Skade eller selvskade? (!!TW!!)

Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen.

For bare kort tid før denne hendelsen befant jeg meg på praksisplassen min og gav rapport til kveldsvakter. Jeg hadde full oversikt og visste nøyaktig hva som var viktig å formidle videre, jeg så på klokken og visste at avtalen med Larve nermet seg. Det føltes greit mens jeg godkjente dokumetasjonen min for dagen. Jeg skiftet i garderoben som jeg alltid gjør helt naturlig og uten problemer, tok på jakken og gikk opp og ut til bilen. Det er et lite stykke fra der jeg jobber til parkeringen så jeg fikk meg en liten luftetur som gjorde godt! Bilen startet og det gikk fint å kjøre derifra mot legekontoret. Men jeg kom ikke lengre enn ut til rundkjøringen like utenfor parkeringsområdet da jeg følte et snev av panikk. Jeg forsøkte å puste rolig og tenke gode tanker. Desverre husker jeg ikke så mye av resten av turen, men jeg vet jo at jeg kom fram!

Jeg og Larve satt nok en gang på kontoret hans uten noen ide om hva som kunne skje denne gangen. Hadde vi bare visst! Dagen før hadde han lovet å passe på meg og ikke slippe meg ut før «jeg» hadde kontroll. Han holdt løfte sitt, men det tok han nesten 5 timer. Jeg har ofte dårlig samvittighet for all den tiden jeg tar. Larve er verdens beste fastlege, men jeg syntes det er veldig dumt at han skal måtte bruke så mye tid på en pasient som meg. Mens vi snakket sammen merket jeg som vanlig at jeg strevde mer og mer med å holde meg våken. For det er akkurat slik det føles! Å være så trøtt at man knapt klarer å holde øynene åpne. Det går en stund, men etterhvert klarer man ikke å kjempe imot lengre. Man sovner.. Og sovne gjorde jeg. Det som skjedde videre har jeg bare bruddstykker av. Små, uhyggelige  lysglimt av at jeg ligger på skadestuen, Larve med lappesakene sine, sterkt, blendende lys. En plagsom gutt i hjørnet og pluselig er vi tilbake på kontoret igjen, svært uvell og svært bedøvd i hode! Jeg måtte sette meg ned og fikk servert en bøtte til å kaste opp i. Jeg holdt kartet til guttungen i hendene og forsto at det hadde fått meg tilbake. BRA tenkte jeg umiddelbart, men så kjente jeg litt mer etter og kunne føle at det var noe rart med armen min. Jeg brettet opp ermet for å se. «Vi har sydd!» Kom det fra stolen bak skrivebordet. Umiddelbart ble jeg fylt med en oppgitthet. Så skjedde det noe uventet. Minner om det som hendte kom til meg gradvis der og da. Jeg ble umiddelbart svært skeptisk og usikker på om jeg ville beholde disse minnene. Jeg hadde visst ingen valg for hendelsen har gått i repeat oppi hode mitt i hele dag. Selv under sluttevalueringen i praksis, alikevell fikk jeg topp score på punktene vi gikk igjennom.

Jeg sto med ansiktet vendt rett mot henne. Hun satt på toalettet og jeg stusset litt over hva som var på ferde. For det luktet mystisk! Stina ble ferdig og skulle vaske seg på hendene. Idet hun så opp i speilet kunne jeg se at hun stivnet. Jeg forsto raskt hvorfor. Fredriksen! Fredriksen sto der og jeg husker det som om både jeg og Stina hadde blitt satt på pause fordi vi sto helt stille uten å kunne bevege oss. Men tankene fortsatte å løpe løpsk! Fredriksen tok opp jakka fra gulvet, som jeg ikke en gang hadde sett lå der. På innsiden av jakken hang det en skalpell, i den snora som man snurper livet sammen med. Hvor kom den fra?? Tenkte jeg svært oppgitt og redd. Jeg visste at den ikke hang der da jeg tok på jakken i garderoben på jobb.Det ville jeg nemlig ha sett! I bilen? På veien?? Shit! Tankene var virkelig ikke få og jeg prøvde febrilsk å oppklare dette der og da.Han løsnet skalpellen fra snoren, brettet opp ermet til Stina, så meg rett inn i øynene og sa: «Nå skal du få se på konsekvensene av dette!» Jeg så videre på Stina som hadde borret blikket sitt inn i mitt. Hun var liveredd og jeg visste hva som var i ferd med å skje. Alikvell klarte jeg ikke å gjøre noe. Jeg sto der og så hvordan huden hennes spjæret opp og hun skrek! Det skjærte i ørene mine! Fortsatt klarte jeg ikke å bevege meg av flekken. Han kuttet det han maktet og jeg kunne føle at beina mine seig sammen.

