Litt om livsstil og om Treneren!

mind_body_redI laaange tider har jeg vært overvektig. Jeg har forsøkt gang på gang å gjøre noe med det, uten hell. Nå som jeg utdanner meg til sykepleier mener jeg det er viktig at jeg fremstår som et godt eksempel når det gjelder helse. Altså, jeg ønsker å være i god fysisk form. Krever det at den psykiske helsen også må være på topp? Både og tenker jeg. Det er nødt til å være en større utfordring knyttet til livsstilsendring når man har en psykisk lidelse. Men det er viktig å presisere at det på ingen måte er umulig. Alt går. Man må bare trene seg opp til å ha den rette innstillingen og hele tiden være i forkant. Det derimot, er ikke så lett. Før påske i år, vurderte jeg sterkt å betale for å operere bort store deler av magesekken (Gastric sleeve) ved et privat sykehus i byen. Jeg var på konsultasjon der og ble godkjent som kandidat. I forkant av dette hadde jeg gått i lange tider med en gjeng indre mobbere. Siden skolestart i August har jeg forsøkt å ignorert stemmene som begynte i de små hver gang jeg så meg i speilet:

Du er stygg

Du er feit

Du fortjener ikke å leve sånn som du ser ut

Disse hørselshallusinasjonene ble mer intense etter juletider og jeg klarte ikke lengre å ignorere dem. Jeg tenkte at jeg måtte bli tynn og det så fort som mulig. Kanskje jeg da ville bli kvitt dem. Erfaringene mine viser at jeg ikke får det til på egen hånd. Derfor var ikke veien lang å gå til det private sykehuset som kunne operere meg allerede uken etter jeg ringte. I forkant hadde jeg fortalt sangfuglene som planen min, som jeg da var ganske tilfreds med. Den ene ble forskrekket og frarådet meg med alt hun kunne fra å gjøre det. Hun gjorde meg svært usikker, fordi innerst inne visste jeg at jeg selv var imot og at det var motstridende fra det jeg trodde på. Jeg er veldig klar over risikofaktorene og da jeg var i praksis på operasjonstuen, sa jeg til  meg selv at jeg ALDRI skulle legges i narkose.  Men de indre mobberne gjorde meg både svak og desperat. Sangfuglen kunne tipse meg om ei dame som jobbet som personlig trener. Hun holdt ikke til på et treningsstudio, men i sin egen garasje. Dessuten hadde hun stort fokus på mental trening. Jeg hadde ikke trua, men lovte å undersøke det nermere. Jeg sendte derfor en mail som jeg ikke fikk svar på med en gang. Så det la jeg fort ifra meg.

På overvektsklinikken i byen var jeg like før påske. Det tok en hel dag med undersøkelser og samtaler med tverrfaglig team. Akkurat idet jeg skulle gå inn der, fikk jeg mail ifra Personlige treneren som sangfuglen hadde snakket så pent om. Det gjorde noe med meg. Hun skrev at hun egentlig var ganske fullbooket og tok bare inn nye når noen andre sluttet, men hun skulle se på saken og videre fikk jeg beskjed om at hun faktisk hadde ledig tid fra etter påske.

Så der sto jeg og hadde to valg. Den ene var å gå drastisk til verks og operere magesekken, risikere komplikasjoner og dessuten så var det ingen garantier på lang sikt at resultatene ville vare. På den andre siden hadde jeg et valg om å gi egeninnsatsen enda et forsøk med Treneren og håpe at hun ville klare å endre mitt hode til å få til en livsvarig endring.

Det var måten treneren formulerte seg på mail, som avgjorde saken. Jeg er på ingen måte overtroisk, men jeg liker alikevell å tro at det var en mening med at hun skulle sende den mailen akkurat på det tidspunktet. Så jeg avviste overvektsklinikken til fordel for Treneren!

