Jeg overlevde! (Trigger-advarsel)

For første gang er det vanskelig for meg å skrive. Ikke fordi at det er et vanskelig tema for meg å skrive om, men rett og slett fordi hukommenlsen min ikke strekker til! Jeg har vært inn og ut av dissosiasjon på helt nye høyder og nivåer enn før og dette innlegget skriver jeg på bakgrunn av det jeg har blitt fortalt og bruddstykker jeg har fått tilgang til i etterkant.

Det er umulig for meg å huske når dette startet, men jeg velger å si at denne spesielt utfrodrende perioden begynte da Dr. Larve kom inn i bilde. Men det har jeg allerede skrevet om og jeg har til og med hatt en opptur imellom. Så hva skjedde? Hva var det som gjorde at jeg skulle havne så på ville veier? Det er spørsmål jeg virkelig ønsker svar på! Men akkurat nå trenger jeg pause. En pause på 9 uker for å være nøyaktig, for om en uke begynner jeg i ny praksis. Denne gang i psykiatrien og jeg har tenkt mye på at jeg kommer til å gli rett inn. Jeg vil få et innblikk fra den ene siden, vell vitende om at jeg enkelt kunne vært på den andre. På pasientsiden. For to uker siden kunne det blitt realitet da jeg, i Fredriksens skikkelse, endte opp på flukt med Larven i hælene. Det er altså slik denne historien ender, for etter denne hendelsen var jeg så utslitt at kroppen endelig gav etter og sovnet. Og sove gjorde jeg visst i flere døgn.

La oss gå litt tilbake i tid for å se hvordan det hele utviklet seg. For meg blir det mest naturlig og begynne med Stinas skrik. Siden Larve kom inn i bilde har Stina blitt mer framtredende. På godt og vondt. Stina bærer nok med seg den største byrden av oss alle og hun opplever å bli ignorert gang på gang. Ikke bare av meg selv, men også av Fredriksen som ønsker henne bort. Kanskje Larve ble en slags port for henne å strekke seg ut for å be om hjelp? Det er ikke umilig for hun hadde ved en anledning skrevet meldinger til Larve midt på natten for å be om hjelp. Dagen etterpå hadde hun, ved hjelp av Ofie og Adam, kommet seg til legekontoret og oppsøkt hjelp. Hva slags hjelp hun fikk aner jeg ikke. Jeg husker bare at jeg våknet opp i bilen min flere timer senere uten bilnøkkel. Dr. Larve var så vennlig at han kom for å hjelpe til med å lete. Bilnøklene kom til rette etter at Ofie krøp til korset og fortalte ydmykt hvor han hadde gjemt dem.

Etter denne hendelsen ble Stinas skrik mer dominerende og dermed ble Fredriksens befalinger det samme. Det virket som om de begge forsøkte å overdøve den andre og det var bostavelig talt til å bli GAL av! Spesielt en helg ville ingen av de gi seg og jeg ble tvunget til å høre på. Samtidig som jeg kjente på skadetrangen som bare hadde vokst den siste tiden. Jeg bestemte meg for at jeg måtte holde ut helgen for på mandag skulle jeg til Grå. Om jeg bare kom meg til mandag! Og det klarte jeg, men problemet var at timen med Grå ikke var før på ettermiddagen og mandag morgen befalte Fredriksen:

«FÅ en slutt på det bråket en gang for alle!», mens han gav meg en skalpell! Jeg fatter ikke hvor han får disse skalpellene ifra! Fredriksen er IKKE typen til å stjele.

Skrikene til Stina var så utmattende og jeg var i underskudd med søvn, så jeg lot meg befale og jeg kuttet. Skrikene ble borte og jeg innså hva jeg hadde gjort, kjørte til Larve og jeg husker ikke lengre hvor mange sting det ble annet enn at jeg vet vi er oppe i nesten 100 til sammen.

