På flyttefot til Barteskogen

«Kom deg vekk NÅ!» Lød det fra innsiden. Jeg oppfattet ikke hvem det var, men det hørtes ut som han mente alvor. Fredriksen kom plutselig og sa det samme.

«Kom deg vekk!!»

Så da gjorde jeg det. Fredriksen gikk bak meg og sørget for at jeg gikk riktig vei. «Mot Barteskogen», beordret han. Adam hvisket meg i øret at han ventet på meg ved bålplassen. Okei, så jeg gikk inn i skogen i håp om å få til det samarbeidet alle maser sånn om.

Etter en time var jeg vell framme. Der satt Adam og Fredriksen. De smilte begge to og jeg ble fylt med en tilfredstillende ro.

«Her skal jeg bo!» Sa jeg til Adam som begynte å smile enda bredere.

«Ja, det skal du! Endelig!»

Til min store overraskelse dukket Larven opp! Han var ikke like blid som de to andre deltakerne, men han forsto at slik måtte det være. Han skrøyt fælt av sine speiderkunnskaper og ville vise oss hvordan man lagde et skikkelig bål! Derfor gikk han for å finne brukbar ved. Fredriksen og Adam dro med han for å hjelpe og ba meg om å vente. Jeg satte meg ned under et tre og tenkte på hvor fantastisk det hele var og skulle bli! Tiden sto stille, samtidig som den fløy avgårde på et vis. Sakte men sikkert tenkte jeg over hvor mørkt det plutselig ble og jeg ble usikker på hvor lenge de andre hadde vært borte. Jeg kom fram til at det måtte ha vært en stund, for det var da fortsatt lyst da de dro? Jeg sendte derfor en melding til Larven som svarte helt ulogisk. Gradvis gikk det opp for meg at det hele bare var skapt av mitt eget hode. Så der satt jeg alene igjen i det kalde mørket. Jeg var ikke lengre i Barteskogen og nå ville jeg hjem.

Iskald og redd begynte jeg å gå nedover igjen. Herr. Bart kom meg imøte som hadde sporet opp telefonen min og funnet ut hvor jeg var. Han åpnet armene sine og holdt rundt meg slik bare han kan gjøre og jeg kunne føle på hele meg at jeg nå var hjemme.

12241085_185370915139691_3788986219165876420_o
Solnedgang i Barteskogen

Når en skuespiller har alle rollene.

«Du skal ikke gi opp alt det vi har jobbet for nå!» Lød det ifra Fredriksen. Tonen var bestemt, men ikke sint. Han har stor makt over meg.

«Hvis du bare gjør som jeg sier, kommer alt til å gå bra.» Fortsatte han med en lun og behagelig stemme. Og jeg? Jeg sitter og lytter mens jeg ser opp på den minst 2 meter høye mannen. Han sitter på en stol, men alikevell strekker kroppen hans langt over min. Jeg tenker og vet at han kan høre selv det. Ingenting går han forbi:

«Okei, Fredrik, jeg skal gjøre som du sier..»

Slik lød det for en uke siden. Rett etter jeg ringte til høyskolen for å si at jeg måtte stå over denne praksisperioden på grunn av helsemessige årsaker. Jeg var overbevist om at jeg ikke maktet å begi meg ut på enda en praksis etter alt som har skjedd de siste ukene. Jeg ringte til høyskolen, men ingen tok telefonen akkurat da. Tilfeldig! Det var nok til at Fredriksen tok ansvar med løfter om å få meg helskinnet igjennom. Han kjenner meg godt og vet at jeg kommer til å angre i ettertid om jeg ikke fullfører.

En uke har gått og jeg oppfyller min rolle som student. Men det er det. Ingenting annet eksisterer og jeg kjenner på følelsen av å gjøre en god innsats. I dag fikk jeg et pusterom, jeg kan tross alt ikke være på jobb 24/7. Selv den pliktoppfyllende studenten i meg må ta seg fri. Det gir meg muligheten til å føle på mine andre roller i livet. Roller jeg ikke kan ha akkurat for øyeblikket, men som stadig minner meg på at er der i slike øyeblikk som dette. Det gjør vondt! Jeg har mest lyst til å unngå og grave de ned i et stort hull i bakken! For jeg er jo så mye mer enn denne studenten! Jeg har bare ingen resurser til å fylle de andre rollene akkurat nå! Det føles som å være alene skuespiller om hele rollelisten i et teaterstykke. En umulig oppgave! Jeg kan ikke være alle på en gang! Alle må vente på tur og følge manuskriftet. Og i denne omgangen er det studenten som har hovedrollen!

Men så kommer problemet. Hva om en av de andre rollene også vil være i rampelyset? Musikeren for eksempel, som streber etter å komme i rollen hver gang hun ser instrumentet ligge der og støve bort. Hver gang musikk-mannen sender sms og spør om ikke hun snart er tilbake og hver gang noen spør om hun ikke vil bidra på en julekonsert. Hun som mister litt av seg selv hver gang Studenten eller noen av de andre sier høffelig «nei». Gang på gang. Instrumentet er forbudt, sier Fredriksen. Det bærer med seg en stor skam! Musikeren forsøker så godt det lar seg gjøre å formidle at det ikke er instrumentet sin skyld. Uten å lykkes.

Skogsvokteren som desperat den siste tiden har forsøkt å få til et indre samarbeid vil også gjerne ha noe å si. Han vil sørge for at skogen hans blir bevart og at dørene er åpne, men akkurat nå har Fredriksen tatt han til fange og satt lås på utgangsporten. Ingen skal ødelegge og forstyrre Studenten! Så da får jeg gjøre som han sier, fullføre praksis og igjen kollapse om 3 uker.