Fange i egen kropp

Jeg sitter å tenker tilbake på de sju siste ukene. For sju uker siden begynte jeg i praksis, noe som tilsvarer minst 130 % jobb. Ikke bare skulle jeg gå i en 100 % sykepleierstilling, men jeg hadde også en rekke arbeidskrav i form av oppgaver å skrive. Noe som innebar en hel haug av pensum og artikler å pløye igjennom. Ikke misforstå meg, jeg elsker å lære og å være student. Det er gøy å øke kunnskap og praktisere det i en jobb. Men høyskolen krever at man fullfører et visst antall timer på praksisplassen innen en viss tid. Selve praksissen har gått strålende. Jeg er en pliktoppfyllende student som scorer høyt på de fleste punkt på evalueringsskjema. I jobb trer jeg inn i en rolle med mye ansvar og jeg elsker det!

Problemet var at jeg tidligere har erfart (mange ganger) at jeg ikke fungerer godt i en full stilling i utgangspunktet. Hver gang jeg har blitt fristet til å forsøke, har gamle symptomer kommer snikende og noen ganger helt brått og uventet på! For 7 uker siden var jeg så forberedt som overhode mulig. Jeg tok en pause med Fru Grå for å ha triggerne på avstand, slik at jeg kunne fokusere i praksis. Unngåelse med andre ord. Her skulle alt det mørke legges bort i et mørkt kott forså å tas tilbake etter endt praksisperiode på 8 uker. Det var iallfall planen. Slik gikk det altså ikke.

Å leve med et splittet indre, føles ofte som å være fanget i en kropp jeg ikke kjenner til. Når hverdagen blir for stressende kan den leve sitt eget liv og ta over all aktivitet. Noen ganger får jeg lov til å være et vitne til mine egne handlinger, andre ganger ikke. Denne gangen begynte det like før midtevalueringen i tredje praksisuke. Følelsen av at det ikke var meg som var ansvarlig for den pliktoppfyllende studentens handlinger kom gradvis. Så gradvis at jeg ikke en gang merket det og da evalueringen var overstått satt jeg og minte det hele fra en tilskuers plass. Som en flue på veggen hadde jeg minner om dette møtet og jeg erget meg over at de kunne falle for det. For den personen som snakket og som forsvarte praksisen sin med flotte faguttrykk og god kunnskap, var ikke meg. Det var en løgn og der satt de erfarne lærerne og sykepleierne og gikk rett på. Skammelig!

Fortsatt tenkte jeg ikke på hva som var iferd med å skje. Jeg hadde to roller, en som student og en som husmor. Skillet ble større og de hadde på ingen måte noe med hverandre å gjøre. Derifra tok det ikke lang tid før søvnen begynte å utebli. Også her gradvis og umerkbart de første nettene. Men så skjedde det noe. Ofie dukket opp og fortalte at jeg måtte sove, at jeg trengte søvn hvis jeg skulle overleve de neste ukene. Det var da jeg innså hvor lite jeg faktisk hadde sovet, så jeg tok motet til meg og bestilte legetime. Hvordan det gikk der skrev jeg om i forrige innlegg –> Dr. Larve..

Larven gav meg tabeletter som skulle hjelpe meg med søvn og det hjalp! I en uke sov jeg bedre enn jeg noen gang har gjort tidligere. Men jeg stoppet å ta de. For jeg ville ikke stå på noe fast, men heller bruke de ved behov. Men behovet var nok større enn jeg tenkte. Søvnen uteble igjen og i forhold til uken før ble det en for stor kontrast mellom god og dårlig søvn. Siden det første møtet med Larven har jeg ignorert Fredsiksens advarsler. Fredriksen ville på ingen måte at jeg skulle ha kontakt med den nye legen. Han ser på Dr. Larve som en trussel som må unngås for enhver pris. Men problemet mitt var at Larven var en dyktig lege og at jeg så på han som en mulighet til samarbeid. Dette var tanker jeg på ingen måte delte med Fredriksen. Etter den tredje våken-natten tok han meg til fange. Fredriksen altså. Jeg hadde gjort noe galt og måtte tydligvis straffes. Fredriksen tok meg bort og da jeg våknet igjen sto jeg på badet med blod som rant nedover armen. Jeg kunne se det pumpe og ble fylt med en redsel jeg sjelden føler på. Jeg husket absolutt ingenting, men jeg visste hva som hadde skjedd. Fredriksen hadde fått nok og dette var hans straff til meg. Det ironiske var at hans straff for å ha snakket med Larven, var at det førte meg rett tilbake til legekontoret. Jeg ringte dit umiddelbart etter jeg fant telefonen min. De ba meg komme med en gang.

