Veien videre

«Barteskogen er ikke lengre som den en gang var» sies det.

Skogvokterens dyrebare skog har blitt rasert og tatt over av demoner. Nattulere. Monstre. Diktatorer. Dronningen. Soldater. Mørket. Ondskap har mange navn. Min oppgave er å beskytte de som bor der inne og skape et trygt og harmonisk miljø! For å gjøre det, er jeg nødt til å vite hvor de befinner seg og hva som foregår i alle kriker og kroker, men det er akkurat der det stopper opp. Unngåelse!

Den livsnødvendige oppgaven er ikke bare en nødvendighet, men ekstremt smertefull i tillegg. Den oppgaven er ikke for pyser og slettes ikke noe man skal hoppe ut i uten en god plan som gir mening! Det krever styrke og struktur, pågangsmot og intelligens! Og mest av alt, kreves det en stødig vilje og et snev håp! Men hvor enkelt er alt dette, når viljen og håpet gang på gang blir utsatt for prøvelser i form av vrangforestillinger og et forsvarssystem som gir faresignaler i hytt og gevær!? Omtrent alt blir tolket feil og hjelperne mine får erfare gang på gang at hjelpen som forsøkes å gis, smeller rett inn i en vegg av mur.

«FOKUS!» Sto det i tekstmeldingen. Jeg forsto ikke!

«JEG KLARER IKKE!!!»

«FOKUS!!!» kom det igjen, denne gangen med tre uttropstegn.

«GREIT, jeg skal ha fokus! Hva nå?»

«Hva vil du?» Skrev han.

«Hva jeg vil? Jeg vet fortsatt ikke!!» Fortvilelsen var til å ta og kjenne på. Den gjorde meg kvalm og sint. «For jeg vet jo ingenting!! Jeg vet aldri noe som helst og hvordan kan du tro at jeg skal vite alt mulig hele tiden!!»

«FOKUS!» gjentok han, nå med bare ett utropstegn.

«Jeg orker ikke mer nå, jeg forstår ingenting»

«OK, slapp av nå så tekster vi mer i morgen 😊» Avsluttet Larve. Med smilefjes for å gi fra seg et inntrykk av at han fortsatt var like blid og hadde fortsatt trua.

SMS-utvekslingene mellom Larve og meg kan gå heftig for seg. Men han står på sitt og det hjelper. Det er bare oss to nå. Fru Grå er også der, men på sidelinjen. Terapien ble mer ødeleggende enn til hjelp så hun trakk seg ut i samarbeid med meg. Det er det eneste vi har klart å samarbeide om på lange tider, men hun er med i planleggingen framover. Bare på et annet nivå enn tidigere. Jeg er mye ut og inn, det gjør at jeg ikke klarer å mestre hverdagen på en tilfredstillende måte. Jeg får ikke gjort så mye på grunn av at jeg dissosierer den vekk! Jeg setter meg ofte fast om jeg forsøker å gjøre det jeg vil, Mongoland kaller Herr.Bart det. Når jeg ikke får til og bare sitter i et hjørnet og nermest sikler. Jeg må vekkes! Barteskogen må ta liv og form igjen slik at vi kan leve i sammen og finne ut av ting. Sammen! Men hvordan kan noen hjelpe en som egentlig ikke vil bli hjulpet? For er det ikke slik med dissosiasjon, at en vil unngå å nærme seg de vonde tingene for enhver pris. Og er det ikke slik at forsvarsystemet som er ute å kjører vil gjøre sitt aller beste på å dytte hjelpere unna? Det er slik jeg holder på. Etter 6 år i ukentlig terapi hos Grå, dytter jeg henne fortsatt vekk. Hva skal til? Hva kreves av meg som pasient for å få dette til? Det er det jeg må finne ut av først og fremst. Sammen med han. Larven som bare er snill og god, men som også kan forveksles med sin onde tvillingsbror, Slarve! En ting er 100 % sikkert. Det finnes ikke noe enkelt med dette overhode… Men framover skal jeg forsøke, gjøre mitt aller beste for å skape fred igjen! Jeg skal dykke ned i de dypeste skoger og veive med det hvite flagget. Jeg SKAL få til et samarbeid!

Hvor ble du av, skrivelyst?

Mitt sterkeste våpen mot en indre fred har alltid vært penn og papir. Siden jeg lærte og skrive, har jeg hatt et sterkt ønske om å bli forfatter! Fra tidlig alder har jeg behersket skrivekunsten meget godt. Jeg har lekt med ord, utfordret dem, funnet nye veier for dem og gjort dem levende! Jeg leste en gang i voksen alder, at barn som skrev regelmessig i en dagbok, var bedre rustet til å takle egne følelser i voksen alder enn dem som ikke hadde skrevet dagbok. Og det tror jeg på! For når alt kommer til alt, handler det om hvor godt rustet du er til å reflektere over egne følelser og handlinger. Dem som er vant til å beherske skrivekunst, er bedre trent og står derfor sterkere i det. Dette tror jeg er mye av grunnen til at jeg har klart meg sånn noenlunde greit! De vanskelige og umennskelige opplevelsene jeg har måtte stå i, har jeg automatisk skrevet om, speilet i tegninger eller diktet om. Det har nok bidrat til at jeg har stått i det med hevet hode gang på gang. Men så skjedde det utenkelige! Jeg mistet mine skriveferdigheter en Junidag for to år siden. Og «pussig» nok var det nøyaktig på den tiden ting fallerte og og jeg gikk til grunne. Fortsatt den dag i dag har jeg ikke kommet meg ovenpå igjen og ikke en gang har jeg stusset over at jeg ikke har klart å bruke våpenet mitt! Jeg har latt meg tråkke på, spyttet på og blitt mørbanket uten å makte og forsvare meg selv.

Istedenfor å samarbeide med hjelperne mine, har jeg i beste evne forsøkt å vende dem imot meg. Jeg har angrepet dem også. Og meg selv. Et stort mørke har flyttet inn i sinnet mitt uten at jeg har forstått hvorfor eller hvordan jeg skal klare å bekjempe det! Helt til i dag! I tillegg til å være omringet av dette mørket, har jeg også et par lys i mitt liv. En av dem fant fram en gammel notatbok som hadde støvet bort i bokhylla. Hun kom bort til meg med den og pennen som var festet på. Det var den gamle notatboken min som jeg hadde brukt i terapien med Grå! For også der, hadde mitt beste våpen vært en nødvendighet. Da jeg fikk den servert i fanget mitt, gikk det opp et lys i meg for hvordan jeg skal bekjempe onskapen min! Mitt lille lys gav meg helt plutselig og uten forvarsel våpenet mitt tilbake! Penn og papir! Skrivekunsten har nok blitt litt rusten siden sist, men fra og med i dag skal jeg atter en gang skrive! Skrive mørket vekk! Hvem er med meg?