Skade eller selvskade? (!!TW!!)

Jeg lå på gulvet, handlingslammet. Alt gikk veldig sakte! Jeg lå og så på den blodrøde sjøen komme imot meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg visste det bedre enn jeg ønsket å innse. Døra lukket seg plutselig, men langsomt, opp fra utsiden før den lukket seg igjen, forså å åpne seg enda en gang. To joggesko kom inn og trådde varsomt over sjøen som hadde lagt seg utover gulvet. Jeg så en lyseblå hanske løfte armen opp og trykte med en tykk, hvit kompress mot kilden. Den var ikke hvit så lenge. Sjøen forsvant og jeg hørte en lett gjenkjennelig stemme spørre om jeg klarte å reise meg. Larve måtte si det på nytt før jeg reagerte og etter tredje gangen sto jeg oppreist igjen. Larve vasket varsomt av de fargelagte hendene mine under vasken, mens jeg ikke klarte å gjøre så mye. Var det i det hele tatt mine hender? Armer? Alt gikk i sakte film og jeg hang på ingen måte sammen.

For bare kort tid før denne hendelsen befant jeg meg på praksisplassen min og gav rapport til kveldsvakter. Jeg hadde full oversikt og visste nøyaktig hva som var viktig å formidle videre, jeg så på klokken og visste at avtalen med Larve nermet seg. Det føltes greit mens jeg godkjente dokumetasjonen min for dagen. Jeg skiftet i garderoben som jeg alltid gjør helt naturlig og uten problemer, tok på jakken og gikk opp og ut til bilen. Det er et lite stykke fra der jeg jobber til parkeringen så jeg fikk meg en liten luftetur som gjorde godt! Bilen startet og det gikk fint å kjøre derifra mot legekontoret. Men jeg kom ikke lengre enn ut til rundkjøringen like utenfor parkeringsområdet da jeg følte et snev av panikk. Jeg forsøkte å puste rolig og tenke gode tanker. Desverre husker jeg ikke så mye av resten av turen, men jeg vet jo at jeg kom fram!

Jeg og Larve satt nok en gang på kontoret hans uten noen ide om hva som kunne skje denne gangen. Hadde vi bare visst! Dagen før hadde han lovet å passe på meg og ikke slippe meg ut før «jeg» hadde kontroll. Han holdt løfte sitt, men det tok han nesten 5 timer. Jeg har ofte dårlig samvittighet for all den tiden jeg tar. Larve er verdens beste fastlege, men jeg syntes det er veldig dumt at han skal måtte bruke så mye tid på en pasient som meg. Mens vi snakket sammen merket jeg som vanlig at jeg strevde mer og mer med å holde meg våken. For det er akkurat slik det føles! Å være så trøtt at man knapt klarer å holde øynene åpne. Det går en stund, men etterhvert klarer man ikke å kjempe imot lengre. Man sovner.. Og sovne gjorde jeg. Det som skjedde videre har jeg bare bruddstykker av. Små, uhyggelige  lysglimt av at jeg ligger på skadestuen, Larve med lappesakene sine, sterkt, blendende lys. En plagsom gutt i hjørnet og pluselig er vi tilbake på kontoret igjen, svært uvell og svært bedøvd i hode! Jeg måtte sette meg ned og fikk servert en bøtte til å kaste opp i. Jeg holdt kartet til guttungen i hendene og forsto at det hadde fått meg tilbake. BRA tenkte jeg umiddelbart, men så kjente jeg litt mer etter og kunne føle at det var noe rart med armen min. Jeg brettet opp ermet for å se. «Vi har sydd!» Kom det fra stolen bak skrivebordet. Umiddelbart ble jeg fylt med en oppgitthet. Så skjedde det noe uventet. Minner om det som hendte kom til meg gradvis der og da. Jeg ble umiddelbart svært skeptisk og usikker på om jeg ville beholde disse minnene. Jeg hadde visst ingen valg for hendelsen har gått i repeat oppi hode mitt i hele dag. Selv under sluttevalueringen i praksis, alikevell fikk jeg topp score på punktene vi gikk igjennom.

