Kartet til indre samarbeid

For snart 4 år siden møtte jeg Fru Grå for aller første gang. MYE har skjedd siden da og jeg husker knapt fra det første året. Jeg var ute av stand til å si så mye om det. Alt var rot, alt var kaos og jeg hadde liten tru på at det kom til å bli bedre. Der tok jeg så feil som jeg overhode kunne. Lite visste jeg at  4 år senere skulle jeg sitte med en så stor oversikt over hvem jeg er, har vært og skal bli som det jeg gjør nå. Jeg gikk inn på eposten min og søkte på Grå. Det har blitt sendt utallige eposter oss imellom på de 4 årene. Jeg leste igjennom noen av dem og ser tydelig en forandring. Det gjør meg stolt! Stolt over at jeg har overlevd det umulige og står igjen med iallfall ett bein godt planta i bakken. Med det andre beinet delvis i Barteskogen.

Iløpet av det første året i terapien med Fru Grå lagde jeg et kart over mine indre deler. Et kart jeg syntes var oversiktelig og fint den gang. I dag ser jeg hvor kaotisk det var, med lite integrasjon mellom de indre delene og flere av de visste jeg ikke en gang om. Strekene på det kartet forteller meg noe om den vannskelige tilværelsen det menneske levde i.

Mitt første kart

Fokuset var klart rettet mot et indre samarbeid, noe som den gang virket som en umulig oppgave. Jeg husker det svært forvirrende og jeg irriterte meg stadig over Fru Grås påstålige ord om at det ER mulig. Det ble bare mas i mitt hode og jeg sleit med å tru. Strekene mellom de ulike delene på kartet skulle representere veier og stier til en indre samlingsplass for samarbeid. Strekene minner om strømgjerdet og da var det kanskje ikke så rart at oppgaven virket umulig. For hvem vil vel gå over et gjerde med strøm i? Jeg husker følelsen av bunnløs frykt og maktløshet. Fru Grå var ikke annet enn en gråtone i synsfeltet mitt de første to årene. Derfor fikk hun navnet Fru Grå. Hun var bare en skygge for meg som prøvde å veilede meg på rett spor. Men jeg sabborterte stadig og gjorde det vannskelig. Det var en ting som fikk meg til å holde ut. Og det var den evigvarende påstanden fra Fru Grå om at jeg hverken var syk eller gal, men at alt har en logisk forklaring. En forklaring som bare ventet på å bli tydelig, slik at veiene skulle bli bredere og lettere å gå. Det hørtes så flott ut! Og litt etter litt begynte jeg selv å tru på det. Mange påminnelser måtte til og en dag begynte faktisk de stiene å bli tydeligere. Gradvis, uten av jeg merket det! Men innimellom ble det så tydelig at motivasjonen for å fortsette vokste.

Det tok som sagt lang tid før jeg klarte å se på Fru Grå som det vakre menneske hun er. I dag kan jeg enkelt huske hvordan hun ser ut og det er godt. Unngåelsen min hadde tydelige grenser og den muren var veldig tykk og ikke minst høy! I dag klarer jeg å titte over kanten hvis jeg står på tærne. Og jeg skal love dere at den følelsen er god!

Jeg sitter her og tenker tilbake. Jeg ser så tydelig utviklingen mot en bedre hverdag med mer kontroll. Fru Grå har vært der og aldri gitt opp! Det bærer det respekt av! All ære går til henne.

Nå har jeg jo også fått enda en hjelper, Dr. Larve, som på kort tid har fått stor plass i Barteskogen. Han og Fru Grå står i kontrast til hverandre. Grå er analytikeren, mens Larven er den som handler og tar ledelse når det trengs. Og han vet nøyaktig når det er rom for å ta styring. Det gir meg en enorm trygghet og det viser hvor lite som skal til fra en hjelper å skape tillit. Det har vist seg at både Grå og Larven er bra for meg og sammen tror jeg at dette faktisk skal gå! Jeg skal overleve!

