Fastklemt mellom to verdener.

Fredriksen satt ovenfor meg ved kjøkkenbordet. Han så svært alvorlig ut. Ingen sa noe. Selv følte jeg meg trøtt og utmattet, men jeg skjønte ikke hvorfor. Fredriksen fortsatte med å se på meg og jeg fikk en følelse av at det var helt greit. Der og da skapte han mer trygghet enn redsel. Men så begynte han å prate.

«Når skal ting bli som før? Da det bare var oss to.» Sukket han tydelig oppgitt. Jeg rynket på pannen og så opp på han.

«Som før? Ting kan aldri bli som før! Jeg er voksen!» Sa jeg litt strengt tilbake.

«Jeg tillater det ikke!» Svarte Fredriksen.

«At jeg har blitt voksen??»

«At du har blitt voksen uten å ha vært et barn! Før var det bare oss to, nå blander du inn alle og enhver!»

«Er det du som har skadet armen min?» Jeg måtte spørre, men det skulle jeg visst ikke ha gjort. Fredriksen ble rasende og benektet det hele!

«Jeg ville da aldri funnet på å gjort slikt mot deg!!» Freste han.

«Hvordan skal jeg vite det? Du kan virke rimelig truende i visse situasjoner! Spesielt ovenfor Stina!»

«Ikke bland Stina inn i det vi to har! Stina er ikke annet enn søppel som skal kastes!» Han freste igjen og slo handa i bordet.

Så forsvant jeg litt. Jeg våknet og oppdaget at den siste halve timen var borte. Fredriksen satt fortsatt på plassen sin, men nå hadde han hentet våpen. Jeg kunne føle det han tenkte. «Stina må bort!». Jeg fortet meg å se etter telefonen min som heldigvis lå rett ved. Jeg fant hjemmesiden til legekontoret og sendte en melding som jeg hadde avtalt med Dr. Larve dagen før at jeg skulle gjøre om jeg følte skadetrang! Lite hadde han nok sett for seg dette! Men jeg vurderte at denne situasjonen kunne tolkes som skadetrang. Så jeg sendte beskjeden. Idet jeg skrev, kjeftet Fredriksen. «Ikke bland den Larven inn!!» Jeg valgte å tie. Unngå hele fyren! Han er jo gæren, tenkte jeg! Ergo, er det JEG som er gæren. For om Fredriksen er, er jeg. Så forsvant jeg litt. Telefonen ringte, jeg så på klokken! bare 15 minutter siden jeg sendte meldingen.

Jeg kan ikke huske selve samtalen med Dr. Larve, men jeg tror at jeg formidlet at Fredriksen var til stede. Larven ba meg komme og at jeg kunne sette meg på det lille venteværelse helt innerst i den lange gangen. Vi la på og jeg forsvant igjen.

Da jeg våknet sto jeg på badet i nøyaktig samme situasjon som 2 uker før. Fredriksen var borte og jeg sto helt alene igjen. Instinktvis så jeg på klokken, 1 time var gått. Hva var det jeg skulle igjen? Jo, til legekontoret. Jeg surret noen bandasjer rundt armen og kjørte.

Så satt jeg der, på det lille venteværelse innerst i den lange gangen. Det var to stoler, men jeg satt meg på gulvet bak veggen. Det virket tryggest å sitte der ingen hadde innsikt til. Verden utenfor vinduet var fremmed, men ikke så lenge. Plutselig brøytet bartetrærne opp fra bakken og fant veien til meg. Jeg kunne ikke annet enn å smile, spesielt da ei lita jente dukket opp mellom trærne. Hun hadde på en nydelig kjole og hun danset.

«Se på meg da!» Sa hun med stor entusiasme!

«Så flink du er til å danse!» Idet jeg sa det, smilte jenta enda bredere.

Jenta fortsatte med å danse. Jeg fortsatte å se på. Det var så fredfullt å sitte der og se ut på den dansende jenta i Barteskogen, men så kom det noen. En hånd tok plutselig på skulderen min og jeg ble brått revet vekk fra jenta.

«Hallo? Er du der?» Var det en som sa mens han klappet på skulderen min.

Dr. Larve! Stemmer, det var jo dit jeg skulle. Vi gikk inn på kontoret og jeg husker ikke noe av den praten vi skulle ta og om planen vi skulle legge. Det jeg husker derimot var gutten som sto oppå klippen! Jeg var redd for at han skulle falle og dø. Det var jo så langt ned! Dr. Larve sa at det kom til å gå bra og at det slettes ikke var så langt ned! Jeg kunne ikke begripe det. Så han ikke det samme som meg? tenkte jeg. Så klart ikke.. Så forsvant jeg igjen.

Våknet ute, det var biler og folk overalt! Det ble for mye inntrykk, jeg bestemte meg for at jeg måtte finne Barteskogen og søke tilflukt der! Så forsvant jeg nok en gang.

Neste gang jeg våknet satt jeg i bilen min. Jeg våknet akkurat nok til å innse at jeg var trygt plassert der forså å sovne, våkne opp i Barteskogen og sovne igjen. Fastklemt mellom Bilen og Barteskogen! Det var slik det føltes. Uten i stand til å komme meg noen andre steder. Barteskogen var stille, ikke et menneske å se! Hvem kunne hjelpe meg ut av dette da? Etter noen få timer gav telefonen min ifra seg en lyd. Det var en mail fra Fru Grå! så klart, jeg sendte melding umiddelbart før jeg forsvant igjen. Hun ringte meg og jeg fortalte hvor jeg var og hvor jeg ikke var. At jeg ville hjem, men at jeg sitter fast. Fru. Grå kom med kloke svar som vanlig.