«Selvmordsforsøk» sto det. Jeg smugleste litt mens Larve skrev på maskinen sin. Det var brutalt å se det stå svart på hvitt. Jeg ble veldig oppgitt og forsto svært lite. Larve fortalte at hvis han skulle fulgt boka og anbefalninger, skulle han ringt 113 og jeg hadde mest sannsynlig blitt innlagt med vedtak om tvangsparagraf. Men så sa han noe som ikke bare fikk meg til å skjønne hvor komplisert jeg er, men også hvor smart HAN er!

«Det er ingen vits å legge inn deg, når det er Stina som forsøker å ta livet sitt»

Jeg har alltid ment at en innleggelse ville gjort mer skade enn nytte for meg. Men jeg skjønte ikke hvorfor, før Larve kom med den uttalelsen (Nå var det riktig nok ikke Stina sin skyld denne gangen, men poenget er jo like godt fordet). Jeg vil jo på ingen måte dette her! Jeg har et ansvar for ikke bare meg selv, men også for guttungen. Larve sier at han har stor tru på morsinstinktet mitt og mener at så lenge jeg har et intenst ønske om å leve, vil det være sterkt nok til å overleve og gripe inn når det trengs. Jeg syntes det er en veldig fin tanke. Og jeg forstår godt hva han mener for morsinstinktet er ikke til å spøke med. Ingen tvil om at det er en superkraft i seg selv. Men jeg må innrømme at jeg har mine tvil. Jeg føler ikke å ha kontroll over dette. Kontroll på Fredriksens sterke behov for å få Stina fjernet og Stinas desperate og destruktive adferd. Det er utenfor min kontroll og jeg må helt ærlig innrømme at jeg er liveredd for å dø! Hva blir det neste? Hvor langt skal jeg tørre å gå før det er for sent? Jeg aner ingenting.. Fru Grå sier at jeg vet mer enn jeg tror og hun fortsetter med sine påstander om at det er jeg alene som sitter med svar.

Livet mitt består av kontraster større enn jeg kan fatte! Det jeg skriver om her hendte en Torsdag. På fredag var jeg på plass på jobb og utførte sykepleie som den største selvfølge. Jeg stiller meg spørrende til når disse to verdnene skal møtes og gå paralelt med hverandre.

Å leve med DID – En risikosport!

Jeg har aldri lagt skjul på at å leve med et splittet sinn byr på en rekke utfordringer. Utfordringer jeg har vært pent nødt til å lære å leve med og som med tiden har blitt en så stor del av hverdagen min at jeg ikke lengre tenker over at det er rart. De små tingene som sikkert får folk til å stusse litt over det i det ene øyeblikket, men som nok er glemt i det andre. En ting er iallfall sikkert og det er at å leve med DID ikke er for pyser. Helt siden vi var barn, har vi strukket tålegrensen vår litt og litt, helt til vi tålte det utroligste som enhver annen dødelig hadde gått rett inn i sin egen grav om de oppevde det samme. Vi (les «jeg» i flertall) er så heldige å være utstyrt med hallusinasjoner i ulike varianter, vrangforestillinger i tide og utide, angst, panikkangst, mareritt, søvnløse netter og min «favoritt»; blackouts (for å nevne noen)…

Noen på jobben klagde over dårlig nattesøvn her om dagen, noe som så klart vekket min sympati umiddebart! Da jeg innså at det var snakk om 5 timer søvn iløpet av hele natten, forsvant sympaten rimelig kjapt… Har man DID er det ikke uvanlig å gå flere netter uten søvn! Min personlige rekord er nesten opp til en hel uke uten! Så 5 timer sammenhengende søvn høres himmelsk ut i mine ører. Det er da en kjent sak at lite søvn kan få katastrofale konsekvenser for alle og enhver.

Det med søvn er nok en rimelig kjip situasjon for slike som meg. Men det finnes så klart andre ting som gir et lite ekstra piff i hverdagen! Det er for eksempel alltid spennende å være på butikken! Selv om jeg har handleliste og bestemmer meg for å følge den slavisk, kan jeg finne de merkeligste ting i handleposen når jeg pakker ut varene hjemme… Det er faktisk helt umulig å vite hva man kommer hjem med! Er man så heldig at man har fått med seg alt på lista, kan du vedde på at det er noe ekstra, gjerne helt ulogiske ting som jeg vet at jeg aldri bruker eller liker! Og ofte noe til barn! Barneblader, søte hårspenner og strikker, viskelær og tegnesaker (FLAKS for meg at jeg har en guttunge hjemme som kan få bruk for alle disse tingene, så han fungerer fint å skylde på om noen spør..). Apropos barneting! Hvem med DID har vel ikke erfaring med å være innom leketøysforetningen? Når vanlige foreldre og voksne helst vil fort inn og fort ut av den, bruker vi med DID laaaang tid og det hender støtt og stadig at du tar deg selv i å kjøpe leketøy til seg selv. I dag for eksempel skulle jeg en kjapp tur innom for å kjøpe brannmannkostyme til guttungen og kom ut igjen med både lykketroll og to nye Disneyfilmer..