I går tegnet jeg et nytt kart. Lenge har jeg gått i en tåke, men nå begynner det å lette. Ting blir klarere og jeg benyttet sjansen til å ta noen skritt bakover og se på helheten. Under ser dere resultatet. For meg er det tydelig at grensene mellom «her og nå» og «der og da» er lettere å krysse. Det svarte hull som jeg havner i når alt blir svart har nå flyttet seg nermere det tålbare. Jeg kan sitte fast i det svarte hullet, men nå kan jeg også ha kontakt med «her og nå» mens jeg er der. Barteskogen har åpnet dørene for både Fru Grå og Larven. De er begge aksepterte i min indre verden. Og de ulike delene i meg har smått begynt å vise seg, dele og stole på. Dette er uten tvil starten på en ny begynnelse.

Det nye kartet over muligheter og integrasjoner. Dørene er på plass og nå er muligheten der for å gå inn og ut.

Kjære Stina!

Det finnes ikke ord for hvor høyt jeg ønsker å hjelpe deg ut av det kaoset som herjer i deg. Det eneste jeg kan gjenta i håp om at du en dag skal forstå er at det er IKKE din skyld! For jeg vet at du føler det slik. Det er ikke din skyld og jeg vil være her for deg når du er klar for å stå fram og dele de grusomhetene du har vært igjennom. Jeg vet at jeg er redd for deg, men det er bare fordi jeg bryr meg så innmari om deg! Vit at jeg vet om deg og at jeg ser deg. Du er ikke alene lengre! Vær så vennlig og ta noen sjanser. Stol på meg, jeg vil vise vei til en bedre hverdag!

Jeg tror

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.

Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.

Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.

La natten føre meg bestandig frem.

Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,

et sted hvor selve tiden sier stopp

– der skulle vel mitt hjerte flamme opp -?

Hør ikke på meg. Alle mine ord

er farlige profeter, falske spor.

Jeg er en ganske annen enn du tror.

                                                                Inger Hagerup (1945)

En skremmende tanke

Fru Grå satt ovenfor meg i stolen sin og så spørrende i min retning. Jeg forsto at hun hadde spurt om noe, men jeg fikk det ikke med meg. Jeg satt der med armene på genseren min brettet opp. For å vise han at det er mine armer som er skadet, ikke bare Stinas. Kanskje Fredriksen kunne forstå det hvis han bare så! Jeg forsvant.

Våknet opp i Barteskogen der Adam sto og gjorde klart et bål på en leirplass jeg aldri før har vært. Dagen før hadde Dr. Larve sagt i en bisetning at vi alle kanskje en dag skal sitte sammen på leirplassen i Barteskogen og snakke sammen og samarbeide. Adam hadde tydligvis tatt han på ordet. Men foreløpig var det bare meg selv og Adam som var deltakere. Adam pirket borti bålet med en pinne mens han så alvorlig på meg.

«Det er ikke Fredriksen som har skadet deg». Jeg kjente et stikk i magen. Har jeg virkelig tatt så feil? Men Fredriksen var jo til stede begge gangene!

«Det er Stina», fortsatte han. «Men Fredriksen oppfordrer henne til det», fortet han seg å tilføye.

Ja, der har vi det! Fredriksen hadde kanskje ikke skadet meg direkte! Men han hadde iallfall hatt en stor innvirkning! Jeg kunne høre noe lengre inn i skogen. Det kom mot oss og Adam så ikke ut til å ha en bekymring i verden.

«Det kommer noen!» Utbrøt jeg. Ingen sa noe og ut av skogen kom han. Høye og mektige Fredriksen satte seg på stubben ved siden av bålet og Adam. Adam så bort på han, videre på meg:

«Hun klarer ikke lengre å bære på «byrden»». Jeg skjønte umiddelbart at det var Stina han snakket om.

«Det er hun pent nødt til!!» Sa Fredriksen lettere irritert, men med besinnelsen i behold.

Videre oppfordret Fredriksen henne til å ta livet sitt og få en slutt på «vår alles lidelse». Samtalen var mellom Fredriksen og Adam. Jeg bare så på i all frustrasjon og forsøkte å forstå hva som foregikk.

«Tiden har løpt ifra oss, Fredrik. Stina er alt død, men ånden hennes bor fortsatt her». Adam flyttet ikke blikket vekk fra Fredriksen og jeg begynte å lure på om de visste at jeg var der!

«Sludder!!» Nå var ikke besinnelsen hans like godt i takt lengre. Han freste ordene ut som han pleier å gjøre når noe irriterer han. Adam beholdt roen som vanlig.

