Veien videre

«Barteskogen er ikke lengre som den en gang var» sies det.

Skogvokterens dyrebare skog har blitt rasert og tatt over av demoner. Nattulere. Monstre. Diktatorer. Dronningen. Soldater. Mørket. Ondskap har mange navn. Min oppgave er å beskytte de som bor der inne og skape et trygt og harmonisk miljø! For å gjøre det, er jeg nødt til å vite hvor de befinner seg og hva som foregår i alle kriker og kroker, men det er akkurat der det stopper opp. Unngåelse!

Den livsnødvendige oppgaven er ikke bare en nødvendighet, men ekstremt smertefull i tillegg. Den oppgaven er ikke for pyser og slettes ikke noe man skal hoppe ut i uten en god plan som gir mening! Det krever styrke og struktur, pågangsmot og intelligens! Og mest av alt, kreves det en stødig vilje og et snev håp! Men hvor enkelt er alt dette, når viljen og håpet gang på gang blir utsatt for prøvelser i form av vrangforestillinger og et forsvarssystem som gir faresignaler i hytt og gevær!? Omtrent alt blir tolket feil og hjelperne mine får erfare gang på gang at hjelpen som forsøkes å gis, smeller rett inn i en vegg av mur.

«FOKUS!» Sto det i tekstmeldingen. Jeg forsto ikke!

«JEG KLARER IKKE!!!»

«FOKUS!!!» kom det igjen, denne gangen med tre uttropstegn.

«GREIT, jeg skal ha fokus! Hva nå?»

«Hva vil du?» Skrev han.

«Hva jeg vil? Jeg vet fortsatt ikke!!» Fortvilelsen var til å ta og kjenne på. Den gjorde meg kvalm og sint. «For jeg vet jo ingenting!! Jeg vet aldri noe som helst og hvordan kan du tro at jeg skal vite alt mulig hele tiden!!»

«FOKUS!» gjentok han, nå med bare ett utropstegn.

«Jeg orker ikke mer nå, jeg forstår ingenting»

«OK, slapp av nå så tekster vi mer i morgen 😊» Avsluttet Larve. Med smilefjes for å gi fra seg et inntrykk av at han fortsatt var like blid og hadde fortsatt trua.

SMS-utvekslingene mellom Larve og meg kan gå heftig for seg. Men han står på sitt og det hjelper. Det er bare oss to nå. Fru Grå er også der, men på sidelinjen. Terapien ble mer ødeleggende enn til hjelp så hun trakk seg ut i samarbeid med meg. Det er det eneste vi har klart å samarbeide om på lange tider, men hun er med i planleggingen framover. Bare på et annet nivå enn tidigere. Jeg er mye ut og inn, det gjør at jeg ikke klarer å mestre hverdagen på en tilfredstillende måte. Jeg får ikke gjort så mye på grunn av at jeg dissosierer den vekk! Jeg setter meg ofte fast om jeg forsøker å gjøre det jeg vil, Mongoland kaller Herr.Bart det. Når jeg ikke får til og bare sitter i et hjørnet og nermest sikler. Jeg må vekkes! Barteskogen må ta liv og form igjen slik at vi kan leve i sammen og finne ut av ting. Sammen! Men hvordan kan noen hjelpe en som egentlig ikke vil bli hjulpet? For er det ikke slik med dissosiasjon, at en vil unngå å nærme seg de vonde tingene for enhver pris. Og er det ikke slik at forsvarsystemet som er ute å kjører vil gjøre sitt aller beste på å dytte hjelpere unna? Det er slik jeg holder på. Etter 6 år i ukentlig terapi hos Grå, dytter jeg henne fortsatt vekk. Hva skal til? Hva kreves av meg som pasient for å få dette til? Det er det jeg må finne ut av først og fremst. Sammen med han. Larven som bare er snill og god, men som også kan forveksles med sin onde tvillingsbror, Slarve! En ting er 100 % sikkert. Det finnes ikke noe enkelt med dette overhode… Men framover skal jeg forsøke, gjøre mitt aller beste for å skape fred igjen! Jeg skal dykke ned i de dypeste skoger og veive med det hvite flagget. Jeg SKAL få til et samarbeid!

3 kommentarer om “Veien videre

  1. Dette var inngående og interessevekkende å lese. Jeg håper du og Larve finner ut av en vei, med Grå i kulissene. Ja, det er sånn at man kanskje ikke vil bli hjulpet, eller at sykdommen ikke vil ha hjelp. Men innerst inni oss, tror jeg det er noe som vil ha hjelpen. Kanskje bare en eneste celle, men den er der og gjør at vi lever og skriver – også når hodet skriker at det vil gi opp.

  2. Åå, det er så gjenkjennelig mye av det du skriver, men vettu, du er så modig som ikke gir deg!!! Nysgjerrighet er et ord jeg har fått høre veldig mye i disse tider. Og det høres absolutt som om det er noe du er! Og det er veldig bra! Jeg har så trua på at du vil få det til!!
    Men som jeg har sagt mange ganger før, så tar endringer tid, men med tiden vil det også skje endringer – og det min venn, er noe vil alle må holde fast i❤️
    Jeg heier på deg❤️😘🙅🏻👯

  3. Skulle ønske jeg kunne hjulpet deg på noe vis!! – men vit at jeg heier på deg, er stolt av deg og ikke minst veldig glad i deg! Du er min helt!! ❤️❤️❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s