IMG_20160215_211702.jpg

Det kan fort bli dyrt når man har impultkontrollen til en barn, med mammas visakort…

Men det er ikke bare slike barnslige impulskjøp som gjør hverdagen ekstra spennende! Det kan by på utfordringer når man finner ut av at delene har gjort ting uten deg.. Som for eksempel da jeg plutselig en dag fikk en SMS fra specsavers om at brillene mine nå kunne hentes i butikk og alt var betalt for. Javell? Jeg kunne slette ikke huske å ha vært hos specsavers og kjøpt briller og iallfall ikke tatt noen synstest den siste tiden. Da jeg kom ned dit var jeg forberedt på det meste, enten kunne det være snakk om briller med mikke mus innfatning eller bestefarbriller. I beste fall noen moderne noen. Jeg forsto straks at det var Fredriksen som hadde vært på farta da jeg så bestefarbrillene komme imot meg og brilledamen som ba meg om å prøve dem… Jeg nikket, tok på smilet og sa at det var flott. Sannheten var at jeg knapt så en dritt. Fredriksen og jeg har tydligvis ikke samme syn, men brillene er godt oppbevart, lett tilgjengelig til han når han trenger dem.

Det er faktisk ganske spennende det med synet mitt! For i perioder kan jeg se skikkelig dårlig, så dårlig at jeg ikke en gang ser underteksten på tven, men de gangene jeg har bestilt time hos optikker, får jeg beskjed om at jeg har perfekt syn… Så jeg får aldri de brillene jeg trenger i disse periodene. Det har helt sikkert en alvorlig konsekvens det også…

Men den mest sjarmerende utfordringen er så klart blackoutsene! Og det er ikke få av dem! Hvor artig er det ikke å kjøre bil på vei et sted forså å plutselig oppdage at man er på vei til et annet?? Eller når man går en tur i skogen og plutselig oppdager at du ligger på bakkent helt annet sted enn den ruten du hadde planlagt å gå! Hva med å sitte på kontoret til fastlegen din i det ene øyeblikket og i skogen i det andre! Ekstra spennende er det hvis jeg ikke har telefonen med og ikke aner hvor jeg har lagt den…

Det aller morsomste er all den selskapen jeg får! Tenk, jeg blir ALDRI ensom! Gjør jeg noe, kan du vedde på at noen i meg har en mening om det. Det er ikke alltid vi kan være enige så klart, men det er da alltid kjekt å ha noen å dele tanker og ideer med! Også tipper jeg det er underholdende for andre, hvis de er så heldige å være vitne til en av mine indre dialoger!

Det overrasker noen at jeg klarer å leve en tilsynelatende normal hverdag med de bisarre symptomene jeg har! Av og til blir til og med jeg skremt. Skikkelig skremt faktisk og det skjedde i dag. Hvis jeg skal avslutte dette ellers humoristiske innlegget med noe mer alvorlig. For det er viktig med humor, men man må heller ikke glemme alvoret oppi det hele.

I dag var jeg hos den kloke Grå. Det skjedde noe jeg på ingen måte var forberedt på og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke lengre tør å fortsette. Vi satt på kontoret en stund før Stinas bok kom opp på bordet. Der stopper det og fortsetter ikke for meg før en stund etterpå. På badet!

Jeg kunne ikke helt orientere meg! Jeg tror jeg befant meg innendørs og det kjentes varmt ut. Det suste i hode som om det var en liten storm i trærne rundt meg. Jeg klarte knapt å stå på beina for bakken under meg føltes som veldig fin sand som jeg sank ned i. Jeg ble fyllt av en engstelse for noe jeg ikke helt visste hva var. Men så kunne jeg kimte Fredriksens skikkelse litt bortenfor der jeg sleit. Jeg kunne føle stemmen hans borre inn i sjelen min:

«STINA MÅ DØ!!!! Hun er ikke annet enn søppel! Jeg har gjemt unna en skalpell i bilen din. Tiden er inne!»

«Nei», tenkte jeg. Tiden var absolutt ikke inne.. Men Fredriksens befaling var sterk. Han forsøkte å overtale meg til å snike meg forbi Fru Grå og hente den for han. Han kunne nemlig meddele at han godt kunne gjennomføre en gang for alle. Jeg klarte ikke lengre å stå på beina, de sviktet og jeg falt sammen, samtidig som jeg hørte Fru Grå si bestemt og strengt at jeg måtte låse opp døra og slippe henne inn. Jeg var sliten og maktet knapt å løfte armen mot nøkkelen som var så høyt der oppe. Ingen har så lange armer, tenkte jeg. Men før jeg visste ordet av det hørte jeg et klikk og Fru Grå åpnet døra.