«Husk avtalen vår, Herr Fredriksen! Stina har gjort jobben hun skulle, nå er det på tide med oppvasken som følger!»

Jeg kunne høre Fru Grå i det fjerne. Hun ropte på meg og ba meg komme tilbake. Det var helt greit denne gangen. Jeg ville ikke lengre være igjen i Barteskogen.

Senere på dagen fikk jeg en stadig økt panikkfølelse. Og spesielt en skremmende tanke kom snikende, men ikke så snikende at jeg ikke ble bevisst på den. Jeg valgte å skrive det ned og sende på mail:

Hei igjen.

Takk for kontakten på sms tidligere i dag. Jeg fikk det ganske vanskelig etter timen vår. Jeg føler at det er noe viktig som er i ferd med å skje i meg, men klarer ikke helt å få tak på hva. Så dukket det plutselig opp en skremmende tanke. Mulig jeg har hatt den før, men nå ble den enda sterkere.

Hva om Stinas smerte ikke er mulig å leve med! Tenk om det virkelig står mellom uvitende levende og vitende død! Vi vet jo alle at det er en grunn til at jeg ikke klarer å ta den smerten Stina bærer, innover meg. Nå virker det som at hun skader seg/meg bare ved en liten smakebit av hennes virkelighet. Hva om Fredriksens tidligere advarsler er sanne? At jeg ikke vil overleve hvis Stina blir en del av meg..

Dette skremte meg veldig! Og jeg vet hva du vil si. At det er viktig og åpne opp litt og litt. Slik at det ikke blir for overveldende. Larve sier det samme om å gradvis ta tilbake kontrollen over egen kropp og dere begge sier så mye flott, logisk og veldig fornuftig.

Men finnes det ikke også en sjanse for at det ikke er mulig? At skadene er for store? Jeg syntes det er viktig å ta opp og vurdere muligheten for at skadene kan bli større enn reparasjonene..

God helg!

Back on track!

På tide med et ordentlig glad-innlegg! Denne dagen har jeg ventet lenge på, nå er den altså her! I’m BACK ON TRACK! Det er nøyaktig 9 uker siden jeg begynte den ultrahektiske tilværelsen som student i praksis. Det, kombinert med et splittet indre, er en dårlig kombinasjon. Dette visste jeg veldig godt, men lite hadde jeg sett for meg at det skulle gå så dårlig som det har gjort de siste ukene. I dag er det en uke siden praksisslutt og jeg gikk som vanlig brått over fra en svært hektisk hverdag til en svært rolig en over natta. Det skapte også store reaksjoner i meg (som vanlig). Dr. Larve hadde nok også noe «skyld» i den ekstremsporten jeg har foretatt meg den siste tiden. Det også, om jeg ikke var, burde jeg vært forberedt på.

Før denne praksisperioden var jeg så heldig å få bli kjent med «Treneren» som jeg skrev om i våres. Hun hjalp meg med å lage gode rutiner både kosthold og treningsmessig. Det bidro på alle mulige måter til å fremme mine gode og possitive sider. Jeg begynte å trene med henne i en tid der jeg hadde overskudd og kapasitet. I frykt for at treneren skulle endre syn på meg, bestemte jeg meg alikevell for å være ærlig om hvem jeg er og krysset fingre for at jeg ikke skremte henne vekk, som erfaring har vist går an. Tvert om ble treneren mer motivert for å hjelpe og samarbeidet oss imellom har vært helt supert! Sommeren gikk og høstmørket begynte å legge seg over meg. Treneren er veldig opptatt av å være i forkant og jobber mye med det mentale for å gjennomføre måla. Faktisk så ligner hennes teorier og måten å jobbe på, på den traumebehandlingen jeg går i med Fru Grå. Det gjelder å få oversikt, være forberedt og i forkant. Endre tankemønstre og skape possitive erfaringer slik at man fortsetter i det samme possitive sporet. Ha realistiske mål og være tolmodig.

Jeg trodde at jeg skulle klare å fortsette treningen i praksis, men det ble for mye. Den siste timen vår var i andre praksisuke og da hadde jeg omtrent null kroppskontakt. Jeg visste det nok ikke da, men jeg var iferd med å forsvinne og miste meg selv. Vi ble derfor enige om å ta en treningspause og heller fokusere på et sunt kosthold. Men alt henger sammen! Trener jeg, er det enkelt å spise sunt. Trener jeg ikke, er det vannskeligere. Så jeg følte selv at jeg havnet i den onde sirkelen. Energien jeg hadde ble brukt opp i praksis. Alt annet ble borte og lagt i den tykke tåka.