Så kom samarbeidsmøte som jeg hadde gledet meg sånn til! Endelig skulle mine to kloke hjelpere sitte under samme tak! Vi skulle slå hodene våre sammen og komme fram til en god plan. Men sånn gikk det ikke. Jeg forsvant ut i ingenting og husker ikke noe fra det møte annet enn at jeg kastet opp på badet til Fru Grå. Videre hadde jeg satt meg i bilen, kjørt innom et apotek for å kjøpe skalpeller (fant kvitering på et senere tidspunkt), kjørt videre til skogs og kuttet meg i bilen. Jeg våknet og da var det alt for sent, som vanlig. Ringte Larve som var så snill og møtte meg på legekontoret etter stengetid. Dette husker jeg heller ikke så mye av, men Larve fortalte i ettertid at jeg hadde skiftet til en som ikke kunne ha et navn fordi Dronningen forbød det. At hun spilte instrument, men at hun ikke fikk lov. Det må ha vært Oda. Jeg våknet til senere i en liten skog like ved, da hadde kanskje Oda begynt å gå for å finne tilbake til Barteskogen?, satt seg ned i en tilfeldig skog og begynt å fryse. Det kan virke som om det vekker meg opp, frost!

Fram til nå har jeg følt meg trygg hos Fru. Grå. Jeg har følt meg trygg på at hun vet best hvordan hun skal jobbe sammen med meg og min tillit til henne har med tiden blitt veldig stor. Men så skjedde det noe som aldri har skjedd før. Stina hadde kommet fram og vært fortvilet. Hun hadde fortalt om traumeminner forså og låst seg inne på badet og kuttet seg med en avbrekt pinne. Altså, var jeg ikke lengre trygg der heller. Og hukommelsen svikter også her, men Grå skrev til meg om det på mail:

…jeg foreslo å spørre Fredriksen, hvorfor får ikke du lov til å sove? Etter en stund lukket du øynene, var «borte», og Stina kom fram. Hun fortalte: at hun var sliten, hun måtte holde seg våken om natten. Mamma sa at hun måtte sove hos pappa, selv om hun ikke ville. Og hos pappa var hun redd, fordi han var full, sint, kunne slå og han sa «du må ta mammas plass». Hun holdt seg våken for å passe på seg selv, holde vakt. Ingen utvei, mamma brydde seg ikke, pappa sint. Jeg sa til henne, hva jeg mente om farens oppførsel, og at han måtte stoppes. Han måtte få høre hvor skadelig, slemt, ulovelig det var. Og jeg ville sørget for at Stina aldri skulle komme dit mer. Stina ble opprørt (lei deg, redd?), fordi pappa var alene, han ville bli lei seg, og hvem skulle passe på han. Og hun var alene, hvor skulle hun være. Og da spurte hun om å få gå på do. Når det tok lang tid så banket og ropte jeg på deg. Du lukket opp og da hadde du skadet deg…

Mens jeg skriver tenker jeg at det er helt utrolig at jeg ikke har blitt tvangsinnlagt til nå! Enda har jeg ikke fortalt det værste, for ja, det blir verre. Jeg sluttet nemlig å sove og jeg utviklet en ny type frykt. Frykten for meg selv! For hva jeg kunne finne på. Jeg begynte gradvis å dissosiere hjemme. Den eneste plassen jeg har vært trygg, var ikke lengre trygg. Jeg kunne forsvinne ved middagsbordet, rett foran guttungen og Hr.Bart. Hr.Bart ringte også Fru Grå for å be om råd, noe han har et høy terskel for å gjøre. Jeg følte meg plutselig utrygg i mitt eget hjem og det var ikke greit. Hr.Bart var på jobb på dagtid så jeg hadde huset for meg selv. Jeg kunne sitte i bilen på utsiden i timer uten å tørre å gå inn til meg selv. Frykten ble min fiende og med god grunn! For hver gang jeg gikk inn i det huset og jeg var alene, våknet jeg på badet med nye kutt. Jeg så ingen annen måte å ha kontrollen på, enn å la være å gå inn i det huset. Etter en ukes tid tippet det over for meg på alvor!

Mens jeg satt i bilen en formiddag fikk jeg en mail fra Fru Grå. Jeg benyttet sjansen til å informere om frykten min, at jeg satt i bilen og ikke turte å gå inn. At jeg var redd for meg selv. En time senere ringer hun meg på telefonen, jeg satt fortsatt i bilen og idet jeg tar telefonen kom Fredriksen bak meg og truet.

