Det er sommer og tilværelsen har roet seg ned et par hakk. Når jeg holder meg borte fra terapien med fru Grå, går jeg automatisk inn i en slags overflate. En modus der hverdagen går opp i opp, energien er på pluss-siden og tilverelsen føles overkommelig. Det er deilig! Samtidig vet jeg at det ligger ting i dypet. Ting som bør komme opp til overflaten og lære seg å flyte sammen med de andre enkle tingne som bare seiler over havgapet. Å leve i overflaten fungerer utmerket i perioder, men over lang tid vil monstrene på dypet gradvis dra meg ned og jeg vil føle meg kvalt og klaustrofobisk. Dypet kan oversees bare over en viss tid. Og godt er det at jeg har den muligheten. Å overse! Så lenge jeg vet at det bare er for en liten stund.
Dette er første sommeren jeg er klar over dette faktum i mitt indre. Når jeg lever på overflaten, glemmer jeg fort at det finnes et mørkt dyp. Men denne gangen har jeg bevisst gått inn for å ikke glemme og det funker. Jeg tror at ved å vite om og godta at det mørke er der og venter, vil det også øke en form for kontroll. I motsetning til tidligere, unngår jeg det ikke. Jeg bare setter det på vent! Og det er noe jeg er veldig stolt over å få til denne sommeren! Jeg har sagt innover at jeg vet dypet finnes der, men i sommer må jeg holde det på avstand, men jeg lover å ta en nermere titt igjen til høsten. Tidligere i ferien, gikk jeg på en av mine mange turer i skogen (i det virkelige virkelige, her jeg bor). Skogen her, har blitt et slags symbol på Barteskogen og de som bor der. Ofte føler jeg en form for nummenhet idet jeg går mine faste runder. Denne gangen tilkalte jeg Adam i et forøk på å formidle om pausen.
«Gå med meg, Adam!» Sa jeg forsiktig, men ingenting skjedde. Bare at hode ble døsig. Jeg fortsatte:
«Adam, gå med meg!» Ventet litt, lyttet.
«Adam! Gå med meg!» Jeg pustet dypt inn og der sto han.
«Jeg vil gå med deg». Sa han og smilte som vanlig. Men han sa ikke noe mer. Jeg kunne føle alvoret i luften. Som om han visste hva jeg ville. Noe han mest sannsynlig gjør til enhver tid! Så jeg fortalte at jeg ønsker svar på en ting.
«Jeg skjønner ikke dette» Sier jeg. «Jeg vil gjerne få ut det som gjemmer seg bak de to dørene i huset. Jeg vet veldig godt hva som gjemmer seg bak og historien. Så hvorfor klarer jeg ikke å åpne dem?» Adam så på meg og sukket.
«Du er redd for å fare med løgn!»
«Jeg vil nødig fortelle historier som bare er funnet opp!»
«Der ser du, du tviler på om det som later til å være din hukommelse er sant! Det som er bak dørene, om det virkelig har skjedd!»
«Ja, jeg er kjempe redd! For jeg har ikke lyst til å fremstille disse menneskene som monstre om det aldri har vært tilfelle!» Adam tenker seg litt om og svarer:
«Jeg skjønner den, men spiller det egentlig noen rolle? Uansett om det er sant eller ei, så er det som gjemmer seg bak de dørene noe som opptar hode ditt! Det er der for en grunn og om det skulle være usant, så er jeg sikker på at det er en grunn til at det ligger der alikevell. Ut må det jo uansett! Du må ikke bekymre deg sånn for om det er ekte eller ikke. Fordi det er en del av deg, uansett om det er sant eller ei».
Jeg så på Adam i stor beundring! Han har gjort det igjen, tenkte jeg! Jeg smilte og skjønte at han hadde rett, som vanlig. Det spiller ingen rolle om det er sant eller ren fantasi. Fordi uansett, er det noe som jeg har vært opptatt av! Jeg følte umiddelbart at dørene ble litt mindre tunge og at jeg kanskje skulle klare å åpne de til høsten. Fordi hvis jeg bare gav slipp på den angsten over sannheter og fantasi, så ville det som gjemmer seg bak komme fram i lyset. Og det er først da jeg kan bedømme hvor sant det er.
De siste ukene har tiden gått til å nyte overflaten. I dag pakket jeg også opp intrumentet mitt! Det føltes godt, samtidig som det var skremmende. Jeg vet hvorfor jeg pakket den bort og jeg er også sikker på at den nok blir pakket ned igjen snart. Det som betyr noe er her og nå. Og nå er den altså pakket opp! Det har blitt en liten sprekk i regelverket til dronningen. Oda får tilgang til musikken, men jeg lurer fælt på hva hun hadde sagt hvis hun visste hva som skjedde med plante-saken hun fikk av Fru Grå. Planten visnet og døde, mens musikken gjenoppsto. Jeg tror at hun ville føle en enorm glede over det og tenkt at planter finnes overalt, men ikke evnen til å spille musikk.