Hvem skal trøste Stina?

For et par innlegg siden, la jeg ut en tekst om Knøttet. Det var et uttdrag fra boken «Hvem skal trøste Knøttet?» av Tove Jansson, oversatt av Andre Bjerke. Teksten i den boken betyr mye for meg personlig og jeg har skjønt at den betyr mye for andre i lik situasjon som meg. Boken handler om Knøttet som er så forferdelig ensom og redd. Han har ingen som kan trøste han og fortelle at de tingene han er redd for, ikke er så ille alikevell. Så frykten vokser og han tør ikke lengre å være der han er. Ferden går ut i den store verden der han møter de underligste skikkelser, men ingen ser han, for han er så blyg og sjenert. Spørsmålet som går igjen gjennom hele boken er: «Hvem skal trøstet Knøttet?». Budskapet, slik jeg oppfatter det, er at så lenge man er alene. uten å ha erfart så mye selv! Er det jammen ikke rart at verden kan virke skummel og fremmed. Det er helt elimentært at barn som vokser opp og skal erfare ting for første gang, har omsorgspersoner rundt seg som kan veilede og gi gode erfaringer på veien. Slik at barnet lærer hva som er godt og vondt, vanskelig, lett, trist og lykkelig osv. Dette gir et godt grunnlag videre i livet. Det endte godt for Knøttet. Han fant et lite Nurk som han kunne dele sine erfaringer med, sammen levde de lykkelig i alle sine dager.

Men hva med dem som aldri fikk den slags veiledning og støtte som barn. Men som bare ble neglisjert og oversett? Hvem skal trøste dem? For en dag våknet jeg, i en voksen kropp. Hadde jeg noen gang i det hele tatt vært et barn? Jeg visste lite om gode og dårlige handlinger. Sakte men sikkert lærte jeg meg selv hva som var godt og vondt, vanskelig, lett, trist og lykkelig. Fortsatt kan jeg bli forvirret og ikke ane hva de ulike følelsene er og heter. Stort sett kobles jeg ut og lar noen andre overta, siden jeg ikke vet hvordan å takle dem! I starten av ferien min opplevde jeg å ta kontroll over en fortvilet situasjon som oppsto helt uventet. Jeg er fullstendig klar over at jeg har mine vonde og fortrengte ting godt gjemt i dypet. Og at det kan bare gå en viss tid før det koker over. Denne gangen var det Udyret som slo seg vrang på en av mine turer. Det gjorde at jeg mistet kontrollen over situasjonen.

En storm av raseri fylte seg i hode mitt! Heldigvis var jeg ikke langt hjemmefra, snudde tvert og masjerte hjem. På veien begynte jeg å sveve og ble en tilskuer til mine egne handlinger. Jeg følte ikke lengre det buldrende raseriet, men jeg kunne se på og det var ikke hyggelig. Jeg smalt med dørene, kastet ting i veggen, skrek og var helt fortvilet uten grunn, tenkte jeg! Ufrivelig trampet jeg ut og satte meg på frokostplassen bak huset. Jeg forsøkte å tenke hva som foregikk.

Det er ikke første gang dette har skjedd, jeg har alltid tenkt at dette raseriet må være Fredriksen sitt verk, men jeg har aldri fått det bekreftet. Jeg satt i stolen, nokså følelsesløs og så at Stina satte seg i den andre. Aldri har jeg sett en så stor frustrasjon hos noen! Hun gråt og var helt fra seg. Jeg forble stille, jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si! Ventet på hva som ville skje. Det var Stina som sa noe først.

«Jeg orker ikke mer! Nå går jeg rett opp og kutter meg så dypt at jeg ikke overlever!»

Selv kunne jeg ta og kjenne på fristelsen. Som sykepleierstudent er jeg trent opp til å ta slike selvmordstrusler på alvor og tenkte fort over hva Grå ville ha rådet meg til.

«Stina!», sa jeg. » Jeg vil at du skal vite at du IKKE er alene! Jeg vil hjelpe deg til å få det bedre, fortell meg hvorfor du er så frustrert og hvorfor du har så inderlig lyst til å gi opp?» Jeg fikk ingen svar, men det var tydlig at Stina roet seg ned litt. Da kom jeg på at fru Grå har sagt mange ganger at jeg skal fortelle «de ensomme» at de ikke er alene, så kanskje det var det som roet henne? Jeg fortsatte å prate:

«Hvis du dør, så dør jeg.» Stina stivnet et øyeblikk og så på meg. Hun så sliten ut. Faktisk så hun ganske syk ut! Tynn som ei flis og blek i ansiktet.

«Stina, jeg vil hjelpe deg!» Gjenntok jeg og fortsatte:

«Hvem skal ta vare på Guttungen hvis vi forsvinner?» Jeg merket et stikk i brystet av å nevne han. Kanskje fordi min værste frykt er å ikke være der for han og gi han den oppveksten han fortjener.

«Han trenger mammaen sin». Fortsatte jeg og følte at situasjonen var gått ifra ultra kaos til rolig. Stina så dessuten mye roligere ut rett før hun forsvant og jeg kunne føle at jeg landet på bakken igjen.

Så hvem skal trøste Stina?

14 kommentarer om “Hvem skal trøste Stina?

  1. Så flott at du klarte å ta kontroll. Ikke minst at du klarte å snakke til Stina! Jeg er glad på din vegne, og veldig glad for at du vet om barnet ditt i sånne situasjoner. Gode tanker sendes til deg! !!
    PS. Mail på vei😊

    • Dette er første gangen jeg virkelig tok kontrollen over en slik situasjon. Ofte har jeg jo mer kontroll enn man skulle tru, men bare at det er andre deler i meg som overtar. Ja den Guttungen trumfer alt! 👍😊
      Jeg venter spent på mail! 💜

    • Huff da. Det var ikke meningen å få noen til å grine.. Men kanskje det var gode tårer? Tårer som sier noe om å ikke være alene? 💚 Sender deg mange trøsteklemmer! 😚

      • Jeg ser på alle tårer som «gode», det er følelser som kommer ut. Jeg lærte ikke å gråte før jeg var 20, så har mye å ta igjen.. jeg gråter for noen som ikke kunne gråte, for det var det ikke rom for… Så takk for klemmene!

  2. Har lest dette flere ganger, har ikke så mange ord å kommentere med. Gjenkjenner på mitt vis. Tenker at din indre terapeut jobber godt her.
    Varme tanker til deg

    • Takk for fine ord! Ja, jeg tenker at min indre terapeut har gradvis utviklet seg iløpet av de av de siste årene og dette er vel første gang den delen bevisst har gjort jobben sin med stålkontroll! 😊 Tankene som sendes skal jeg motta og lagre.. 💛

  3. Det er så mange andre her som allerede har satt kloke ord på det jeg tenker, så jeg lar dem tale for meg også. Jeg tenkte på det i forrige innlegg – at du har et «Knøtt» – og hun er jammen heldig som har deg til å hjelpe seg! Klemmm💜💜💜

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s