Det de (ikke) så.

«Begynnende schizofreni!» Sa legen.

«Alvorlig sinnlidelse!» Sa psykiatrisk sykepleieren.

«Opprørsk tenåring!» Sa psykologen.

Hun var 15 år og sto på randen av et stup. En stor del av henne ville hoppe og se døden direkte inn i øynene. Hun var jo gal! Eller bare en vanlig tenåring i opprør. Ingen av delene stemte helt. Det de så var en tenåring som gradvis hadde begynt å isolere seg, skrape/rispe opp armene sine, sitte sammenkrøllet på gulvet med alle gardiner trukket for, alene. Bisarr virkelighetsoppfatning, lite opptatt av personlig hygiene og psykose. Alene.

De hørte om merkelige oppfattinger av verden. Om en elev som hang opp rare tegninger på veggen ved pulten sin på skolen for å beskytte seg selv, hadde hun selv sagt til læreren, som rapporterte flittig videre til «hjelperne».

«Hun kan gå rett på vegger og late som at hun ikke ser meg! Hun henger opp bibelske sitater på veggen og tror jeg er et monster som kan lese tankene hennes. Vi har fått god kontakt på tross av dette og hun forteller at hun har en fantasiverden der voksne ikke har adgang, mens hun forteller setter hun seg plutselig på huk og holder seg for ørene, mens hun samtidig gynger fram og tilbake»..  «..Hun forteller også om foreldrenes sexliv og at hun er redd for faren..»

«…Alikevell forstår jeg dette som en god dose fantasi.» Oppsummerte legen.

Hun visste det knapt selv, men hun følte med hele seg at de ikke forsto noen ting. Fredriksen ble rasende, som har pleier når ting ikke går som planglagt og sammen fikk de ristet de såkalte «hjelperne» av.

«Hun sier at hun har det bedre nå, derfor avsluttes kontakten herifra. Snart flytter hun hjemmefra og hun ser fram til dette.» Konkluderte BUP.

Endelig en ting som stemte. Jenta kunne ikke gledet seg mer til å komme seg vekk fra leiligheten hun hadde tilbragt 3 år i. Alene. Videre til mer ensomhet og isolasjon. Men hun kom seg i det minste vekk! Det de så, var reelt. Men de glemte å spørre seg det viktigste spørsmålet: Hva var det de ikke så? Det var ikke så vannskelig å se denne jenta, det vanskelige var det de ikke så. For rett før jenta hadde blitt funnet sammenkrøllet på gulvet sent på kvelden, med gardinene trukket for, hadde hun hatt besøk. Og det var aldri et hyggelig besøk. Jenta beskrev de slemme mennene som monstre og svevende masker, som ble tolket av helsepersonell som hallusinasjoner og vrangforestillinger. I mange år trodde hun selv at de hadde rett. Hun hadde tvunget seg selv til å glemme, at i virkeligheten var det slettes ikke psykoser, men virkelige menn som forgrep seg på henne.

Så feil kan de altså ta..