«Føler du deg som «deg» nå?» (Du vet du har DID, når terapeuten må spørre om hvem du er…) Jeg ante ikke hvem jeg var i det øyeblikket så jeg svarte at jeg ikke visste helt, men fortalte så fort det lot seg gjøre om Fredriksens planer og at jeg var redd for at han skulle skade meg eller oss om jeg satte meg i bilen. Fru Grå foreslo å lete etter skalpellen som Fredriksen påsto fantes slik at hun kunne ta den vekk..

«Husker du at du gråt i stad?» Spurte Grå forsiktig.

«Nei» Svarte jeg

«Jeg gråter ikke…»

Jeg satt meg i bilen, fant skalpellen umiddelbart (aner ikke hvor lenge den hadde liggi der), tok fram kartet som guttungen har laget til meg og holdt den i den ene handa og skalpellen i den andre. Jeg tror at kartet reddet meg fram til Fru Grå kom ut og tok over skalpellen. Jeg åpnet kartet som lå rullet sammen med en hyssing rundt. For å finne veien hjem: «Gå rett fram og et par svinger»! Jeg startet bilen og fant veien hjem.

2016-02-15 23.16.18

En dag utenom det vanlige.

Eller «en helt vanlig dag for en med DID» 🙂 . I uken som gikk kjente jeg på bristepunktet etter 6 uker i praksis. Jeg hadde levert min aller siste oppgave i dette emnet og tillot meg å føle litt på formen! En form jeg har forsøkt å holde på avstand siden juletider og som mer eller mindre har vært frakoblet fra kroppen som har holdt hverdagen gående med alt det har innebært. Planen min om å ikke ha kontakt med de to gode hjelperne mine gikk i vasken og jeg så meg nødt til å gjenoppta kommunikasjonen oss imellom. Grunnen til det var følelsen av manglande kontroll. Skillet mellom Studenten og husmoren ble så stort at de føltes totalt avkoblet fra hverandre og ingen av de klarte å ha noe med hverandre å gjøre.

På onsdagen fikk jeg melding av Larve som ville lage en avtale dagen etter. For å planlegge framover, hvordan stabilisere hverdagen slik at alle får det best mulig. En umulig oppgave, tenkte jeg. Men en nødvendig en! Torsdagen kom og det var en bra dag å møtes på. Jeg skulle ikke i praksis den dagen, men jeg hadde derimot en refleksjonsamling på høyskolen senere på dagen! På veien til Larves kontor, kjente jeg at jeg gradvis forsvant. «Flott»! Jeg hadde ikke sett han siden før jul og innså at det mulig var for lenge siden. Hvis han skal stabilisere, må vi ha jevnlig kontakt for å opprettholde et tilfredstillende tillitsforhold. Jeg har erfart at jeg, eller deler i meg, blir mer og mer mistenksom jo lengre det går mellom hver gang.

Jeg husker at navnet mitt ble ropt opp og jeg husker at Larve tok meg i handa og sa «takk for sist», men der stopper det. Jeg kan ikke en gang huske å ha vært inne på kontoret hans. Det neste jeg husker er at jeg våknet i en liten skog i området av at Larve rister i skulderen min og sier navnet mitt. Det føles som en drøm! Ikke virkelig, men samtidig så virkelig som en drøm kan være! Han måtte følge meg ut og i sitt vennelige vesen kjørte han meg tilbake til bilen min. Der ble jeg sittende en stund og da jeg følte at jeg kviknet mer til åpnet jeg sekken min for å se om jeg kunne finne noe bevis! Bevis på hva som hadde skjedd. Det jeg fant var en ny time hos Larve uken etter, men den var ikke til meg. Den var til Stina! Da gikk mye opp for meg. Det var altså Stina som hadde vært hos Larve og sikkert ikke skjønt at hun skulle ta bilen hjem, men istedenfor begynt å gå, funnet en skog og satt seg til der.. Jeg har enda ikke funnet en tydlig kobling mellom Stina og Barteskogen, men alikevell velger hun å sette seg i den. Hun har aldri, som jeg vet, vært der! Hun har gang på gang blitt utestengt fra skogen og alle oss andre. Nettopp fordi ingen tåler å være med henne. Desverre! Min hovedoppgave framover blir å finne en måte å slippe Stina inn på. Slik at hun kan endelig føle at hun har noen på sin side! Det jeg ikke forstår er hvordan Larve fant meg? Han må ha fulgt etter meg på et vis..