«Hvis du tar imot hjelp, skal jeg kutte deg i småbiter!» Freste han og presset meg ned i bilsetet. Jeg kunne føle det! Trykket økte. Jeg kan huske at Grå forsøkte i sitt beste evne å tilby den hjelpen hun kunne. Hun forsto nok alvoret og nevnte også muligheten for innleggelse. Selv syntes jeg at det var en god avgjørelse og hadde lyst til å overgi meg der og da. Men det var ikke Fredriksen enig i.

«DET SKAL VI IKKE!!!» Freste han og trykte meg enda hardere mot setet. Så jeg sa nei. Ingen innleggelse og Fru Grå var fast bestemt på at tvangsinnleggelse ikke er aktuelt. Så det var min beslutning. Fru Grå måtte legge på, men lovte å ringe meg opp igjen etter en times tid. Jeg tenkte at det var fint og at jeg bare måtte ta meg sammen og hoppe i det! Så jeg gikk inn, med Fredriksen etter. Han fikk meg til å avlyse alle framtidige timer med både Grå og Larve.

Plutselig våknet jeg opp av at telefonen ringte, det hadde gått en time allerede og jeg sto på badet med en kniv i handa og et lite kutt (det var tydelig at jeg akkurat hadde begynt prosessen). Jeg tok telefonen og var lettet over å høre Grå i den andre enden. Det var ikke Fredriksen. Han sørget for at jeg ikke fikk sagt stort, men da Grå spurte om jeg hadde skadet meg, fikk jeg bekreftet det. Hun ville ringe Hr.Bart, men jeg nektet henne fordi Fredriksen sto der med kniven i hånda og truet som aldri før. Hun fikk meg til å love å reise til Larve med det samme. Jeg ble glad for å kunne sette meg i bilen igjen! For hjemme var jeg jo ikke trygg!

Så kom jeg meg til Larve og satte meg på det lille venteværelse for å vente. Fredriksen sto over meg og fikk meg til å føle meg som en marionette! Han styrte showet nå. Det tok han en uke uten søvn for å få totalt kontroll. Det føltes iallfall slik, men når jeg tenker på det nå så kom jeg meg jo til Larve. Jeg skulle jo tru at Fredriksen var imot det, så noe kontroll må jeg jo ha hatt. Det neste jeg husker er at jeg sitter hos Larve som er like rolig som alltid. Jeg husker at han spurte om jeg egentlig ville bli lagt inn til tross for at jeg sa at jeg ikke ville! Jeg tenkte i lettelse «YES» han har skjønt det! Men Fredriksen fortsatte å frese og han rister på hode mitt. Så innleggelse uteble. Der satt vi og der skulle vi sitte til vi fant en løsning for å få sikret god søvn de neste dagene. Plutselig må Fredriksen ha tatt over og stukket av. Dørene var låst fordi det var etter stengetid, så han hadde funnet bakveien. Uten telefon begav han seg ut i den store verden på egenhånd. Med Dr.Larve etter. Han hadde visst vært irritert og løpt inn i skogen da Larve ikke gav seg. Der hadde han lagt seg til i minusgrader. Jeg kan huske at jeg våknet på den frosne bakken og så opp på stjernehimmelen. Jeg kan huske hva jeg tenkte.

«Nå er jeg der! I Barteskogen! Så utrolig fint det er!» Tenkte jeg og det VAR flott! Å se alt fra bakkenivå. Trærne som strekte seg opp til himmelen og stjernene som blinket mot meg. Jeg smilte og følte en tilfredshet. Der hørte jeg jo hjemme! Men så begynte jeg å kjenne etter, var jeg våt? Kald? Ja! Hvor var det jeg egentlig var? Barteskogen? Nei, det eksisterer jo ikke sånn egentlig.. Så jeg reiste meg, så meg rundt. Fant en sti som førte til en kjent vei. Jeg visste hvor jeg var og jeg begynte å gå mot legekontoret. Der møtte jeg Larve som satt og våket i bilen sin, han kom meg i møte og tok meg med inn i varmen. Og videre sendt hjem for å sove med ingen andre midler enn de jeg alt hadde. Truxal. Truxal som Fredriksen sørget for at jeg kastet opp uken før slik at jeg sluttet å ta de. Jeg var hjemme i 20 tiden og sovnet umiddelbart..