Kan du spørre Adam om hjelp denne gangen? Han pleier jo å vite hva som skal til.

Så klart! At jeg ikke tenkte på det!

«Adam? Er du her?» Spurte jeg og gjentok.

«Adam? Jeg trenger deg her nå!»

Jeg trakk pusten og der satt han og smilte som vanlig. Han sukket litt og jeg forsto at han skjønte alvoret.

«Jeg må hjem, Adam.» Klokken var over fire på ettermiddagen. Jeg reiste hjemmefra en gang mellom 9 og 10.

«Ja det må du nok!» Sa han litt oppgitt og jeg skjønte at han helst ville at jeg skulle bli.

«Hva skjer nå egentlig?» Spurte jeg.

«Det er krig!»

«Huff da. Hva skal vi gjøre med Fredriksen?» Jeg håpet så inderlig at Adam hadde fornuftige svar.

«Fredrik Fredriksen må bare ta tiden til hjelp. Finne ut at Larven slettes ikke er så farlig!»

«Stina da?»

«Hvis det finnes noe som helst håp igjen for Stina. så er Larven rette mann for den jobben.» Jeg elsker å få så konkrete svar. Han snakket som om det var den største selvfølge!

«Adam? Husker du det Stina har vært igjennom?»

«Nei, jeg var aldri til stede, men ryktene sier meg at det var umennskelig!» Adam så trist ut, som om han bar på en dårlig samvittighet. Jeg spurte videre om han kunne snakket med Fredriksen.

«Tja, jeg vet iallfall hvor han bor!» Smilte han lurt. «Han bor over åsen der! Sammen med jenta si!»

«Frida!» Utbrøt jeg. «Jeg så Frida i dag! Hun danset og hadde på seg en hvit kjole med sommerfugler på! Hun virket så glad! Er hun det?» Adam så på meg og svarte

«Spørsmålet er ikke om hun ER glad, men om hun forblir glad!»

Telefonen ringte igjen. Skjult nummer? Jeg tar den vanligvis ikke ved skjult nummer, men jeg gjorde det alikevell. Det var Dr. Larve som ringte fra bilen. Han var tydligvis på vei hjem fra jobb, men snudde for å kjøre tilbake igjen da jeg fortalte hvor jeg var. Flere timer hadde gått. Jeg var trøtt, forferdelig trøtt. Larven kom kjørende inn på parkeringen, fant meg og var like vennlig som jeg husket han. Han fortalte at vi kom fram til en slags plan og han gjentok den. Men jeg fikk det ikke med meg denne gangen heller. Annet enn at jeg lovte å ta truxal hver kveld fram til vi skulle sees igjen om en uke. Det er nå notert i boken min. Neste uke må jeg sørge for at «Planen» skrives ned der. For jeg kan ikke ha det slik, at jeg skal gå meg bort mellom to verdener. Adam har nok rett, her gjelder det å ta tiden til hjelp. Å lagre alle de possitive erfaringene med Dr. Larve slik at alle i meg blir trygg på han til slutt.

15 kommentarer om “Fastklemt mellom to verdener.

  1. Hei gode deg! Jeg lever meg inn i det. Ser gutten på klippen og kjenner fortvilelsen over at de andre ikke innser hvor høyt det faktisk er. .
    Kan du sende meg en mail? Tror jeg har mistet mailadressen din. Har noe kjekt å fortelle deg 😊

    • Jeg har erfart et liv uten dialog med mine indre deler og et liv med. Det er nå snart 4 år siden jeg møtte damen som skulle endre det totalt. Fru Grå. Det er hun som har lært meg å kommunisere med meg selv på den måten og jeg ser tydelig hvor stor nytte det er og har vært. Det at Dr.Larve har kommet inn i bildet er et stort steg for meg og jeg tenker at det slettes ikke er så rart at det blir noen indre konflikter nå 🙂 Så jeg hører på kloke Adam som mener at jeg bare må stå i det og lagre gode erfaringer… Tommel opp for Adam 🙂

      • Jeg skjønner det du skriver, for jeg har selv endret min indre dialog til å innkludere kroppen. Jeg forstår også at du får reaksjoner når nye hjelpepersoner dukker opp. Tilliten må bygges og testes, tenker jeg.
        Jeg berøres fordi du skriver godt, så godt at det treffer meg, i min historie. Takk.
        Jeg leser alle innleggene dine selv om jeg ikke alltid kommenterer.

      • Jeg får en del mail fra mennesker i samme situasjon. Det syntes jeg er kjempe flott! Men og så klart veldig trist. For det er mange der ute som ikke får den veiledningen de trenger. TAKK Gamle ugle, for dine ord! For at mine ord berører deg og for at du er der med meg mens jeg formidler.. ❤

  2. Du skriver så godt og levende. Det er umulig å ikke bli berørt! Håper så inderlig at alle kan bli trygg på dr. Larve, men så klart det kan ta tid når alt er så nytt.

    Jeg heier på deg! Og om du noen gang tenker på å skrive bok, så leser jeg veldig gjerne😉❤️

  3. Så sterkt!!! Og så nært og godt du skriver. Jeg er glad for at du har larven, skulle gjerne vært flere som han.

    God klem fra meg ❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s