Det er nå 7-8 uker siden jeg begynte hos henne. Jeg har nylig vært igjennom min første knekk. Men de første ukene har vært veldig bra! Jeg kom fort igang med både trening og kostholdsplan og trivdes veldig godt med det. Jeg kjente at kroppen gradvis ble sterkere og mine indre mobbere forsvant også gradvis. Jeg ble rett og slett hekta og hadde det veldig bra med meg selv både fysik og mentalt. Helt til knekken kom i forbindelse med en bursdagsfeiring som skulle vise seg å vare i to uker. Trening uteble sammen med gode matvaner og jeg ble liggende i en mørk dal som jeg kjenner svært godt igjen fra tidligere forsøk. Jeg har hatt kontakt med treneren via sms og hun er jo bare helt super. Hun er så klok og vet nøyaktig hvilken ord hun skal bruke. Jeg forstår dem alle, men å praktisere dem er ikke like lett. I dag har jeg vært på en lengre skogstur med udyra mine for første gang på to uker. Det føltes GODT og jeg sier til meg selv at det er dette jeg trenger for å komme opp ifra den gropen. Lagre gode erfaringer i topplokket slik at det blir enklere å gjennomføre. Totalt har jeg nå gått ned 4 kg siden påske. Planen er å gå ned 20 til. Jeg ønsker å bruke bloggen min til å realitetsvekke meg selv og som en anledning til å gjøre det offentlig. Mine mål er å komme i god fysisk form, orke å være aktiv. Jeg har ikke som mål å se så flott og tynn ut, men å føle meg bedre rent fysisk. Klare å gjennomføre og lære meg teknikkene Treneren i all vennlighet forsøker å lære meg.

En siste ting jeg vil spørre dere som leser om. Det eneste jeg har fortalt Treneren om, er at jeg lever med PTSD og at det er under kontroll (som ikke jeg løgn). Men det er jo så mye mer! Burde jeg fortelle om DID diagnosen? Har det noe å si? Jeg mener jo, at hun blir kjent med meg uansett hva jeg velger å fortelle og at det er det som betyr noe. Jeg ER jo ikke disse diagnosene. Men jeg lever jo tross alt med dem og de sier kanskje noe om hvem jeg har vært og om risikofaktorer jeg står ovenfor? Jeg møter Treneren en gang i uken og vi blir jo ganske kjent da vi ikke har noen andre rundt oss når vi trener.

yeah

9 kommentarer om “Litt om livsstil og om Treneren!

  1. Jeg har ikke noe imot å fortelle folk hva jeg har slitt med/sliter med, men siden jeg jobber med å reprogrammere hjernen slik at folk er trygge er det ikke alltid jeg ser noe poeng i det. Om jeg forteller hva som er problematisk (nærkontakt), får jeg ikke jobbet med de situasjonene, om det ga mening. Folk blir veldig vare. Eller de overkjører meg totalt og det er enda verre. Jeg vil at folk skal være så naturlige som mulig så jeg kan få et inntrykk av hva det er… (uff, nå høres jeg smått gal ut, men i min verden har andre mennesker lenge vært upålitelige og/eller skumle, de to siste årene har jeg lært at ikke alle er slik. Jeg vil ha så mange opplevelser på det som mulig, og gjerne opplevelser jeg syns er litt ekle så jeg kan trene på å håndtere dem uten å trekke inn i meg selv, i trygge omgivelser. Jeg liker ikke at folk plutselig klapper meg på skulderen og sier «Godt jobba!» men jeg trenger ikke fryse av det heller. Fikk god trening på det i dag, og det gikk bra. Mer sliten enn jeg pleier men så var det mer belastende enn vanlig også. Fremgang :)).

    Jeg tenker at jo mer normalt folk oppfører seg rundt meg, jo lettere er det for meg å lære hva normalt er (selvfølgelig med mulighet til å trekke meg unna om jeg får behov for det, toleransegrensen er veldig viktig å holde seg under!). Husk at fysisk trening belaster kroppen og det kan i sin tur utløse forsvarsreaksjoner som dissosiasjon, det gjør toleransevinduet mindre. Noe som jo forsåvidt kan være greit å ha i tankene når en treningsplan legges.

    • Takk for svar, Aslaug. Først: Jeg syntes overhode ikke at du høres gal ut.. Iallfall ikke noe mer enn resten av oss 😉 . Jeg forstår også hva du skriver og mener. Det støttet på en måte det jeg sa om at «..kjent blir hun med meg uansett… For jeg ER ikke diagnosene..» Men så tenker jeg, hva skjer da, hvis treningen plutselig en dag faktisk skal utløse en dissosiativ tilstand. Hva da? Jeg har jo alltid kontroll egentlig, men dette med trening og PT er jo en såpass ny situasjon, at jeg kan vel ikke med 100 % sikkerhet si at jeg har fullstendig kontroll i framtiden. Det er her det blir vannskelig. For jeg vil jo ikke skremme hun vekk heller! De fleste blir jo mer eller mindre det, når jeg sier at jeg har flere identiteter liksom! hehehe, noe som også er forståelig, siden de ikke sitter med nødvendig kunnskap om det til å forstå hva det er. Tror jeg tar et SUKK på denne og ser det an…

