig behandling. Hele livet har jeg levd i sus og dus, der leger og psykologer har villet satt igang med medikamentbehandling og innleggelser. Jeg har følt meg tråkket på og totalt misforstått, helt til jeg møtte Fru Grå.

Veien er ikke over enda, men jeg har i det minste land i sikte. Jeg vet at en dag, vil jeg ha fotfeste i denne verden igjen.

1912715-8-1416396046454-n500

Litt om livsstil og om Treneren!

mind_body_redI laaange tider har jeg vært overvektig. Jeg har forsøkt gang på gang å gjøre noe med det, uten hell. Nå som jeg utdanner meg til sykepleier mener jeg det er viktig at jeg fremstår som et godt eksempel når det gjelder helse. Altså, jeg ønsker å være i god fysisk form. Krever det at den psykiske helsen også må være på topp? Både og tenker jeg. Det er nødt til å være en større utfordring knyttet til livsstilsendring når man har en psykisk lidelse. Men det er viktig å presisere at det på ingen måte er umulig. Alt går. Man må bare trene seg opp til å ha den rette innstillingen og hele tiden være i forkant. Det derimot, er ikke så lett. Før påske i år, vurderte jeg sterkt å betale for å operere bort store deler av magesekken (Gastric sleeve) ved et privat sykehus i byen. Jeg var på konsultasjon der og ble godkjent som kandidat. I forkant av dette hadde jeg gått i lange tider med en gjeng indre mobbere. Siden skolestart i August har jeg forsøkt å ignorert stemmene som begynte i de små hver gang jeg så meg i speilet:

Du er stygg

Du er feit

Du fortjener ikke å leve sånn som du ser ut

Disse hørselshallusinasjonene ble mer intense etter juletider og jeg klarte ikke lengre å ignorere dem. Jeg tenkte at jeg måtte bli tynn og det så fort som mulig. Kanskje jeg da ville bli kvitt dem. Erfaringene mine viser at jeg ikke får det til på egen hånd. Derfor var ikke veien lang å gå til det private sykehuset som kunne operere meg allerede uken etter jeg ringte. I forkant hadde jeg fortalt sangfuglene som planen min, som jeg da var ganske tilfreds med. Den ene ble forskrekket og frarådet meg med alt hun kunne fra å gjøre det. Hun gjorde meg svært usikker, fordi innerst inne visste jeg at jeg selv var imot og at det var motstridende fra det jeg trodde på. Jeg er veldig klar over risikofaktorene og da jeg var i praksis på operasjonstuen, sa jeg til  meg selv at jeg ALDRI skulle legges i narkose.  Men de indre mobberne gjorde meg både svak og desperat. Sangfuglen kunne tipse meg om ei dame som jobbet som personlig trener. Hun holdt ikke til på et treningsstudio, men i sin egen garasje. Dessuten hadde hun stort fokus på mental trening. Jeg hadde ikke trua, men lovte å undersøke det nermere. Jeg sendte derfor en mail som jeg ikke fikk svar på med en gang. Så det la jeg fort ifra meg.

På overvektsklinikken i byen var jeg like før påske. Det tok en hel dag med undersøkelser og samtaler med tverrfaglig team. Akkurat idet jeg skulle gå inn der, fikk jeg mail ifra Personlige treneren som sangfuglen hadde snakket så pent om. Det gjorde noe med meg. Hun skrev at hun egentlig var ganske fullbooket og tok bare inn nye når noen andre sluttet, men hun skulle se på saken og videre fikk jeg beskjed om at hun faktisk hadde ledig tid fra etter påske.

Så der sto jeg og hadde to valg. Den ene var å gå drastisk til verks og operere magesekken, risikere komplikasjoner og dessuten så var det ingen garantier på lang sikt at resultatene ville vare. På den andre siden hadde jeg et valg om å gi egeninnsatsen enda et forsøk med Treneren og håpe at hun ville klare å endre mitt hode til å få til en livsvarig endring.

Det var måten treneren formulerte seg på mail, som avgjorde saken. Jeg er på ingen måte overtroisk, men jeg liker alikevell å tro at det var en mening med at hun skulle sende den mailen akkurat på det tidspunktet. Så jeg avviste overvektsklinikken til fordel for Treneren!

Det er nå 7-8 uker siden jeg begynte hos henne. Jeg har nylig vært igjennom min første knekk. Men de første ukene har vært veldig bra! Jeg kom fort igang med både trening og kostholdsplan og trivdes veldig godt med det. Jeg kjente at kroppen gradvis ble sterkere og mine indre mobbere forsvant også gradvis. Jeg ble rett og slett hekta og hadde det veldig bra med meg selv både fysik og mentalt. Helt til knekken kom i forbindelse med en bursdagsfeiring som skulle vise seg å vare i to uker. Trening uteble sammen med gode matvaner og jeg ble liggende i en mørk dal som jeg kjenner svært godt igjen fra tidligere forsøk. Jeg har hatt kontakt med treneren via sms og hun er jo bare helt super. Hun er så klok og vet nøyaktig hvilken ord hun skal bruke. Jeg forstår dem alle, men å praktisere dem er ikke like lett. I dag har jeg vært på en lengre skogstur med udyra mine for første gang på to uker. Det føltes GODT og jeg sier til meg selv at det er dette jeg trenger for å komme opp ifra den gropen. Lagre gode erfaringer i topplokket slik at det blir enklere å gjennomføre. Totalt har jeg nå gått ned 4 kg siden påske. Planen er å gå ned 20 til. Jeg ønsker å bruke bloggen min til å realitetsvekke meg selv og som en anledning til å gjøre det offentlig. Mine mål er å komme i god fysisk form, orke å være aktiv. Jeg har ikke som mål å se så flott og tynn ut, men å føle meg bedre rent fysisk. Klare å gjennomføre og lære meg teknikkene Treneren i all vennlighet forsøker å lære meg.

