En sprekk i regelverket!

Det er sommer og tilværelsen har roet seg ned et par hakk. Når jeg holder meg borte fra terapien med fru Grå, går jeg automatisk inn i en slags overflate. En modus der hverdagen går opp i opp, energien er på pluss-siden og tilverelsen føles overkommelig. Det er deilig! Samtidig vet jeg at det ligger ting i dypet. Ting som bør komme opp til overflaten og lære seg å flyte sammen med de andre enkle tingne som bare seiler over havgapet. Å leve i overflaten fungerer utmerket i perioder, men over lang tid vil monstrene på dypet gradvis dra meg ned og jeg vil føle meg kvalt og klaustrofobisk. Dypet kan oversees bare over en viss tid. Og godt er det at jeg har den muligheten. Å overse! Så lenge jeg vet at det bare er for en liten stund.

Dette er første sommeren jeg er klar over dette faktum i mitt indre. Når jeg lever på overflaten, glemmer jeg fort at det finnes et mørkt dyp. Men denne gangen har jeg bevisst gått inn for å ikke glemme og det funker. Jeg tror at ved å vite om og godta at det mørke er der og venter, vil det også øke en form for kontroll. I motsetning til tidligere, unngår jeg det ikke. Jeg bare setter det på vent! Og det er noe jeg er veldig stolt over å få til denne sommeren! Jeg har sagt innover at jeg vet dypet finnes der, men i sommer må jeg holde det på avstand, men jeg lover å ta en nermere titt igjen til høsten. Tidligere i ferien, gikk jeg på en av mine mange turer i skogen (i det virkelige virkelige, her jeg bor). Skogen her, har blitt et slags symbol på Barteskogen og de som bor der. Ofte føler jeg en form for nummenhet idet jeg går mine faste runder. Denne gangen tilkalte jeg Adam i et forøk på å formidle om pausen.

«Gå med meg, Adam!» Sa jeg forsiktig, men ingenting skjedde. Bare at hode ble døsig. Jeg fortsatte:

«Adam, gå med meg!» Ventet litt, lyttet.

«Adam! Gå med meg!» Jeg pustet dypt inn og der sto han.

«Jeg vil gå med deg». Sa han og smilte som vanlig. Men han sa ikke noe mer. Jeg kunne føle alvoret i luften. Som om han visste hva jeg ville. Noe han mest sannsynlig gjør til enhver tid! Så jeg fortalte at jeg ønsker svar på en ting.

«Jeg skjønner ikke dette» Sier jeg. «Jeg vil gjerne få ut det som gjemmer seg bak de to dørene i huset. Jeg vet veldig godt hva som gjemmer seg bak og historien. Så hvorfor klarer jeg ikke å åpne dem?» Adam så på meg og sukket.

«Du er redd for å fare med løgn!»

«Jeg vil nødig fortelle historier som bare er funnet opp!»

«Der ser du, du tviler på om det som later til å være din hukommelse er sant! Det som er bak dørene, om det virkelig har skjedd!»

«Ja, jeg er kjempe redd! For jeg har ikke lyst til å fremstille disse menneskene som monstre om det aldri har vært tilfelle!» Adam tenker seg litt om og svarer:

«Jeg skjønner den, men spiller det egentlig noen rolle? Uansett om det er sant eller ei, så er det som gjemmer seg bak de dørene noe som opptar hode ditt! Det er der for en grunn og om det skulle være usant, så er jeg sikker på at det er en grunn til at det ligger der alikevell. Ut må det jo uansett! Du må ikke bekymre deg sånn for om det er ekte eller ikke. Fordi det er en del av deg, uansett om det er sant eller ei».

Jeg så på Adam i stor beundring! Han har gjort det igjen, tenkte jeg! Jeg smilte og skjønte at han hadde rett, som vanlig. Det spiller ingen rolle om det er sant eller ren fantasi. Fordi uansett, er det noe som jeg har vært opptatt av! Jeg følte umiddelbart at dørene ble litt mindre tunge og at jeg kanskje skulle klare å åpne de til høsten. Fordi hvis jeg bare gav slipp på den angsten over sannheter og fantasi, så ville det som gjemmer seg bak komme fram i lyset. Og det er først da jeg kan bedømme hvor sant det er.

De siste ukene har tiden gått til å nyte overflaten. I dag pakket jeg også opp intrumentet mitt! Det føltes godt, samtidig som det var skremmende. Jeg vet hvorfor jeg pakket den bort og jeg er også sikker på at den nok blir pakket ned igjen snart. Det som betyr noe er her og nå. Og nå er den altså pakket opp! Det har blitt en liten sprekk i regelverket til dronningen. Oda får tilgang til musikken, men jeg lurer fælt på hva hun hadde sagt hvis hun visste hva som skjedde med plante-saken hun fikk av Fru Grå. Planten visnet og døde, mens musikken gjenoppsto. Jeg tror at hun ville føle en enorm glede over det og tenkt at planter finnes overalt, men ikke evnen til å spille musikk.

