For snart 4 år siden møtte jeg Fru Grå for aller første gang. MYE har skjedd siden da og jeg husker knapt fra det første året. Jeg var ute av stand til å si så mye om det. Alt var rot, alt var kaos og jeg hadde liten tru på at det kom til å bli bedre. Der tok jeg så feil som jeg overhode kunne. Lite visste jeg at 4 år senere skulle jeg sitte med en så stor oversikt over hvem jeg er, har vært og skal bli som det jeg gjør nå. Jeg gikk inn på eposten min og søkte på Grå. Det har blitt sendt utallige eposter oss imellom på de 4 årene. Jeg leste igjennom noen av dem og ser tydelig en forandring. Det gjør meg stolt! Stolt over at jeg har overlevd det umulige og står igjen med iallfall ett bein godt planta i bakken. Med det andre beinet delvis i Barteskogen.
Iløpet av det første året i terapien med Fru Grå lagde jeg et kart over mine indre deler. Et kart jeg syntes var oversiktelig og fint den gang. I dag ser jeg hvor kaotisk det var, med lite integrasjon mellom de indre delene og flere av de visste jeg ikke en gang om. Strekene på det kartet forteller meg noe om den vannskelige tilværelsen det menneske levde i.
Fokuset var klart rettet mot et indre samarbeid, noe som den gang virket som en umulig oppgave. Jeg husker det svært forvirrende og jeg irriterte meg stadig over Fru Grås påstålige ord om at det ER mulig. Det ble bare mas i mitt hode og jeg sleit med å tru. Strekene mellom de ulike delene på kartet skulle representere veier og stier til en indre samlingsplass for samarbeid. Strekene minner om strømgjerdet og da var det kanskje ikke så rart at oppgaven virket umulig. For hvem vil vel gå over et gjerde med strøm i? Jeg husker følelsen av bunnløs frykt og maktløshet. Fru Grå var ikke annet enn en gråtone i synsfeltet mitt de første to årene. Derfor fikk hun navnet Fru Grå. Hun var bare en skygge for meg som prøvde å veilede meg på rett spor. Men jeg sabborterte stadig og gjorde det vannskelig. Det var en ting som fikk meg til å holde ut. Og det var den evigvarende påstanden fra Fru Grå om at jeg hverken var syk eller gal, men at alt har en logisk forklaring. En forklaring som bare ventet på å bli tydelig, slik at veiene skulle bli bredere og lettere å gå. Det hørtes så flott ut! Og litt etter litt begynte jeg selv å tru på det. Mange påminnelser måtte til og en dag begynte faktisk de stiene å bli tydeligere. Gradvis, uten av jeg merket det! Men innimellom ble det så tydelig at motivasjonen for å fortsette vokste.
Det tok som sagt lang tid før jeg klarte å se på Fru Grå som det vakre menneske hun er. I dag kan jeg enkelt huske hvordan hun ser ut og det er godt. Unngåelsen min hadde tydelige grenser og den muren var veldig tykk og ikke minst høy! I dag klarer jeg å titte over kanten hvis jeg står på tærne. Og jeg skal love dere at den følelsen er god!
Jeg sitter her og tenker tilbake. Jeg ser så tydelig utviklingen mot en bedre hverdag med mer kontroll. Fru Grå har vært der og aldri gitt opp! Det bærer det respekt av! All ære går til henne.
Nå har jeg jo også fått enda en hjelper, Dr. Larve, som på kort tid har fått stor plass i Barteskogen. Han og Fru Grå står i kontrast til hverandre. Grå er analytikeren, mens Larven er den som handler og tar ledelse når det trengs. Og han vet nøyaktig når det er rom for å ta styring. Det gir meg en enorm trygghet og det viser hvor lite som skal til fra en hjelper å skape tillit. Det har vist seg at både Grå og Larven er bra for meg og sammen tror jeg at dette faktisk skal gå! Jeg skal overleve!
I går tegnet jeg et nytt kart. Lenge har jeg gått i en tåke, men nå begynner det å lette. Ting blir klarere og jeg benyttet sjansen til å ta noen skritt bakover og se på helheten. Under ser dere resultatet. For meg er det tydelig at grensene mellom «her og nå» og «der og da» er lettere å krysse. Det svarte hull som jeg havner i når alt blir svart har nå flyttet seg nermere det tålbare. Jeg kan sitte fast i det svarte hullet, men nå kan jeg også ha kontakt med «her og nå» mens jeg er der. Barteskogen har åpnet dørene for både Fru Grå og Larven. De er begge aksepterte i min indre verden. Og de ulike delene i meg har smått begynt å vise seg, dele og stole på. Dette er uten tvil starten på en ny begynnelse.