Det er altså nå en uke siden jeg fikk sjans til å hente meg inn igjen. Dere vet hvordan det gikk. Jeg har lenge vurdert om jeg skal fortsette samarbeidet med treneren. Nettopp fordi jeg ikke har hatt trua på meg selv og om mine indre drakamper blir for ødeleggende. Men så gikk jeg på den vekta i dag, for første gang på mange uker. Jeg var overbevist om at jeg hadde gått opp flere kilo. Ikke har jeg trent og ikke har jeg spist særlig bra. Til min store overraskelse hadde jeg gått NED! Ikke mye, men NED! Det fikk meg til å innse at til tross for en STOR nedtur har altså treneren hatt en stor innvirkning på meg. Av en eller annen grunn, har jeg klart å holde vekten stabil og det var nøyaktig det som var planen, slik at når jeg ble klar, kunne jeg slå inn støtet og fortsette der jeg slapp.

I dag våknet jeg og følte meg uthvilt til en forandring. Jeg sto opp og for første gang på flere uker følte jeg meg som meg selv igjen. DEN følelsen! Umiddelbart fikk jeg et sterkt behov for å ta igjen alt det tapte! Det første som slo meg var musikken. Jeg skrudde den på og nøt hver tone og hver låt som om jeg var underernært på det. Først musikk, så vaske og rydde i huset, jeg storkoste meg! Musikk hadde jeg ikke klart å høre på, på så lenge. Kanskje det er slik det føles å ha vært døv, forså å få hørselen tilbake, tenkte jeg. Og hvem vet? Kanskje intrumentet mitt blir det neste, kanskje jeg kan klare å spille igjen?

Videre gikk veien mot fysisk og mentalt trening hos Treneren. Det var helt fantastisk å se henne igjen. Hun strålte som alltid og vi snakket litt om hvordan jeg har hatt det. Du kan virkelig se at hun bryr seg. Jeg forklarte litt om dette med kropselig kontakt og at jeg noen ganger mister følelser i både armer og bein og at kontakten mellom hode og kropp ikke alltid er der. Vi ble derfor enige om å tilpasse fra uke til uke og ha som fokus at noe er bedre enn ingenting.

Når det gjelder trening for en som meg, tror jeg at det er viktig! Ikke bare fordi det fremmer god helse og forebygger sykdom, men også for å bli mer bevisst på kroppslige ting. Å bruke kroppen bevisst for å bli sterkere tror jeg virkelig øker personlig kontroll! Så for første gang skal jeg bevisst gå inn for å trene for å opprettholde en større grad av kroppslig kontroll.

Fastklemt mellom to verdener.

Fredriksen satt ovenfor meg ved kjøkkenbordet. Han så svært alvorlig ut. Ingen sa noe. Selv følte jeg meg trøtt og utmattet, men jeg skjønte ikke hvorfor. Fredriksen fortsatte med å se på meg og jeg fikk en følelse av at det var helt greit. Der og da skapte han mer trygghet enn redsel. Men så begynte han å prate.

«Når skal ting bli som før? Da det bare var oss to.» Sukket han tydelig oppgitt. Jeg rynket på pannen og så opp på han.

«Som før? Ting kan aldri bli som før! Jeg er voksen!» Sa jeg litt strengt tilbake.

«Jeg tillater det ikke!» Svarte Fredriksen.

«At jeg har blitt voksen??»

«At du har blitt voksen uten å ha vært et barn! Før var det bare oss to, nå blander du inn alle og enhver!»

«Er det du som har skadet armen min?» Jeg måtte spørre, men det skulle jeg visst ikke ha gjort. Fredriksen ble rasende og benektet det hele!

«Jeg ville da aldri funnet på å gjort slikt mot deg!!» Freste han.

«Hvordan skal jeg vite det? Du kan virke rimelig truende i visse situasjoner! Spesielt ovenfor Stina!»

