Eksil

Verten våknet, tror jeg, en gang på natten. Ja, for når klokka viser 05, er det fortsatt natt i vertens øyne. Det var fortsatt mørkt, men hun sto opp fordi nattulern starter dagene midt på natten. Nattulern er en streng skikkelse som krever alt av sin vert! Verten sto opp og ble kommandert ned til stuen der dagens bønn ble ropt opp som et skrik i ørene. Hun venter stadig på at bønnene skal bli vennlig! Før forbandt verten bønner med noe fint, en bønn om fred på jord eller en bønn om å bli best i fotball på barneskolen. Når nattulern ber, er det vemmelig og kaldt. Ønsker om lidelse og bråk ramses opp mens verten tar pliktoppfyllende imot. Verten vil leve, men får beskjed om at livet ikke er for henne.

En SMS tikker inn, Larve. Han vil samarbeide, men det vil ikke nattulern og tilhengerne hans, eller hennes? Om nattulern i det hele tatt er menneskelig! Larve minner henne på «planen» og viktigheten av å stå i kaoset og å godta den. Nattulern ler hånlig og kunne ikke vært mer enig. «Hører du det? Det er bare å STÅ i det vi driver med!». Men verten var uenig, sterkt uenig. Hun kunne ikke godta å bli truet på livet og det formidlet hun videre til den andre siden, men Larve sto på sitt. Dette var en del av planen gjentok han. Verden på hennes side raste! Ingen hjelp å få fra den andre siden. Verten var som hun alltid har vært, alene. ALENE! Ordene risser seg inn i hjernebarken og hun gjorde seg klar til kamp! Nattulern var kjapp med å tilkalle forsterkninger og den vemmelige bønnen ble til et kor av trusler og kritikk. Til slutt bare bråk som var umulig å tyde. Med Larve som SMS-tilskuer, begynte hun å kjempe med nebb og klør, men kampen ble rettet mot feil mål. Nattulern vendte verten imot de som prøver å hjelpe alt de kan og nok en gang. Larve. Fastlegen som har kommet og gått i løpet av det siste året, men som for tiden er svært tilstedeværende døgnet rundt for at verten en dag skal få det bedre. Det skal ikke stå på hjelpen egentlig! Det er verten som er problemet. Hun er ikke sterk nok til å stå i den ene krigen etter den andre og lar seg manipulere i skyggen av Barteskogens diktatur. «Barteskogen er ikke som den en gang var» kunne hun høre Adam hviske svært forsiktig, uten å høre hvor det kom fra! Barteskogen er ikke lengre en trygg plass. Innbyggerne har gått i eksil og verten har flaks om hun hører fra noen av de som lever i skjul der inne. Nattulern har tatt over all kontroll og verten adlyder enhver ordre. Så hun står opp midt på natten, hører på de vemmelige bønnene og lar seg befale igjennom dagene…