På dypt farvann

Å gå gjennom prosessen i behandling for dissosiativ lidelse er som å svømme på dypt og ukjent farvann. Det er iallfall slik det føles for meg. Langt nede i dypet, der ingen lys slippes til, finnes det skjulte kratt og kanskje til og med skatter. Svaret på hvem jeg er og hvem jeg har vært! Men jeg har ingen dykkerutstyr å dykke med og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å holde meg under vann. Så jeg ligger i overflaten og kaver. Noen ganger flyter jeg på de myke linjene i vannet, andre ganger kjemper jeg i stormen. Stort sett helt alene. Og stort sett liveredd for å bli spist av en hai eller bli dratt ned av andre sjømonstre som bare venter på rette øyeblikk. En gang innimellom kastes det livbøyer i min retning. To stykker, men ofte hver for seg og ofte i en begrenset tid. Ofte bare en time i uken, enda jeg forsøker i beste evne å klamre meg fast så lenge jeg kan, før jeg blir kastet ut på dypet igjen. Det er brutalt. For hvem har vel krefter til å legge ut på svøm midt på åpent hav?

9 kommentarer om “På dypt farvann

  1. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, det er veldig vanskelig å holde det gående uten å drukne i alt sammen, uten å bli slukt av elvemonstrene som gjør alt de kan for å få tak i en. Kaster ut en redningsvest til deg ❤

  2. Veldig godt beskrevet. Kjente meg grøsselig igjen, men du min venn, dette skal vi klare, og vi skal vinne over haier og andre skumle sjødyr! Jeg har tro på deg! Klem💜

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s