«Ikke bland Stina inn i det vi to har! Stina er ikke annet enn søppel som skal kastes!» Han freste igjen og slo handa i bordet.

Så forsvant jeg litt. Jeg våknet og oppdaget at den siste halve timen var borte. Fredriksen satt fortsatt på plassen sin, men nå hadde han hentet våpen. Jeg kunne føle det han tenkte. «Stina må bort!». Jeg fortet meg å se etter telefonen min som heldigvis lå rett ved. Jeg fant hjemmesiden til legekontoret og sendte en melding som jeg hadde avtalt med Dr. Larve dagen før at jeg skulle gjøre om jeg følte skadetrang! Lite hadde han nok sett for seg dette! Men jeg vurderte at denne situasjonen kunne tolkes som skadetrang. Så jeg sendte beskjeden. Idet jeg skrev, kjeftet Fredriksen. «Ikke bland den Larven inn!!» Jeg valgte å tie. Unngå hele fyren! Han er jo gæren, tenkte jeg! Ergo, er det JEG som er gæren. For om Fredriksen er, er jeg. Så forsvant jeg litt. Telefonen ringte, jeg så på klokken! bare 15 minutter siden jeg sendte meldingen.

Jeg kan ikke huske selve samtalen med Dr. Larve, men jeg tror at jeg formidlet at Fredriksen var til stede. Larven ba meg komme og at jeg kunne sette meg på det lille venteværelse helt innerst i den lange gangen. Vi la på og jeg forsvant igjen.

Da jeg våknet sto jeg på badet i nøyaktig samme situasjon som 2 uker før. Fredriksen var borte og jeg sto helt alene igjen. Instinktvis så jeg på klokken, 1 time var gått. Hva var det jeg skulle igjen? Jo, til legekontoret. Jeg surret noen bandasjer rundt armen og kjørte.

Så satt jeg der, på det lille venteværelse innerst i den lange gangen. Det var to stoler, men jeg satt meg på gulvet bak veggen. Det virket tryggest å sitte der ingen hadde innsikt til. Verden utenfor vinduet var fremmed, men ikke så lenge. Plutselig brøytet bartetrærne opp fra bakken og fant veien til meg. Jeg kunne ikke annet enn å smile, spesielt da ei lita jente dukket opp mellom trærne. Hun hadde på en nydelig kjole og hun danset.

«Se på meg da!» Sa hun med stor entusiasme!

«Så flink du er til å danse!» Idet jeg sa det, smilte jenta enda bredere.

Jenta fortsatte med å danse. Jeg fortsatte å se på. Det var så fredfullt å sitte der og se ut på den dansende jenta i Barteskogen, men så kom det noen. En hånd tok plutselig på skulderen min og jeg ble brått revet vekk fra jenta.

«Hallo? Er du der?» Var det en som sa mens han klappet på skulderen min.

Dr. Larve! Stemmer, det var jo dit jeg skulle. Vi gikk inn på kontoret og jeg husker ikke noe av den praten vi skulle ta og om planen vi skulle legge. Det jeg husker derimot var gutten som sto oppå klippen! Jeg var redd for at han skulle falle og dø. Det var jo så langt ned! Dr. Larve sa at det kom til å gå bra og at det slettes ikke var så langt ned! Jeg kunne ikke begripe det. Så han ikke det samme som meg? tenkte jeg. Så klart ikke.. Så forsvant jeg igjen.

Våknet ute, det var biler og folk overalt! Det ble for mye inntrykk, jeg bestemte meg for at jeg måtte finne Barteskogen og søke tilflukt der! Så forsvant jeg nok en gang.

Neste gang jeg våknet satt jeg i bilen min. Jeg våknet akkurat nok til å innse at jeg var trygt plassert der forså å sovne, våkne opp i Barteskogen og sovne igjen. Fastklemt mellom Bilen og Barteskogen! Det var slik det føltes. Uten i stand til å komme meg noen andre steder. Barteskogen var stille, ikke et menneske å se! Hvem kunne hjelpe meg ut av dette da? Etter noen få timer gav telefonen min ifra seg en lyd. Det var en mail fra Fru Grå! så klart, jeg sendte melding umiddelbart før jeg forsvant igjen. Hun ringte meg og jeg fortalte hvor jeg var og hvor jeg ikke var. At jeg ville hjem, men at jeg sitter fast. Fru. Grå kom med kloke svar som vanlig.