IMG_20150728_094221

Hvem skal trøste knøttet?

image

Det var en gang et lite knøtt som bodde
I skogen helt alene for seg selv.
Han var nok langt mer ensom enn han trodde.
Han tente alle lys når det ble kveld,
Og tullet seg i dyner og i pledd
Og jamret seg fordi han var så redd.
Der ute gikk hemulene med store, tunge trinn.
Lang borte hylte hufsa høyt i natt og måneskinn!
Og dørene ble stengt og lamper brant i nattens dyp
Hos skremte kryp som søkte trøst hos andre skremte kryp.
Men hvem skal trøste knøttene ved å si ham at især
Om natten blir det nifse meget verre enn de er (Jansson, T. Hvem skal trøste knøttet?).

Huset med det rare i (del 2).

Det er siste avtalen med Gru Grå før ferie på 5 uker. Som alt annet har jeg svært varierende meninger om det behandlingsoppholdet vi går i møte. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg har nok blitt Fru. Grå-avhengig de siste åra. Jeg bebreider meg ikke for det akkurat. Dama har jo svar på alt! Hun sier at jeg må sende eposter, men at hun ikke kan love svar. Bare at hun i det hele tatt sier at hun muligens får tid til å svare meg i ferien, sier mye om henne. Jeg har gitt klar beskjed om at hun må holde seg unna og nyte ferien borte fra oss gærninger. Slik at hun kan komme tilbake med nytt mot til høsten.

Fru Grå er nysgerrig og vil gjerne fortsette der vi slapp.

Hva er det som skal til for å komme videre og finne de svarene vi leter etter?

Jeg visste svaret, det har jeg visst en stund. Adam gjorde det tydelig for meg en dag vi fløy igjennom Barteskogen. Da vi var delt opp i millioner av små partikler! Jeg forsto det ikke med en gang, men etter å ha tenkt meg litt om, gikk det opp for meg. «For å bli hel, må vi bade i søla», ble jeg fortalt som om det var en selvfølge. Etterhvert har jeg lært at Adam bruker bilder og metaforer. Søla betyr mitt indre kaos. Adam har gitt meg svar gang på gang, men jeg har ikke hørt ordentlig etter. Altså, for å bli hel igjen er jeg nødt til å ta et oppgjør med mine indre deler og demoner. Og det var netopp dette som kom fram sist og som nå Fru Grå var opptatt av å finne mer ut av.

Tror du kanskje, at Adam har flere svar? Hvis du spør? (Fru. Grå)

Jeg sendte spørsmålet innover uten forhåpninger og litt spent, ventet litt og der dukket han opp. Under det runde bordet. Han smilte og før jeg fikk formidlet dette videre var jeg borte.

Jeg hørte barnelatter! En gutt og ei jente. De løp over enga og himmelen var blå, livet var tilstede.

«Kom!» Ropte Adam oppmuntrende. «Jeg skal vise deg noe!»

I enden av enga stoppet vi opp, Adam ville vise meg noe som lå bak det høye gresset. Han tok hånda si og la det ned slik at jeg fikk se igjennom.

«Kjenner du det igjen?» Spurte han

«Er det huset? Huset med det rare i?»

«Jepp!»

«Så forfalt det har blitt!» Sa jeg noe oppgitt. Foran meg så jeg en høy bygning som lente seg over meg på et vis. Murbygg, hvor store deler av maling var flasset av. Det så ikke ut som om vedlikehold sto høyt på listen for eieren. Ugress og røtter vokste vilt rundt og bandt det fast til jorden som en tvangstrøye.

«Inni der!» Fortsatte Adam. «Inni der, er søla!» Vil du bli hel, må du inn i huset og rydde opp»

«Jeg vet ikke om jeg klarer!»

«Du har to valg!» Får jeg vite. «Enten kan du bli her med meg i Barteskogen eller så kan du gå inn i huset og ta oppvasken». Et umulig valg, tenkte jeg. Hvis jeg valgte Barteskogen, ville jeg ikke lengre være sammen med familien min, Guttungen og Herr. Bart. Men hvis jeg går for oppvasken, vet jeg ikke om jeg overlever!

Adam tok hånden min og sa at jeg ikke skulle være alene. Han gikk sammen med meg opp til huset og inn. Jeg kjente meg igjen umiddelbart og Adam kunne bekrefte det jeg sto å tenkte, Fridas rom var på toppen av trappa. Men vi skulle ikke opp dit. Istedenfor pekte Adam på to dører som skilte seg ut. De var store og tunge med kjetting og bjelker spikret på tverst for at ingen skulle slippe ut. Eller inn? Hver dør hadde hvert sitt skilt. På det ene sto det «DAG LUCIFER» og på den andre sto det «DIN FAR».

«Jeg kan ikke gå inn». En klump i halsen hadde bygget seg opp og føltes som om skulle kvele meg. Tårene presset på.

«Jeg er ikke klar!» Fikk jeg ut til tross for klump i halsen og tårer som skriker etter luft.

«Nei, men du søkte etter svar! Søledammen din er her inne og det er din oppgave å bade i den.»

Jeg nikket bekreftende på hode. Budskapet var mottatt og jeg ønsket meg vekk og tilbake til virkeligheten. Jeg kunne høre Fru. Grå i det fjerne, men oppfattet ikke hva hun sa. Jeg ville følge stemmen hennes, men ante ikke hvilken retning den kom ifra. Adam var snill og fulgte meg tilbake gjennom enga og jeg våknet til liv i stolen foran Fru. Grå. Timen var slutt og jeg tenkte at dette er sommeren der jeg og Adam skal leke sammen igjen.

GOD SOMMER til alle dere superhelter der ute!