Jeg sto med ansiktet vendt rett mot henne. Hun satt på toalettet og jeg stusset litt over hva som var på ferde. For det luktet mystisk! Stina ble ferdig og skulle vaske seg på hendene. Idet hun så opp i speilet kunne jeg se at hun stivnet. Jeg forsto raskt hvorfor. Fredriksen! Fredriksen sto der og jeg husker det som om både jeg og Stina hadde blitt satt på pause fordi vi sto helt stille uten å kunne bevege oss. Men tankene fortsatte å løpe løpsk! Fredriksen tok opp jakka fra gulvet, som jeg ikke en gang hadde sett lå der. På innsiden av jakken hang det en skalpell, i den snora som man snurper livet sammen med. Hvor kom den fra?? Tenkte jeg svært oppgitt og redd. Jeg visste at den ikke hang der da jeg tok på jakken i garderoben på jobb.Det ville jeg nemlig ha sett! I bilen? På veien?? Shit! Tankene var virkelig ikke få og jeg prøvde febrilsk å oppklare dette der og da.Han løsnet skalpellen fra snoren, brettet opp ermet til Stina, så meg rett inn i øynene og sa: «Nå skal du få se på konsekvensene av dette!» Jeg så videre på Stina som hadde borret blikket sitt inn i mitt. Hun var liveredd og jeg visste hva som var i ferd med å skje. Alikvell klarte jeg ikke å gjøre noe. Jeg sto der og så hvordan huden hennes spjæret opp og hun skrek! Det skjærte i ørene mine! Fortsatt klarte jeg ikke å bevege meg av flekken. Han kuttet det han maktet og jeg kunne føle at beina mine seig sammen.

«Selvmordsforsøk» sto det. Jeg smugleste litt mens Larve skrev på maskinen sin. Det var brutalt å se det stå svart på hvitt. Jeg ble veldig oppgitt og forsto svært lite. Larve fortalte at hvis han skulle fulgt boka og anbefalninger, skulle han ringt 113 og jeg hadde mest sannsynlig blitt innlagt med vedtak om tvangsparagraf. Men så sa han noe som ikke bare fikk meg til å skjønne hvor komplisert jeg er, men også hvor smart HAN er!

«Det er ingen vits å legge inn deg, når det er Stina som forsøker å ta livet sitt»

Jeg har alltid ment at en innleggelse ville gjort mer skade enn nytte for meg. Men jeg skjønte ikke hvorfor, før Larve kom med den uttalelsen (Nå var det riktig nok ikke Stina sin skyld denne gangen, men poenget er jo like godt fordet). Jeg vil jo på ingen måte dette her! Jeg har et ansvar for ikke bare meg selv, men også for guttungen. Larve sier at han har stor tru på morsinstinktet mitt og mener at så lenge jeg har et intenst ønske om å leve, vil det være sterkt nok til å overleve og gripe inn når det trengs. Jeg syntes det er en veldig fin tanke. Og jeg forstår godt hva han mener for morsinstinktet er ikke til å spøke med. Ingen tvil om at det er en superkraft i seg selv. Men jeg må innrømme at jeg har mine tvil. Jeg føler ikke å ha kontroll over dette. Kontroll på Fredriksens sterke behov for å få Stina fjernet og Stinas desperate og destruktive adferd. Det er utenfor min kontroll og jeg må helt ærlig innrømme at jeg er liveredd for å dø! Hva blir det neste? Hvor langt skal jeg tørre å gå før det er for sent? Jeg aner ingenting.. Fru Grå sier at jeg vet mer enn jeg tror og hun fortsetter med sine påstander om at det er jeg alene som sitter med svar.

Livet mitt består av kontraster større enn jeg kan fatte! Det jeg skriver om her hendte en Torsdag. På fredag var jeg på plass på jobb og utførte sykepleie som den største selvfølge. Jeg stiller meg spørrende til når disse to verdnene skal møtes og gå paralelt med hverandre.

12 kommentarer om “Skade eller selvskade? (!!TW!!)

  1. Veldig trist å høre gode deg! Skulle så gjerne ønske at du slapp dette!
    Dette med kontroll har jeg stor tro på. En psykolog sa en gang til meg at det kan sammenlignes med å være hypnotisert. Du vil ikke gjøre noe som er fullstendig i mot egne verdier, som å skade andre.
    Det er nemlig det jeg er mest redd for..
    Det høres ut som presset du er under nå mtp skolen gjør deg dårligere.
    Jeg vet ikke svaret. Ei heller løsningen.
    Men jeg har masse klemmer på lager til deg!
    Har tenkt veldig mye på deg de siste dagene.
    Mail meg gjerne hvis du vil eller trenger det! !♡♡♡