Jeg fikk summet meg i bilen og kjørte videre til høyskolen der jeg skulle møte medstudenter og lærerveileder til refleksjon. Jeg var kald etter å ha sittet ute i skogen. En av studentene kjenner meg bedre enn de andre. Jeg fortalte kort hva som hadde skjedd til henne og hun forsto det. Selve refleksjonen startet og jeg satt og frøys på stolen min. Etter en stund kjente jeg at jeg var i ferd med å forsvinne. Det har aldri skjedd på den måten før, på skolen og foran medstudenter. Jeg ba om en pause, de andre forsvant ut før meg. For meg gikk ting sakte og da jeg reiste meg opp fikk jeg akkurat formidlet at jeg har en dissosiativ lidelse før jeg forsvant. Jeg kan ikke en gang si hvem som hørte det, men jeg er ganske sikker på at lærerveileder satt der og registrerte det som skjedde. Nå må jeg bare si at jeg er veldig glad for at når dette først skulle skje, at det skulle skje under psykisk helsearbeid-emnet! For lærerveilereden min viste seg å vite noe om traumelidelser og jeg mistenker at hun behandlet meg deretter. Det kunne fort blitt katastrofalt om jeg ble møtt av noen uvitende!

Jeg våknet opp inne på toalettet like bortenfor grupperommet vi satt i, gikk ut og ble møtt av både medstudent og veileder som fortalte meg at STINA hadde vært der! Jeg fikk umiddelbart et snev av panikk og kjente samtidig at jeg visnet bort igjen. Videre våknet jeg opp sammen med de to igjen, bare i et klasserom i etasjen over! De turte ikke å la meg gå alene og de turte iallfall ikke å la meg kjøre hjem. Det forstår jeg, men jeg kjører ikke bil før jeg vet at det er trygt. Jeg husker at veilederen min snakket, men til slutt får jeg ikke med meg stort. Barteskogen ble mer framtredende og til slutt befant jeg meg midt i den.

Plutselig hørte jeg han! Jeg så han ikke, men jeg bare visste at det var Adam som lusket rundt bak buskene!

«Hallo?» Sa jeg lavt.

«Hallo?» Sa jeg litt høyere.

«HEI!» Sa Adam som hoppet fram og skulle skremme meg. Jeg ble ikke skremt. Bare glad for å se han! Det merkelige var at jeg visste at jeg fortsatt befant meg i klasserommet! Jeg visste også at jeg måtte finne en vei ut av skogen.

«Adam, kan du få meg hjem?» Spurte jeg, han satt fortsatt bak busken.

«Nei, det kan du fikse sjøl. Er det farlig tror du?» Jeg smilte av underligheten hans.

«Nei.. Det er ikke farlig».

«Der ser du! Du kommer deg ut på et blunk!»

«Men hun holder meg fanget her!» Sa jeg og refererte til lærerveilederen min som sikkert satt og så på i all forundring.

«Er det fakta eller fleip?», brøyt han ut,  «Eller er det DU som holder deg fanget…» Jeg måtte smile enda mer!

«Du har rett som alltid du. Jeg skal finne veien hjem igjen. Sees vi snart igjen da?»

«Det kan du vedde på at vi gjør!»

Barteskogen forsvant gradvis og jeg gikk ut sammen med veilederen min som må ha vært den mest tolmodige veilederen jeg har hatt! Hun ba om å få snakke med min mann, jeg ringte han som overbeviste henne om at jeg var trygg og kunne kjøre.

 

 

Å være mamma!

Jeg har fått en del eposter med spørsmål fra mennesker i lik situasjon som min. Det syntes jeg er veldig hyggelig og jeg svarer på dem alle så godt jeg kan og jeg kan bare håpe på at det er gode svar! Et spørsmål som jeg opplever går igjen, handler om min rolle som mamma. Flere har spurt meg om hvordan jeg klarer å kombinere DID diagnosen med mammarollen. Det er tydlig at mange ønsker seg barn, men er både redd og usikre på om det kan kombineres. En spør om det er uforsvarlig å ønske seg barn når man har DID. Jeg er ingen ekspert, jeg kjenner meg selv veldig godt og jeg har sitti med nøyaktig de samme bekymringene. Så jeg vil gjerne skrive et blogginnlegg om hvordan det er å være mamma for meg. Det betyr ikke at det vil oppleves på samme måte for andre. Jeg har snakket med andre som opplever det på samme måte og da må det alikevell være noen grunnleggende fellestrekk tenker jeg. Men for å svare på spørsmålet, NEI det er på ingen måte uforsvarlig å ønske seg barn. Det som hadde vært uforsvarlig derimot er å velge å få barn, vell vitende om at du ikke kan klare å ta vare på det barnet. Men hvordan kan man egentlig vite det før man har fått et barn? Jeg må bare si at alt det jeg opplever av eventyr og identitetsskifte skjer utenfor mitt hjem, jeg er splittet opp på den måten at guttungen gjør at jeg fokuserer på rollen som mamma fordi det er nødvendig. Utenom kan alt skje og jeg ser på det som et fantastisk beskyttende system som er direkte rettet mot min sønn!

