En skremmende tanke

Fru Grå satt ovenfor meg i stolen sin og så spørrende i min retning. Jeg forsto at hun hadde spurt om noe, men jeg fikk det ikke med meg. Jeg satt der med armene på genseren min brettet opp. For å vise han at det er mine armer som er skadet, ikke bare Stinas. Kanskje Fredriksen kunne forstå det hvis han bare så! Jeg forsvant.

Våknet opp i Barteskogen der Adam sto og gjorde klart et bål på en leirplass jeg aldri før har vært. Dagen før hadde Dr. Larve sagt i en bisetning at vi alle kanskje en dag skal sitte sammen på leirplassen i Barteskogen og snakke sammen og samarbeide. Adam hadde tydligvis tatt han på ordet. Men foreløpig var det bare meg selv og Adam som var deltakere. Adam pirket borti bålet med en pinne mens han så alvorlig på meg.

«Det er ikke Fredriksen som har skadet deg». Jeg kjente et stikk i magen. Har jeg virkelig tatt så feil? Men Fredriksen var jo til stede begge gangene!

«Det er Stina», fortsatte han. «Men Fredriksen oppfordrer henne til det», fortet han seg å tilføye.

Ja, der har vi det! Fredriksen hadde kanskje ikke skadet meg direkte! Men han hadde iallfall hatt en stor innvirkning! Jeg kunne høre noe lengre inn i skogen. Det kom mot oss og Adam så ikke ut til å ha en bekymring i verden.

«Det kommer noen!» Utbrøt jeg. Ingen sa noe og ut av skogen kom han. Høye og mektige Fredriksen satte seg på stubben ved siden av bålet og Adam. Adam så bort på han, videre på meg:

«Hun klarer ikke lengre å bære på «byrden»». Jeg skjønte umiddelbart at det var Stina han snakket om.

«Det er hun pent nødt til!!» Sa Fredriksen lettere irritert, men med besinnelsen i behold.

Videre oppfordret Fredriksen henne til å ta livet sitt og få en slutt på «vår alles lidelse». Samtalen var mellom Fredriksen og Adam. Jeg bare så på i all frustrasjon og forsøkte å forstå hva som foregikk.

«Tiden har løpt ifra oss, Fredrik. Stina er alt død, men ånden hennes bor fortsatt her». Adam flyttet ikke blikket vekk fra Fredriksen og jeg begynte å lure på om de visste at jeg var der!

«Sludder!!» Nå var ikke besinnelsen hans like godt i takt lengre. Han freste ordene ut som han pleier å gjøre når noe irriterer han. Adam beholdt roen som vanlig.

«Husk avtalen vår, Herr Fredriksen! Stina har gjort jobben hun skulle, nå er det på tide med oppvasken som følger!»

Jeg kunne høre Fru Grå i det fjerne. Hun ropte på meg og ba meg komme tilbake. Det var helt greit denne gangen. Jeg ville ikke lengre være igjen i Barteskogen.

Senere på dagen fikk jeg en stadig økt panikkfølelse. Og spesielt en skremmende tanke kom snikende, men ikke så snikende at jeg ikke ble bevisst på den. Jeg valgte å skrive det ned og sende på mail:

Hei igjen.

Takk for kontakten på sms tidligere i dag. Jeg fikk det ganske vanskelig etter timen vår. Jeg føler at det er noe viktig som er i ferd med å skje i meg, men klarer ikke helt å få tak på hva. Så dukket det plutselig opp en skremmende tanke. Mulig jeg har hatt den før, men nå ble den enda sterkere.
Hva om Stinas smerte ikke er mulig å leve med! Tenk om det virkelig står mellom uvitende levende og vitende død! Vi vet jo alle at det er en grunn til at jeg ikke klarer å ta den smerten Stina bærer, innover meg. Nå virker det som at hun skader seg/meg bare ved en liten smakebit av hennes virkelighet. Hva om Fredriksens tidligere advarsler er sanne? At jeg ikke vil overleve hvis Stina blir en del av meg..
Dette skremte meg veldig! Og jeg vet hva du vil si. At det er viktig og åpne opp litt og litt. Slik at det ikke blir for overveldende. Larve sier det samme om å gradvis ta tilbake kontrollen over egen kropp og dere begge sier så mye flott, logisk og veldig fornuftig.
Men finnes det ikke også en sjanse for at det ikke er mulig? At skadene er for store? Jeg syntes det er viktig å ta opp og vurdere muligheten for at skadene kan bli større enn reparasjonene..
God helg!

8 kommentarer om “En skremmende tanke

  1. Det er en vanskelig kamp du står i nå.
    Jeg kan ikke si så mye annet enn at jeg tror at jeg forstår og jeg håper den verste stormen er over snart.
    Det virker på meg som om du står i noe ekstra vanskelig nå.
    Jeg vet at du vil klare dette!
    Du og de andre. Sammen.

    God helgeklem til deg😊

    • Tusen takk, Isalilje. Det betyr ekstra mye å høre dette fra deg som jeg vet virkelig forstår (desverre). Jeg tror ingen andre kan ane bedre enn netopp deg og andre i lik situasjon. Så tusen takk igjen. Jeg holder meg fast til hverdagen og plutselig skal du se at den verste stormen gir seg. Og når da tåken letter, vil alt være så mye klarere! 🙂

  2. Dette forstår jeg også, på min måte. Å åpne litt og litt er et råd jeg også fikk av min hjelper.
    Hjelperen fikk meg også til å forstå at den redselen og fortvilelsen jeg opplevde var kroppens måte å fortelle om hvordan det var dengangen selvavvisningen skjedde. Noe som for meg var et steg på vei mot større selvaksept.
    Varme tanker til deg –

    • Takk for flotte ord nok en gang. Ja, det er nettopp det man må, ta litt og litt. Men så kommer utfordringen, å holde tilbake når noe i meg skriker etter å bli hørt. Stina bærer på en enorm smerte og enorme krenkelser som aldri har fått sett dagslys. Det værste er, at jeg vet så inderlig godt hva hun har vært igjennom. Jeg vet! Men alikevell føles det ikke som om det skjedde meg. Jeg har de harde fakta, men selve minnene bærer Stina. Jeg føler sånn med henne og kunne så inderlig ønske at jeg kunne lette litt på hennes byrde.. Men andre i meg tillater ikke det. Så derfor klarer jeg ikke å begripe hvordan dette skal gå 😕 Men gradvis skal jeg ta mer styring, jeg håper bare at det er realistisk..

  3. Stina bærer minner det ikke var mulig for deg å forholde seg til da de oppstod. Nå er det en annen tid, og jeg har tror på at du kan hjelpe henne, en liten bit av gangen.

    Mange av redslene du beskriver kan jeg relatere til egne erfaringer, og selv om det ikke er likt forstår jeg drakampen, splittelsen, frustrasjonen og frykten. Du er ikke alene gode du.
    Skriv til meg om du vil, når du vil!
    Klemmmmm

    • Tusen takk for fine ord! Det betyr mye og du har så rett. Kan du skjønne at det skal være så vannskelig å huske det logiske når man står midt oppi det ulogiske? 😕 Takk for påminnelsen.. Jeg trenger mange påminnelser for å holde meg på den rette veien 💜

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s