På legekontoret fikk jeg komme rett inn og Dr. Larve kom meg i møte. Jeg var overbevist om at jeg skulle bli lagt inn, men istedenfor ble jeg lappet sammen og pratet med. Larven tok seg god tid og mens jeg lå der kom både Fredriksen og Stina på besøk. Vi er alle gisler i en og samme kropp! Alle og enhver skriker etter å bli hørt på en eller annen måte. Hver og en har en annen som hindrer det i å skje. Og jeg? Jeg finnes ikke. Ikke egentlig. Jeg eksisterer kun som fragmenter i en traumatisert kropp. Kroppen er mitt fengsel og dem som soner inni der er dømt, fram til juryen på 7 blir enige om å leve i fred med hverandre.

Larven avsluttet omsider og telte 40 sting.

11 kommentarer om “Fange i egen kropp

  1. Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Det er sterkt å lese og veldig kjent. Jeg var tolv uker i praksis i våres og kjente på akkurat det samme. Vi i teamet mitt valgte å fortsette behandlingen, men med et stabiliserende fokus. Det var for skummelt å skulle stå alene i tre mnd.

    Glad du har funnet en god lege. Ta vare på han, for de vokser ikke på trær..

    • Akkurat nå tror jeg ikke det er så mye å si, annet enn at jeg gikk i en totalt feil retning. Men jeg kan ikke annet enn å lære fra dette og forsøke å gjøre bedre neste gang. Fram til da får jeg fokusere på å få til et samarbeid mellom meg selv og mine indre deler, Fru Grå og Dr. Larve fram til neste bolk med praksis.

      Beklager at du kjenner deg igjen forresten. Samtidig er det en liten lettelse over å ikke være alene. Hvor lenge har du igjen på studie ditt? Det er jammen meg tøft å ha så mange roller.. 😢

      • Ja, det er vanskelig og man kan bli skikkelig rolleforvirret. Jeg hadde flere innleggelser under praksisperioden min, og det var meget spesielt.

        Jeg går 2. året nå, så har snart bare halvannet år igjen. Jeg lærte mye i våres, så vet litt mer om hvilke feller jeg skal unngå til neste år. Jeg trenger søtte, bekreftelse på at jeg ikke er alene og at dette er vanskelig. Bare spør meg hvis det er noe mer du vil drøfte sammen med noen andre. ❤

  2. Huff. Det er ikke enkelt for deg dette. Du er så sterk og beskriver alt så forståelig.
    Det var ganske ille med det kuttet! Godt at du har en fornuftig lege. Håper du klarer å stole på ham etterhvert.
    Klemmer 💜💜

    • Det er nok alt annet enn enkelt ja. Men enten går det bra eller så går det over.. Legen skal jeg absolutt klare å stole på! Og når det gjelder de andre i meg, får de bare se og slenge seg på.. 👍

  3. Det er så mye jeg kjenner meg igjen i, dessverre – men allikevel er det godt når du setter ord på det man ikke alltid klarer å beskrive selv..

    Jeg synes det er imponerende alt du får til – selv om du må stå på sidelinja å observere hva som foregår, heh..

    Jeg håper «gjengen» blir med på laget etterhvert og at Dr. Larve etterhvert blir «godkjent/godtatt» og kan være med på veien videre som en god støttespiller for dere alle.

    Legger igjen en god klem❤️

    • Ja, jeg og blir mektig imponert over hva jeg får til. Selv i de mørkeste stunder! Men så har jeg jobbet mye for å stole på meg selv og har erfart at ting går. Selv om jeg føler jeg har null kontroll, er virkeligheten slik at jeg faktisk har mer kontroll enn det føles. Det er det positive med det avanserte forsvarssystemet vi er utsyrt med som gjør det mulig.