En siste ting jeg vil spørre dere som leser om. Det eneste jeg har fortalt Treneren om, er at jeg lever med PTSD og at det er under kontroll (som ikke jeg løgn). Men det er jo så mye mer! Burde jeg fortelle om DID diagnosen? Har det noe å si? Jeg mener jo, at hun blir kjent med meg uansett hva jeg velger å fortelle og at det er det som betyr noe. Jeg ER jo ikke disse diagnosene. Men jeg lever jo tross alt med dem og de sier kanskje noe om hvem jeg har vært og om risikofaktorer jeg står ovenfor? Jeg møter Treneren en gang i uken og vi blir jo ganske kjent da vi ikke har noen andre rundt oss når vi trener.

yeah

Fra to halve til fire fjerdedeler

Det var en gang ei jente som var så forferdelig ensom. Den eneste hun hadde i livet sitt var en eldre herremann med navnet Fredriksen. Han var den eneste omsorgspersonen hun hadde, samtidig som hennes største plageånd. Spesielt om natten. Han besøkte henne på soverommet for å planlegge drapet på hennes far blant annet. Han gav seg ikke før de hadde skissert opp den perfekte metoden for å gjøre en slutt på den mannen. Jenta skjønte ikke hvorfor, men det gjorde visst Fredriksen. Så da ble det slik, han var jo tross alt den eneste hun hadde igjen i den gudsforlatte landsbyen hun bodde i. Sangfuglene var for lengst flyttet vekk og hun sto igjen alene, nå sammen med Fredriksen i hennes nesten femtende år.

Fredriksen gav alltid tydelig beskjed om at hun ikke trengte noen andre enn han, men jenta var ikke så liten lengre. Snart var hun ungdom og hun følte på behovet for å bli sett. Rundt denne tiden ble det vanlig med internett i hjemmet. Hennes mor var rask med å skaffe dette da hun tenkte at jenta ville bli glad for å ha noe å gjøre på sene alenekvelder. Og der fikk hun rett. Internett åpnet portene til en sosial omgangskrets. Nemlig via Chatten. Øynene til jenta sperret opp da folk ville skrive til henne og det på direkten. Rett fra stuen. Etter kort tid ble hun avhengig og utvidet til andre chatterom. Spesielt ett av disse rommene gav tre ganger mer oppmerksomhet enn noen av de andre. «Eros Chat» het det og jenta ante ikke hva det betydde, men det var et overflod av menn der og da hun klikket inn fikk hun straks flere titals med forespørsler. Ifra menn med ubegrenset komplimenter. Mente de virkelig alt de sa? Undret hun. Mente de virkelig at hun er smart, søt og intressant? Jenta gikk rett på. En dag ønsket en av mennene å møte henne. Han bodde 3 timer unna med bil. Jenta ble glad og smigret. Hun takket ja, mannen var på vei.

Han kom 4 timer senere inn døra og jenta ble overrasket over hvordan han så ut fordi hun så for seg at han var yngre. I virkeligheten var han sikkert over 50 år og tjukk. På telefonen hadde han beskrevet seg som en bamse og da så jenta for seg noe søtt. Men han var ikke så søt akkurat. Han hadde stoppet på veien for å kjøpe gave, en bamse faktisk. Han spurte umiddelbart om vi bare kunne gå rett på saken. Hun skjønte ikke hva han mente, men da han begynte å kle av seg ble hun redd. Hun tok opp kniven hun alltid hadde på seg for å beskytte seg selv. Han ba henne om å slappe av og satte seg i sofaen. Det tente han tydligvis å se redselen i henne. For han tok den frem og koste seg mens hun sto der med kniven rettet mot han.

«Gjør det!» Roper Fredriksen.

«Dette er galskap, du trenger ingen andre enn meg! Bli kvitt den mannen!!» Han var streng og jenta ba mannen om å gå.

Mannen så på henne med svært nedlatende øyne og sa tydelig:

«Jeg har ikke reist så langt for så lite!»

Fredriksen gjorde det han måtte, han tok jenta med seg og gikk hele veien til Barteskogen. Der bodde det en jevngammel gutt som het Adam.

«Ta vare på henne, Adam». Formidlet Fredriksen. «Hun trenger en på sin egen alder nå».

Lite visste hun om at Stina overtok for å tilfredstille denne mannens behov og det var ikke siste gangen..

Med det var jenta nå delt i fire. Gamle bitre Fredriksen, gutten i skogen som ble en god venn, Stina som tok imot all smerten og jenta som ikke ante hva som foregikk. Frida fantes også en plass, men hun var for lengst borte og kom ikke fram igjen før noen år etter.

Fra jenta var 12 år og fra Fredriksen dukket opp for første gang, ble det sendt flere bekymringsmeldinger ifra skole, psykiatrien i kommunen og lege. I journalnotater står det tydelig flere ganger om sterke mistanker om en begynnende Schizofreni lidelse. Men ingenting om oppfølging. Bare et lass av bekymringer. Jenta var altså blitt 14 år og hun sørget selv for å overleve ved å splittes opp nok en gang.

På mange måter har dette gjort meg veldig sterk og i dag står jeg stødig på mine to ben (iallfall meste parten av tiden). Er det ikke slik superhelter lærer å fly?