Kjære Fru Grå

I denne eposten tenkte jeg å forsøke å ramse opp hva jeg vil ha ut av terapien. Akkurat nå vil jeg bare at terapi skal funke for meg. Men jeg forstår at det er viktig å ha det klart for seg hva jeg vil. Selv om jeg syntes det er kjempe vanskelig å få tak på bare det. Jeg vet at livet mitt alltid har vært kaotisk, alltid har jeg gått rundt og følt at jeg ikke er en del av den verden utenfor som dere andre er og lever i. Dette med å jobbe, nå som sykepleier, føles som skuespill. Men det har blitt en del av den jeg er og jeg forstår at det er noe jeg har blitt og skapt for meg selv som kun er mitt. Det liker jeg tanken på. Det er sånn det er for dere andre sikkert.

Etter jeg begynte hos deg, har jeg forstått at det er vanlig å føle seg sammenhengende i hverdagen. Det gjør ikke jeg, på noen som helst måte. Jeg har kontroll på jobben og jeg har kontroll som mamma og som kjæreste. De to verdene hører ikke sammen og livet utenfor dette består kun av kaos. Usammenhengende.

Dette er vel det vi har jobbet for hele veien. Å bli hel! Å føle den tilhørigheten til livet og verden rundt uten å være så oppstykka. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det føles. Jeg husker så godt da jeg flyttet hjemmefra for første gang og skulle plutselig være alene i verden. Jeg ante ingenting om hvordan verden fungerte og måtte lære meg å leve i den som andre. Jeg brukte lang tid på å observere andre mennesker, forså å kopiere det jeg så for å passe inn. Det ble også et skuespill. Det var jo ikke meg, men kopier av andre som gikk rundt og levde. Selv var jeg død! En robot kanskje.

Men alt dette vet du jo, så det er ingen poeng å skrive dette nok en gang. Jeg oppsøkte hjelp den siste gangen da jeg skulle bli mamma. Fordi jeg visste jo at det ikke var normalt å ha det sånn. Og med tanke på at jeg ikke stolte på meg selv og den jeg var fordi det var jo ikke meg, ville jeg ikke risikere å ødelegge enda et barns liv. Så jeg havnet til slutt hos deg. Og du har lært meg vanvittig mye om hvordan min verden henger sammen og hvorfor. Det har gjort livet mitt enklere å leve sånn sett. Men nye problemer dukket opp med økt symptombilde på grunn av åpne dører som aldri før har vært åpnet. Så derfor har jeg følt at ting går over stokk og stein. Jeg skjønner hvorfor.

Jeg har aldri vært noe flink til å prate om meg og følelser og sånn. For det første har jeg brukt laaaang tid på å finne ut av hva følelser faktisk er! Følelser er egentlig ikke noe jeg skal ha, virker det som.. Det er forbudt for meg! Så kan det være derfor jeg ikke får til terapi? Alt der handler jo om følelser. Og det takler ikke jeg. Det vet jeg.

Jeg kjenner at jeg ikke blir noe klokere etterhvert som jeg skriver her. Jeg prøver å spørre meg selv nok en gang om hva jeg ønsker videre! Og jeg klarer ikke å komme på noe annet svar enn «jeg vet ikke». Alt er uklart for meg, samtidig som jeg ser hvordan ting henger sammen.

Jeg beklager at jeg er så vanskelig pasient. I sykepleien lærer vi at det ikke finnes vanskelige pasienter, men pasienter som har det vanskelig. Og hvis det stemmer, må jeg ha det fryktelig vanskelig!! Jeg får bare ikke helt tak på det. Kunne så ønske at du fikk tak på det og klarte å vise veien for meg på et vis. Men jeg har skjønt at det er meningen at jeg skal vite alt og det blir for mye rett og slett.

Jeg leste igjennom tekstmeldingene fra i går og så at du spurte om hvordan det ville vært/føles om jeg følte det gikk noen vei.. Og jeg vet helt ærlig ikke det heller. Men jeg går utifra at det ville føles godt? Utifra hva jeg har sett hos andre som gjør det bra og som blir bedre, føles det veldig bra. Skjønner du? Hele tiden, når jeg skal svare på slike ting, er jeg nødt til å tenke på hva andre ville følt… Jeg er tross alt bare en kopi av menneskene rundt meg, en ånd som egentlig ikke eksisterer i denne verden.

Nå avslutter jeg å skrive. Dette ble for langt, men sender det alikevell. Håper du ble noe klokere av dette, selv om ingenting av det jeg har skrevet nå, er noe nytt. Dette er ting jeg har sagt/skrevet før. Så hvordan det kan hjelpe nå vet jeg ikke.