Da jeg fulgte guttungen til barnehagen i dag sa han på veien dit: «Mamma! Det skal bli så godt å se Martin igjen!» Jeg måtte smile. Martin er en god lekekamerat i barnehagen sammen med et par andre. Vi kom inn i garderoben og det første som møter oss er en voksen som leker gjemsel bak en kommode som får guttungen min til å le seg nermest ihjel! Så roper hun på både Martin og Andreas og formidler at det kommer noen. De to gutta begynner umiddelbart å rope navnet til gutten min før de kommer springende ut for å hjelpe av med yttertøyet. Jeg ser på gutten min og ser hvor lykkelig han er. Barn juger ikke! Det er det beste med dem! Jeg følger han helt inn før jeg får en ordentlig god klem før jeg sier hade til han og så til hele barnegjengen som stort sett omsvermer meg. En ny barnehageansatt satt på en stol og jeg gikk umiddelbart bort for å hilse, for jeg har et behov for å vite hvem som passer på barnet mitt. Hun var svært hyggelig og sa at alle ungene ble glade da vi kom! Ped-lederen sa at ungene pleide å sverme seg rundt både meg og guttungen min! For ja, jeg elsker barn! Og jeg syntes det er viktig å vise interesse for guttungens framtidige klassekamerater. Og jeg tror de liker meg også for de drar meg stadig inn i leken og jeg klarer stort sett ikke å motstå fristelsen… De er så kule! Og jeg kunne ikke vært mer lykkelig over gleden gutten min viser. Han er et lykkelig barn og det betyr alt for meg!

Jeg har ikke alltid hatt lyst på barn. Da jeg var ungdom og ikke lengre et barn selv, hatet jeg de! Barn altså. Jeg var rett og slett livredd for dem og unngikk et hvert barn for enhver pris. I dag kan den frykten og det hatet kobles opp imot mine egne foreldre har jeg tenkt. I mine øyne kan de umulig ha vært glad i barn og det kan på et vis ha «smittet» over på meg. Jeg ville på ingen måte ha noe med de grusomme barna å gjøre. På videregående skole fikk vi en dag en barneskole på besøk og hver elev fikk hvert sitt barn som skulle følge deg en hel dag! Jeg syntes det var helt unødvendig grusomt at jeg gav bort «ungen» min til en klassekamerat og fortsatte med mitt i fred.

Hva skjedde? Hvordan gikk jeg fra å hate barn så innmari til å få et uendelig sterkt behov for egne? Jo, jeg ble tante! Jeg har et svært godt og nært forhold til mine to eldre søsken og da en av dem ventet barn reagerte jeg svært overraskende med å gråte av glede over å bli tante! Niesen min ble født og jeg sørget for å bo inærheten. Jeg stilte opp og fikk et sterkt behov for å beskytte og passe på. Niesen min vekte meg på et vis! Hun gav en helt ny og uvant mening inn i livet mitt. For utenom henne levde jeg i mitt vante kaos på hybelen min. Isolert fra den ytre verden. Gradvis begynte jeg kjenne på et behov for å få egne barn. For ingenting annet gir mer mening enn å sørge for at et barn vokser opp med trygge rammer rundt seg!

Så var det min tur! Jeg ble gravid og var overykkelig over det lille livet som skulle vokse i magen min. Men samtidig vokste en frykt om å ikke få dette til. Det skjedde veldig mye på dette tidspunktet. Jeg hadde ikke en gang fått diagnosen DID og visste lite om hva som var galt med meg. Jeg visste bare at det var noe galt! Så jeg tenkte at jeg skulle gjøre det eneste riktige og oppsøke hjelp, noe jeg hadde en svært høy terskel for å gjøre. Jeg ble henvist raskt til DPS som nok en gang misforsto meg totalt til å begynne med, men så møtte jeg en psykolog nr 2. Hun er den første jeg har møtt iløpet av livet mitt som forsto alt sammen. Det mest irriterende er at det ikke tok henne så lang tid heller! Konklusjonen var klar! Jeg hadde en form for traumelidelse og burde få behandling deretter. Det var henne som satt DID diagnosen og alt hun sa om forsvar og deler var svært logisk for meg! Jeg hadde aldri hørt om dette før, men jeg satt der og følte at hun snakket om mitt liv. Jeg ble henvist videre til Fru Grå og dere som følger bloggen min vet hva hun har gjort for meg. På de åra hos henne, har jeg fått en mye bedre oversikt over hvem jeg er, har vært og vil være. Hun har snakket med ulike deler som har gitt uttrykk for at guttungen skal beskyttes og at selv den sinte Fredriksen i meg har sagt at JEG er den rette til å ta vare på han. Det syntes jeg beskriver et godt samarbeid. Guttungen skal beskyttes fordi barn fortjener å ha det godt. Jeg og mine deler har alle opplevd det motsatte, vi vet godt hvordan det ikke skal være. Derfor streber vi etter å få til det motsatte. Før jeg møtte Fru Frå levde jeg et svært begrenset liv, jeg var ekspert i unngåelse for å klare å leve. Jeg visste nøyaktig hva jeg måtte unngå for å ikke miste kontrollen, noe som gjorde livet mitt svært begrenset.