  2. Jeg tror du har fått en fantastisk hjelper i Larve. Masse klemmer herfra ❤

    Jeg har aldri hatt noe godt av innleggelse (med unntak av at jeg de første nettene har kollapset i søvn), det trigger meg ekstremt i slike situasjoner å føle meg til bry, og bare det at noen ser på meg kan være nok til å få meg til å trekke inn i meg selv. Funker mao dårlig når noen kommer og sjekker på deg og spør hvordan det går, og de bare vil være snille men det gjør meg livredd. Eller de som mener det slett ikke er noe galt, som heller ikke er så bra. Husker en mann som bare skulle sjekke til meg på ungdomspsykiatrisk, jeg var skikkelig dårlig og ble smått panisk da han stakk hodet inn døra uten en gang å banke (men jeg hadde jo hørt ham i gangen). Han kom inn i rommet og jeg kunne ikke komme meg langt nok unna før ryggen min traff veggen på motsatt side, da klarte jeg å få frem at han måtte stoppe, for dette klarte jeg ikke. Han stoppet og spurte om han skulle ta noen skritt tilbake, og det ga meg litt av kontrollen tilbake så jeg klarte å roe ned nok til å høre etter hva han sa. Men siden ikke alle er like omtenksomme er det skummelt, og slett ikke alltid en bedre løsning enn å være et sted hvor man føler seg trygg og kan hente seg inn igjen på egne premisser.

    Gjør ting og vær sammen med dem som får deg til å føle deg glad i livet. Jeg merker noen ganger at jeg kan fokusere helt og holdent på en oppgave mens alt annet rundt (og inni) er reneste kaos, men i lengden tærer slikt fryktelig på kroppen, og så treffer det meg midt i magen etterpå når jeg ikke lenger har noe å fokusere på/føler meg trygg nok til å faktisk kjenne på følelsene. Da hjelper det innmari å ha noen der som kan hjelpe til med regulering.

    • Tusen takk for dine kloke ord, Aslaug! Og for at du deler litt av dine erfaringer! Jeg er temmelig sikker på at jeg også ville følt meg svært uttrygg på en institusjon, netopp fordi deler av meg ikke hadde kjent seg igjen og ikke hatt anelse om hvorfor de var der.. Det ville bare blitt kaos! Men på en annen side, mener jeg at det må til hvis en av delene står i fare for å ta sitt eget liv… Og det må være en helt enorm vanskelig vurdering å ta. Hvor går grensen liksom! ❤

      • Jeg syns egentlig det er fælt at folk skal måtte være suicidale for å få en innleggelse, mye lidelse kunne vært unngått om man drev mer med forebygging enn brannslukking i psykiatrien. Jeg kjenner enkelte hvor jeg har vært redd for at de skulle ta livet av seg impulsivt, og da lurer man jo på om en innleggelse hadde vært noe å foreslå, men problemet er jo at suicidaliteten ikke er der hele tiden, og da er det ikke lett å få behandling. Det syns jeg er så sabla skummelt, for det er ikke alltid lett å få helsevesenet til å forstå hvordan det er å gå langs en bilvei og så plutselig slåss mot seg selv så man ikke løper foran en bil, før «anfallet» går over og alt er ok igjen. Jeg blir ikke helt enig med meg selv, kjenner jeg. Når psykiatriplasser legges ned over en lav sko er det ikke lett.

  3. Sterk lesning. imponert over legen din.
    Den siste setningen din nikker jeg til, samtidig som jeg tenker at utstrakt parallellitet kan være veldig slitsomt, særlig for kroppen.
    Så kan man lengte etter integrering, mens man forsøker å akseptere det som er…

    • Jeg er imponert selv! Har aldri følt en slik trygghet hos en lege før… Vi snakker samme språk!
      Ja, jeg streber etter den symbiosen som er spådd at en dag skal komme… Noen ganger blir jeg svært utolmodig og den dagen kunne ikke kommet fort nok for min del! Det kan være så vannvittig slitsomt å være den som venter… ❤

  4. Du fikk meg til å tenke på tidligere, når jeg hadde så store kontraster som du beskriver her. Jeg har fremdeles «for mye» kontraster, men jeg har ikke skadingen eller selvmordsforsøk lengre. Men når jeg skal tenke på hvorfor akkurat det er den tingen jeg har fått endret, så kan jeg ikke svare. Jeg har ikke peiling. Utenom et sterkt ønske om å slutte/endre adferden til noe positivt. Og at jeg ble sint. Nok er nok!
    Jeg skjønner også bekymringen din, men vi overlever på -en litt utenom det helt vanlige- måte. Derfor klarer vi oss. Delene våre er intelligente. Og vi har jo utviklet det beste forsvar for overlevelse. So overlevelse is it. Klemmer sendes ❤ Du imponerer. Tar verden med storm 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s