Bjørnen Bo

Det er bare en som skal være flink her og det er meg.

Slik lød bjørnens første ord. Jeg satt i sofaen inne på et ukjent kontor. Det minnet igrunn slettes ikke om et kontor, mer som en stue. En hyggelig stue oppe i et tårn, for rommet var rundt uten hjørner. Veggene var av mur og hadde et industrielt preg over seg. Rommet var akkurat passe stort til ikke å få klaustrofobi, men også akkurat lite nok til å føle seg trygg av rammen i form av tak og vegger. Store rom har alltid stresset meg. Men dette rommet var akkurat passe, som i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene. Siden Fru Grå forsvant på mystisk vis en tidlig vårdag i 2018, har Larven og jeg iherdig forsøkt å få til en stabil nok hverdag for at jeg skal kunne få til livet. Vanlig hverdag. «Et år med intensiv trygghet» sa han, «Så vil ting begynne å skje». Det skjedde ikke. 1,5 år senere sto vi på samme plass, om ikke enda lengre bak i rekka. Larve var ikke nok. Larven er som en vaktmester egentlig. Han kan fryktelig mye om mye forskjellig og tar på seg alle slags roller og oppgaver, men desverre strekker ikke tiden til. Det blir for mye og vi innså til slutt at vi trengte mer hjelp. Det vil si, jeg fant ut. Og jeg fant han. Bjørnen Bo som kunne fortelle at det finnes bare to psykologer i mitt distrikt som jobber aktivt med dissosiasjon. Han og Fru Grå. «Flott», tenkte jeg. En av to hadde allerede gitt meg opp. Bjørnen var bokstavelig talt mitt siste håp og sjans for å ta knekken på dette monsteret av ett sinn som har fått herje lenge nok uten at noen har klart å temme den.

Så satt vi der. På det industrielle kontoret og skulle starte noe. Stemmen hans var mørk, men ikke skummel. Han fortalte at han hadde en annen måte å jobbe på enn Fru Grå og at jeg kom til å merke at han er direkte og dønn ærlig. Bra! Jeg hater når folk absolutt skal går rundt grøten og ikke hoppe rett inn i smørøyet. I kjernen. Jeg trenger noe konkret, anderledes og at det ikke forventes at jeg skal ta initiativet til å samtale. Fru Grå gav oss opp og hvis han jobber motsatt av henne, er sjansene større for at det faktisk kan fungere, tenkte jeg.

Dette var en kartleggingsamtale. Jeg følte at jeg på langt nær fikk beskrevet de mest vesentlige tingene. Alikevel forsto han at det var på tide å komme igang raskest mulig og han skulle gjøre sitt beste på å få startet opp før jul. Jeg var forberedt på å vente en god stund lengre for ventelistene hans er uendelig lange. Ikke rart, om det bare er to stykker som jobber aktivt med denne tematikken. Han var et svært betryggende vesen og forsikret oss hele tiden underveis at vi ikke kunne si noe feil og at vi ikke skulle være flinke for den eneste som skulle være flink, var han. Han sa alle de rette tingene og jeg følte at jeg endelig var på rett plass igjen. Vi avtalte å ha et møte med Larven for å forsøke å gjøre ventetiden tryggest mulig og  da vi avsluttet gikk jeg derifra med følelsen av at jeg passet inn. For første gang på mange, mange år. Jeg passer inn! Jeg passer!

Det var en solskinnsdag og alt lå til rette for at dette skulle bli et bra førsteinntrykk. Kontoret ligger idyllisk til langs byens elv med de koseligste kafeene langs den. Ironisk nok heter en av dem «Lykke» og der har jeg allerede funnet en fast plass helt innerst i kroken som jeg kan sitte å hente meg inn igjen i etterkant av møtene.

Jeg bestilte meg en kopp amerikano på Kafe Lykke og følte en underlig, ja faktisk, lykke! Jeg kunne svakt høre en barnestemme i det fjerne: «Han hørtes ut som ein bjørn!» Så fniste hun litt og sa «Bjørnen Bo».

Nå er jeg klar for nye eventyr!

 

«Kontakten vår er avsluttet.»

Jeg kan ikke møte deg på det du ber om. Jeg verken kan eller vil det. Kontakten vår er avsluttet. Hilsen Fru Grå.

Slik lød hennes siste ord til meg. Smsen tikket inn på en onsdag. 15. August i fjor, altså 2018, etter 4 måneder med desperate forsøk på å få kontakt. På jakt etter en forklaring. En mening. En forståelse over hvordan en psykologspesialist, etter 6 år med ukentlig terapitimer, kunne avslutte behandling og kontakt over en epost, forså å gå opp i røyk. Forsvinne. Bli borte. For alltid?

Jeg skal ikke juge. Månedene før dette tidspunktet bar preg av et kaos større enn hva jeg maktet å takle. Ingen nådde inn, jeg nådde ikke ut og i flere måneder levde jeg i en krig som eskalerte for hver måned, hver dag, hver time. Ingen pause. Ingen maktet eller fikk til å stå sammen med meg i dette. For hvert forsøk, angrep soldatene mine ti ganger tilbake. For hver retrett, bønnfalte skogen dem om å komme tilbake. Det var ingen mellomting eller mellomvei. Ingen kunne lykkes og systemet mitt sto ovenfor tidenes største angrep noensinne.

Enhver pasient med relasjonstraumer vil nok kjenne angsten med meg. Angsten over å bli forlatt, gitt opp og avvist etter så mange år med knallhard jobbing mot å skape tillit. Tillit til et annet menneske, et håp om å bli sett, forstått og respektert. Eposten om avslutning, kom for meg, som lyn fra klar himmel fire måneder tidligere etter en haug av epostutvekslinger som bar preg av fortvilelse og en desperat kamp mot et enormt kaos noen neppe kan forestille seg:

…jeg syntes det er kommet dit hen, at jeg ser ikke grunnlaget for å fortsette.

Så ble hun borte. Ikke et eneste livstegn på 4 måneder, der den aller siste smsen kom tikkende inn etter sommeren fra helvete. Kort og brutalt: «Kontakten vår er avsluttet».

Helvete.