Og slik har det vært! Jeg har vært delt, men jeg aldri har vært i tvil om min rolle ovenfor guttungen når han er tilstede. Da er det tydelig at jeg kan bare være mamma! Og aldri har jeg opplevd mer trygghet selv enn sammen med han. Så ble barnevernet kontaktet. Det var mindre hyggelig og jeg ble livredd for at de skulle ta mitt barn vekk fra meg. Det var min, den gang, nye fastlege som sendte bekymringsmelding. Legen leste om den alvorlige diagnosen min i papirene mine og ble svært kritisk til min evne som omsorgsperson. Det var fryktelig vondt å høre, men det verste var at hun ikke snakket med meg om dette. Uten at jeg visste noen ting ringte hun til Grå for å uttrykke sin bekymring. Fru Grå fortalte at hun ikke var bekymret og grunnen til det, men det var ikke bra nok for legen. Informasjonen om at legen skulle ringe barnebernet fikk jeg av Fru Grå. Jeg ble helt matt og bestilte time dagen etterpå for å høre med legen selv hva hun tenkte. Jeg tok med meg både mann og barn og legen ble tydelig satt ut og sa at det ikke var meningen at jeg skulle få vite dette. Jeg ble sjokkert igjen! Det verste med denne situasjonen var ikke å bli meldt til barnevernet, men det var måten det ble gjort på! Bak min rygg og uten at legen ville snakke med meg om det først for å se om kanskje hun kunne få en annen verson enn det som står i papirene. Jeg er av typen som mener at folk bør varsle barnevernet! Det er klart de bør ved enhver mistanke om omorgssvikt! Alikevell var opplevelsen av å bli mistenkeliggjort så grusom. Jeg ble som sagt kjempe redd! For alle har vel hørt skrekkhistorier om barnevernet. Min mann ble bare irritert. Her hjemme hadde vi det jo så bra! Jeg var trygg i mitt eget hjem, der hadde jeg mine trygge rammer og jeg var aldri i tvil om hvem jeg var.

Møte med barnevernet gikk veldig fint. De stilte mange spørsmål og jeg svarte så godt jeg kunne. Jeg ble satt i en forsvarspossisjon fra ulike deler i meg, for jeg husker jeg snakket om hele livet mitt og hvordan det påvirket meg i hverdagen. Barnevernet informerte om at de kom til å be om en skriftelig uttalelse fra behandler. Altså Fru Grå. Og da visste jeg at det ville gå bra.

..i møte med pasienten, i alt 45 timer, derav 3 ganger med sønnen og 1 gang med mannen, har det ikke vært noe i hennes væremåte og symptomer, som har vekket bekymring hos meg, i forhold til hvordan hun skjøtter omsorgen for gutten sin..

..selv om hun har alvorlige symptomer, oppfatter jeg ikke at hun har personlighetsforstyrrelse av noe type som feks gjør henne utilnærmelig, forvirret i sin tillknytningsform. Hun har en kjerne av høy refleksjonsevne, innlevelse i seg selv og andre..

..hun opptrer med ro, varme og nærhet ovenfor sønnen sin i de timene jeg har møtt dem sammen her. Da har hun full kontroll på de indre forsvardeler..

..til sist, hun og mannen har et trygt forhold, hvor hun har åpenhet ovenfor han om sine symptomer, slik at samarbeidet mellom dem som foreldre, også blir en garanti for sønnen trygghet..

Barnevernet henla saken etter det brevet og jeg byttet fastlege..

Ettersom gutten vår utviklet seg opplevde jeg flere overraskelser. For eksempe da han begynte å reise seg og den ene gjenstanden etter den andre ble tatt bort fra bord og vinduskarm! Det hendte at noe falt i bakken og jeg fikk sterke reaksjoner ved at med en gang jeg hørte noe knuse eller et annet smell forventet jeg umiddelbart å føle smerte! Jeg så meg selv dukke og ta meg for hode helt automatisk for å beskytte meg. Jeg husker at jeg hørte en stemme inni meg raskt som sa oppgitt: «Pass på sønnen din heller!» Det var Ofie som av og til måtte minne meg på at jeg var trygg. Ja, så jeg plukket opp gutten og holdt rundt han isteden. Han var trygg og det var jeg også. For en god følelse!