      Klemmer mottas med takk og sendes med et nytt lass av godhet tilbake.. 😙

      • Ja, det er kjempe bra!! Håper du klapper deg selv på skulderen, for det har du fortjent💚 Ja, ikke sant! Det er litt godt å vite at selv om man føler at man ikke har kontroll, så har man det for det om😊 Heier på deg💛😙

  4. Fordi jeg har vært redd for noe lignende har jeg startet veldig gradvis på skolen (ønsker ikke enda en akuttinnleggelse slik som skjedde sist jeg gikk fulltid for noen år siden), men neste år blir det tredobbelt med fag og da blir det knallhard jobbing for å unngå triggere (men, bare det å være på skolen er min største trigger, så det er en seier i seg selv at jeg ikke har en eneste dag fravær siden skolestart. Som bank i bordet ikke har skjedd siden uh… det året jeg var hypoman. Og det tells ikke helt). Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være i stand til 100% stilling, både kroppen og hodet har grenser for hvor mye belastning de tåler, og jeg syns det er utrolig at du kommer deg gjennom det (om enn stykkevis og delt). Det er jo ikke bare det mentale, men alt som foregår rundt som til sammen blir den totale belastning kroppen utsettes for. På praksis kan jeg tenke meg det ble en del aktivitet også, ikke bare det mentale (selv om det ikke nødvendigvis kjennes ut som om det sliter på kroppen bestandig). Aktivitet er bra, men i gitte situasjoner kan det bidra til å gjøre det mentale stresset verre.

    Har jeg mye å gjøre på skolen (skal ha fem eksamener nov-des), må jeg planlegge alt mulig annet bedre. Litt kortere og annerledes turer med hunden (skogen i stedet for fjellet, for fjellvandring er en større belastning for kroppen og restitusjonsevnen går ned, som gjør jeg bare blir mer og mer sliten selv om jeg «hviler nok»), tilføre kroppen ekstra av de næringsstoffene den skiller ut ved høye stressnivåer osv. Sove godt og være med venner. Slitsomt å må ta hensyn til, men det er en god buffer å ha. Nå er jeg bare evig glad for høstferien, det blir digg å ikke ha noe å gjøre en uke 🙂

    Det beste med nedgangstider er jo at man har lært enda litt til om seg selv og sine grenser, det kommer alltids godt med, selv om det er kjipt. Og gode støttespillere er gull verdt! Sender deg en god klem og gode ønsker ❤

    P.S: Magnesium før leggetid virker beroligende og kan gi bedre søvn (og mange som sliter med traumer har kronisk lave magnesiumnivåer), det er ikke noen vidunderkur, men det roer ned hjernen og musklene.

    • Ja, det er tøft å jobbe i en full stilling når alt annet må settes på vent og må unngås til enhver tid. Et lite feilsteg kan få katastrofale følger. Slik det er nå, er jeg bare VELDIG glad for å ha funnet en lege som ser meg som et menneske og som respekterer mine ønsker. Hvem som helst annen lege, ville ikke nølt med å få lagt meg inn den dagen. Og hvis det hadde skjedd, er jeg sikker på at jeg ikke hadde klart å fullføre studiene i år, pga økende stress.

      Det er flott å høre at du er tilbake på skolebenken!! 🙂 Og at du tar hensyn til dine grenser ved å ta noen fag. Jeg ønsker deg masse lykke til og krysser fingre for at du klarer å komme deg igjennom! Jeg digger innstillingen din om at man lærer seg selv å kjenne bedre for hver nedgang. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er jo det hele utdanningen min er bygget på (sånn egentlig), Kunnskapsbassert praksis. Altså praksis som er basert på netopp erfaringer og forskning 🙂

      Takk for tips om Magnesium! Det skal jeg undersøke nermere! Igjen, LYKKE TIL med din hverdag som student og NYT høstferien for alt det er verdt! Du fortjener alle de pusterommene du kan få!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s