      • Jeg er litt i samme situasjon (skal forhåpentligvis begynne på skole til høsten, og skole er den verste triggeren min), og er akkurat nå på «se det an». Stort sett merker jeg det jo på en eller annen måte om ting går skeis før det går alt for galt. Enten at søvnen blir dårligere, jeg blir lettere irritert o.l., slike ting som forteller meg at jeg må ta en pause og få litt ro i kroppen før jeg fortsetter det jeg holder på med. I tillegg kutter jeg ned på tyngre fysiske aktiviteter om jeg er veldig stresset. Så jeg satser på at når den tid kommer så går alt bra 🙂

        Men som du sier, folk blir skremt. Nå blir jeg bare sløv og uresponsiv, men det skal ikke så mye anormal atferd til før folk blir ukomfortable. Det er kanskje enda litt verre om det skjer totalt uforberedt, men jeg har jo også opplevd at jeg ikke var psyk på noe vis, men blir tolket slik av andre som egentlig ikke har peiling.

      • Jeg har stor forståelse for bekymringene dine… Min erfaring når det gjelder skole er at å være ærlig men samtidig holde en del tilbake er det beste. Som du sier, mange folk skjønner ikke dette og det er veldig kjedelig å bli misforstått og i verste fall ignorert.. Jeg har jobbet tett på med studier, sammen med en tildelt gruppe. Etter en stund var jeg nødt til å fortelle litt om hvem jeg er.. Det falt seg ganske naturlig egentlig. Men jeg begynte i det små. Det tok kaka da, den gangen jeg fikk et anfall på skolen….. Det var forferdelig ekkelt! Men jeg burde sett det komme da jeg ikke hadde sovet på flere netter… Da var jeg nesten nødt til å forklare mer og det gikk jo fint. Nå er det ingen problem å legge til rette om jeg trenger feks en pause og en luftetur så gjør jeg det og de forstår hvorfor.. Så åpenhet er bra, Men i små doser og gradvis er min erfaring 😂

        Hva skal du studere da? Veldig gøy å være student! 😊 Men så klart hardt og hektisk..

  2. Jeg «våknet» en dag på gymmen og husket ikke hva jeg holdt på med, det var smått surrealistisk da jeg løftet vekter og hadde 30kg over hodet. En annen gang ble verden bare mer og mer fjern mens jeg trente. Irriterende for trening er jo egentlig ganske gøy, og kan være til god hjelp, men det er denne balansegangen da.

    Skal først og fremst få fullført VGS, har prøvd å ta sisteåret to ganger, men jeg var for syk da. Første gang endte med akuttinnleggelse, andre gangen avsluttet jeg før det ble for ille. Begynte å dissosiere i timen og ante plutselig ikke hvem jeg var eller hvem alle rundt meg var.. det funka ikke 😉 Så nå håper jeg alt jeg har lært de siste to årene skal hjelpe meg å fullføre, så jeg kan søke på biokjemistudier til neste år. ^^
    Forresten: FIKK SKOLEPLASS I DAG! 😀

    • Gratulerer så mye med skoleplass!!! 😀😀😀 Jeg ønsker deg alt godt og håper det vil gå bedre med skole for deg denne gang 😚

  3. Åhh, så godt at du fikk den mailen da du gjorde, og at du heller får brukt trening og kosthold til å gå ned på, i stedet for operasjon.

    Jeg tror det er den beste måten å gå ned i vekt på 🙂

    Jeg har også vært veldig overvektig i lang tid. Har klart å gå ned endel, men mangler fortsatt 20 (+) kg før jeg er tilbake til min normaltvekt.

    Håper du får til å nå målene dine, og at du kommer dit du ønsker. Men ville bare si at jeg synes du ser fantastisk flott ut, og du virker som ei utrolig hyggelig jente 🙂 Veldig glad for å ha kommet over bloggen din😊💜 Klem!

    • For en koselig kommentar! Tusen takk og det samme til deg. For noen/mange er kanskje operasjon en riktig løsning. Men det krever nøye gjennomtenking og en god og sterk psyke, tenker jeg. Hvis jeg hadde operert meg, ville jeg gjort det i desperat handling og det er aldri bra 😂 Så jeg er glad for at Treneren hadde tid. Det beste som kan skje er at jeg endrer holdningene mine til meg selv og det skal jeg klare skal du se 😊

      • Bare hyggelig 🙂

        Ja, det tror jeg også at det gjør.

        Hehe, neeei, det hadde nok kanskje ikke vært så lurt 😉 Tror man må forberede seg veldig godt om man skal gjennomføre noe sånt. Krever jo veldig mye i etterkant..

        Jeg har tro på deg, og heier på deg😚

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s