Ellers har jeg ikke vært så overbeskyttende vil jeg påstå! Herr. Bart er nok den som har vært mest redd for at noe skal skje sånn sett og vært mer «hønemor». Jeg derimot gir nok mer frie tøyler, ikke misforstå, jeg kan være streng og konsekvent, men jeg vil også at gutten skal erfare ting! Og da mener jeg ikke at han får lov til å leke med kniver og farlige gjenstander. Da jeg vokste opp fikk jeg ikke lov til noenting! Jeg visste ikke en gang hvordan jeg lagde mat da jeg flyttet hjemmefra fordi vi ble nektet adgang på kjøkkenet! Jeg ble straffet hvis jeg gjorde noe galt og ikke fikk ting til på første forsøk. Så jeg gjør det motsatte! Gutten min skal få lov til å prøve seg på mange ting! Han hjelper til på kjøkkenet, han knekker egg og rører i gryta. Og om det blir gris eller ikke perfekt så er det ikke det som betyr noe, men at han har fått lov til å erfare! Pluss at det er ufattelig koselig å gjøre slike ting SAMMEN!

Det vanskeligeste for meg er når sønnen min har det vondt. For som mamma, må jeg bare innse at jeg ikke kan beskytte han mot ALT! Han vil jo bli syk, og vi må noen ganger ta han med til legen, blodprøver! Han er en tapper gutt, det skal han ha! Men det er ikke mamman.. Jeg gjør så godt jeg kan med å forklare det brede følelsesregisteret han er utstyrt med. Det kan godt hende at jeg snakker for mye om følelser og at det er greit å uttrykke følelser og at det er viktig å snakke om. For min del var det ikke mange år siden jeg ikke ante at det jeg følte hadde et navn.. Så min sønn skal vite at det er greit å føle og at jeg skal være her og snakke om det hvis han vil.

I høst ble gutten min 4 år gammel. Jeg og Herr. Bart har snakket mye om hvor mye vi skal fortelle han! Vi har blitt enige om å være ærlige, men at vi ikke bare prakker på han informasjon. Barn er smarte! De skjønner hvis det er noe galt og når han spør, svarer vi så godt vi kan. Han har mamman sin, og jeg er sikker på at han ser på meg som en god og trygg mamma som er som andre mammaer! For han ser ikke meg som noen andre. Jeg har hatt noen vanskelige perioder det siste året. Der jeg har forsvunnet og ikke kommet hjem til middag! De gangene jeg har gått meg vill i skogen, hos Larve eller Grå og ikke funnet veien hjem igjen. Da kommer «mamma» hjem sliten. Vi har valgt å fortelle han at «mamma» setter seg fast noen ganger! Eller går seg vill og trenger litt tid på å finne veien tilbake! Sammen har vi tegnet et kart som skal hjelpe meg å finne veien tilbake. Det er viktig for meg å formidle at jeg har det bra og at det ikke gjør vondt og at jeg alltid kommer hjem igjen, men noen ganger så rekker jeg ikke hjem til middag. Det siste året har jeg også fått noen nye sår/arr på armen. Han har spurt hva jeg har gjort og jeg sier «Mamma slo seg litt, syntes du at det ser ekkelt ut?» Noe han bekrefter at det gjør, så jeg prøver å forklare at det går bra, at det ikke gjør vondt lengre, men at det hender at jeg slår meg litt. Da kan han svare med himlende øyne «Mamma da.. Du er en ordentlig rotekopp» og jeg bekrefter at det er jeg! Det virker som om han godtar forklaringene mine. Jeg syntes det er vanskelig å vite nøyaktig hva jeg skal fortelle! Han skal på ingen måte føle meg som en belastning. Men jeg tror det er viktig å ikke holde noe skjult heller! For som sagt, barn er smarte og så lenge de oppøker informajon eller gir uttrykk for usikkerhet, bør det snakkes om!

Jeg må innrømme at jeg tenker mye på dem. Min sønn og min mann. De er mine pårørende og dere kan tro jeg følte på det da vi hadde en forelesning om å være pårørende til psykisk syke nå for kort tid siden (på høyskolen). Jeg og Herr. Bart er veldig åpne om hvem vi er og hvordan vi har det ovenfor hverandre. Det mener jeg er nødvendig. Vi har guttungen som bare blir eldre, vi er forberedt på å svare på spørsmål som måtte komme og vi vil være så ærlige som mulig uten at det blir for mye. Jeg har en fantastisk behandler OG fastlege som jeg er sikker på stiller opp hvis vi trenger veiledning. Vi er en trygg familie! Noen ganger føler jeg at vi må være tryggere enn vanlige familier, fordi vi er så vannvittig bevisste på «faresignaler» og hvordan vi forholder oss til hverdagen sammen. Vi er et kjempe godt team og jeg er stolt over den lille familien jeg har vært med å etablere! Når alt kommer til alt er det ingenting annet som betyr mer for meg enn at gutten min skal vokse opp med alle muligheter og med trygge omsorgspersoner rundt seg.

Livet mitt fikk plutselig en mening den dagen han ble født og livet blir bare mer og mer verdifullt for meg.