Veien til topps

Jeg sto på bunnen av bakken og fulgte blikket mitt opp mot toppen. Jeg kunne ikke se enden, men jeg studerte den nøye opp og ned. Veien virket enkel uten hindringer. Hverken humper eller tåke, igjengrodde stier eller dårlig føre. Sikten var klar og jeg visste nøyaktig hvor jeg måtte gå for å nå helt opp. Strake veien opp den tilsynelatende uskyldige bakken. Jeg fyrte av startskuddet og ville løpe. Løpe for å få det unnagjort. Jeg forventet at det kanskje ville svi litt, men jeg ville mye heller rive av plasteret enn å pines ved å gå med museskritt. Så jeg tok fart og begynte å løpe. For ti år siden og jeg har fortsatt ikke nådd toppen. De første meterne gikk greit, men så kom tåka og jeg innså at veien var mye lengre enn jeg først hadde trodd.