Kan du spørre Adam om hjelp denne gangen? Han pleier jo å vite hva som skal til.

Så klart! At jeg ikke tenkte på det!

«Adam? Er du her?» Spurte jeg og gjentok.

«Adam? Jeg trenger deg her nå!»

Jeg trakk pusten og der satt han og smilte som vanlig. Han sukket litt og jeg forsto at han skjønte alvoret.

«Jeg må hjem, Adam.» Klokken var over fire på ettermiddagen. Jeg reiste hjemmefra en gang mellom 9 og 10.

«Ja det må du nok!» Sa han litt oppgitt og jeg skjønte at han helst ville at jeg skulle bli.

«Hva skjer nå egentlig?» Spurte jeg.

«Det er krig!»

«Huff da. Hva skal vi gjøre med Fredriksen?» Jeg håpet så inderlig at Adam hadde fornuftige svar.

«Fredrik Fredriksen må bare ta tiden til hjelp. Finne ut at Larven slettes ikke er så farlig!»

«Stina da?»

«Hvis det finnes noe som helst håp igjen for Stina. så er Larven rette mann for den jobben.» Jeg elsker å få så konkrete svar. Han snakket som om det var den største selvfølge!

«Adam? Husker du det Stina har vært igjennom?»

«Nei, jeg var aldri til stede, men ryktene sier meg at det var umennskelig!» Adam så trist ut, som om han bar på en dårlig samvittighet. Jeg spurte videre om han kunne snakket med Fredriksen.

«Tja, jeg vet iallfall hvor han bor!» Smilte han lurt. «Han bor over åsen der! Sammen med jenta si!»

«Frida!» Utbrøt jeg. «Jeg så Frida i dag! Hun danset og hadde på seg en hvit kjole med sommerfugler på! Hun virket så glad! Er hun det?» Adam så på meg og svarte

«Spørsmålet er ikke om hun ER glad, men om hun forblir glad!»

Telefonen ringte igjen. Skjult nummer? Jeg tar den vanligvis ikke ved skjult nummer, men jeg gjorde det alikevell. Det var Dr. Larve som ringte fra bilen. Han var tydligvis på vei hjem fra jobb, men snudde for å kjøre tilbake igjen da jeg fortalte hvor jeg var. Flere timer hadde gått. Jeg var trøtt, forferdelig trøtt. Larven kom kjørende inn på parkeringen, fant meg og var like vennlig som jeg husket han. Han fortalte at vi kom fram til en slags plan og han gjentok den. Men jeg fikk det ikke med meg denne gangen heller. Annet enn at jeg lovte å ta truxal hver kveld fram til vi skulle sees igjen om en uke. Det er nå notert i boken min. Neste uke må jeg sørge for at «Planen» skrives ned der. For jeg kan ikke ha det slik, at jeg skal gå meg bort mellom to verdener. Adam har nok rett, her gjelder det å ta tiden til hjelp. Å lagre alle de possitive erfaringene med Dr. Larve slik at alle i meg blir trygg på han til slutt.

Fange i egen kropp

Jeg sitter å tenker tilbake på de sju siste ukene. For sju uker siden begynte jeg i praksis, noe som tilsvarer minst 130 % jobb. Ikke bare skulle jeg gå i en 100 % sykepleierstilling, men jeg hadde også en rekke arbeidskrav i form av oppgaver å skrive. Noe som innebar en hel haug av pensum og artikler å pløye igjennom. Ikke misforstå meg, jeg elsker å lære og å være student. Det er gøy å øke kunnskap og praktisere det i en jobb. Men høyskolen krever at man fullfører et visst antall timer på praksisplassen innen en viss tid. Selve praksissen har gått strålende. Jeg er en pliktoppfyllende student som scorer høyt på de fleste punkt på evalueringsskjema. I jobb trer jeg inn i en rolle med mye ansvar og jeg elsker det!

Problemet var at jeg tidligere har erfart (mange ganger) at jeg ikke fungerer godt i en full stilling i utgangspunktet. Hver gang jeg har blitt fristet til å forsøke, har gamle symptomer kommer snikende og noen ganger helt brått og uventet på! For 7 uker siden var jeg så forberedt som overhode mulig. Jeg tok en pause med Fru Grå for å ha triggerne på avstand, slik at jeg kunne fokusere i praksis. Unngåelse med andre ord. Her skulle alt det mørke legges bort i et mørkt kott forså å tas tilbake etter endt praksisperiode på 8 uker. Det var iallfall planen. Slik gikk det altså ikke.

Å leve med et splittet indre, føles ofte som å være fanget i en kropp jeg ikke kjenner til. Når hverdagen blir for stressende kan den leve sitt eget liv og ta over all aktivitet. Noen ganger får jeg lov til å være et vitne til mine egne handlinger, andre ganger ikke. Denne gangen begynte det like før midtevalueringen i tredje praksisuke. Følelsen av at det ikke var meg som var ansvarlig for den pliktoppfyllende studentens handlinger kom gradvis. Så gradvis at jeg ikke en gang merket det og da evalueringen var overstått satt jeg og minte det hele fra en tilskuers plass. Som en flue på veggen hadde jeg minner om dette møtet og jeg erget meg over at de kunne falle for det. For den personen som snakket og som forsvarte praksisen sin med flotte faguttrykk og god kunnskap, var ikke meg. Det var en løgn og der satt de erfarne lærerne og sykepleierne og gikk rett på. Skammelig!

Fortsatt tenkte jeg ikke på hva som var iferd med å skje. Jeg hadde to roller, en som student og en som husmor. Skillet ble større og de hadde på ingen måte noe med hverandre å gjøre. Derifra tok det ikke lang tid før søvnen begynte å utebli. Også her gradvis og umerkbart de første nettene. Men så skjedde det noe. Ofie dukket opp og fortalte at jeg måtte sove, at jeg trengte søvn hvis jeg skulle overleve de neste ukene. Det var da jeg innså hvor lite jeg faktisk hadde sovet, så jeg tok motet til meg og bestilte legetime. Hvordan det gikk der skrev jeg om i forrige innlegg –> Dr. Larve..

Larven gav meg tabeletter som skulle hjelpe meg med søvn og det hjalp! I en uke sov jeg bedre enn jeg noen gang har gjort tidligere. Men jeg stoppet å ta de. For jeg ville ikke stå på noe fast, men heller bruke de ved behov. Men behovet var nok større enn jeg tenkte. Søvnen uteble igjen og i forhold til uken før ble det en for stor kontrast mellom god og dårlig søvn. Siden det første møtet med Larven har jeg ignorert Fredsiksens advarsler. Fredriksen ville på ingen måte at jeg skulle ha kontakt med den nye legen. Han ser på Dr. Larve som en trussel som må unngås for enhver pris. Men problemet mitt var at Larven var en dyktig lege og at jeg så på han som en mulighet til samarbeid. Dette var tanker jeg på ingen måte delte med Fredriksen. Etter den tredje våken-natten tok han meg til fange. Fredriksen altså. Jeg hadde gjort noe galt og måtte tydligvis straffes. Fredriksen tok meg bort og da jeg våknet igjen sto jeg på badet med blod som rant nedover armen. Jeg kunne se det pumpe og ble fylt med en redsel jeg sjelden føler på. Jeg husket absolutt ingenting, men jeg visste hva som hadde skjedd. Fredriksen hadde fått nok og dette var hans straff til meg. Det ironiske var at hans straff for å ha snakket med Larven, var at det førte meg rett tilbake til legekontoret. Jeg ringte dit umiddelbart etter jeg fant telefonen min. De ba meg komme med en gang.

På legekontoret fikk jeg komme rett inn og Dr. Larve kom meg i møte. Jeg var overbevist om at jeg skulle bli lagt inn, men istedenfor ble jeg lappet sammen og pratet med. Larven tok seg god tid og mens jeg lå der kom både Fredriksen og Stina på besøk. Vi er alle gisler i en og samme kropp! Alle og enhver skriker etter å bli hørt på en eller annen måte. Hver og en har en annen som hindrer det i å skje. Og jeg? Jeg finnes ikke. Ikke egentlig. Jeg eksisterer kun som fragmenter i en traumatisert kropp. Kroppen er mitt fengsel og dem som soner inni der er dømt, fram til juryen på 7 blir enige om å leve i fred med hverandre.

Larven avsluttet omsider og telte 40 sting.