Løvinnen

Det er på natten villdyrene våkner til liv og jakter på sitt bytte. Hun kunne høre dem. Uling i det fjerne. Sultne dyr som skriker etter noe som kan lette på lidelsen, på desperat jakt etter hva som helst. Henne? Hun lå i sin egen hule, lydløs og håpet på at hun ikke skulle bli funnet. Sett. De desperate og aggressive lydene kom nærmere og hun klarte ikke å holde seg lengre, før redselen tok over makten og gjemte seg så langt inn i hulen  hun kunne komme. Disse villdyrene er ikke som vanlige villdyr. De har fått en slags pest over seg og har ikke fatningen i behold. Mens hun lå der og skalv av frykt, kjente hun en frisk lukt som sneik seg innpå henne som en frisk bris som strøk henne over kinnet. En pote på ryggen, men det var ikke av den farlige sorten. Poten kom for å beskytte. Hun kunne ikke se hvem som eide den, men følte med hele seg at dette var et mektig og innflytelsesrikt dyr. En majestetisk Løvinne som ville passe på en fortapt løveunge. Villdyrene ble borte og Løveungen sovnet med en trygg løvinnes pote på ryggen.

Senere på natten da villdyrene nok en gang kom for å jakte på vårt felles territorium, våknet løveungen i ukjente omgivelser. Redselen kom brått tilbake, men istedenfor å krype lengre inn i hulen, gikk hun ut og befant seg plutselig på åpen mark. Ubeskyttet og sårbar. En ulv så henne og fulgte etter, men hun rakk knapt å reagere før Løvinnen dukket opp og fram fra skyggene der hun vokter i natten. Hun så beundringsfullt opp på henne mens hun kjente den samme gode lukten som tidligere. Av ren lettelse løp hun henne i møte og ble omfavnet av en god dose trygghet. Løvinnen i all sin prakt, bragte løveungen tilbake til trygg havn og voktet over henne til hun sovnet til lukten av en ekte løvinne i natten.

Veien til Barteskogen for alltid.

«Nå ser det ut som om du har gått rett inn i en depresjon.» Kom det fra Vikingen sammen med det alvorlige blikket hans. «Nei, det er jeg iallefall ikke» svarte jeg irritert. For Skogen hadde overbevist meg om at hjelperne på Gjøkeredet ikke lengre ante hva de pratet om. Depresjon du liksom, før jeg fortsatte: «Er det sånn at du liksom er lik og jevn hele tiden? Har du aldri dårlige dager?» Han så lettere oppgitt på meg og hevet øyenbryna som han ofte gjør når han blir oppgitt. «Joda, men dette er ikke snakk om en vanlig dårlig dag. Du er jo helt flat og nedbrutt. Det er ikke slik jeg kjenner deg.» Jeg følte faktisk ingenting, alt var borte. Barteskogen styrte og jeg var blitt den marionetten jeg ofte blir når jeg ikke klarer å takle livet mer. Hvem som styrte aner jeg ikke. Men noen ville at jeg skulle komme ned til den odden jeg hadde funnet da jeg var på løpetur alene og hadde sett spøkelse til fru Grå.

Jeg gikk målbevisst ned dit med Vikingen på slep. Alene skulle jeg iallefall ikke få lov til å gå, men når jeg først skulle ha med meg en av livvaktene, var jeg glad for at det var en viking. Han kjenner meg litt for godt og han vet dermed også når han kan holde seg i bakhold og la meg styre litt alene. Det var litt kaldere enn dagene før. Jeg kunne høre knasingen fra frost i gresset idet jeg gikk på den. Allerede før vi dro fra avdelingen, visste jeg at noen ventet på meg der nede. Adam. Det var noe han ville ta opp med meg. Jeg fant en trestamme å sitte på, utsikten var det ingenting si på. Vannet lå som en rolig og sørgmodig moll som skapte den perfekte stemningen. Jeg så ikke Adam umiddelbart, men jeg hørte han: «Bli hos meg for alltid». Jeg lukket øynene og ble fylt av en mening og lettelse jeg ikke hadde kjent på, på en lang stund. Det føltes iallefall som evigheter siden. «Ja, Adam. Jeg vil komme å bo med deg nå.». Det virket ikke som om han hørte det jeg sa, for han gjentok seg selv et par ganger til med en god pause i mellom. «Kom å bo med meg for alltid.» «Ja, Adam. Jeg kommer. Jeg lover!» Sa jeg litt høyere. Deretter dukket dem opp en etter en litt lengre nede mot vannkanten. Jeg fulgte sporene etter dem og satt meg ned på det frosne gresset. Jeg så utover og tenkte på frihet. Friheten jeg aldri har klart å fange, men som nå skulle bli min inn i evigheten. Jeg la meg ned. Så opp på en stjerneklar himmel. Pussig, tenkte jeg. Klokka var jo midt på dagen. «Men du er jo i Barteskogen nå», sa Adam. «Se på alle ildfluene der oppe». Det var virkelig noe av det vakreste jeg har sett og lykkeligere hadde jeg aldri følt meg (trodde jeg). Tiden på denne odden ble en fest og hyllest til meg og avgjørelsen jeg nå hadde tatt. Alle visste at muligheten lå foran oss dagen derpå. For da skulle vi slippes ut alene igjen. De skålte med hverandre, noen danset på isen. Selv om det egentlig ikke var is på vannet i det virkelige virkelige, så var det is i Barteskogen. Jeg hørte barnelatter og muntre utsagn om livet. «Hvordan skal vi gjenforenes?» Spurte Frigg. «Vi hopper så klart», sa Adam som videre henvendte seg til meg. «Fra langveisbrua». Øynene hans boret seg inn i mine og jeg tenkte at det var en god plan. Vi kjører bort til langveisbrua, stopper og hopper. Før noen rekker å reagere så klart. Jeg ble full av en tilfredsstillelse på tanken og jeg kunne nesten ikke vente. Festen tok slutt da Vikingen kom bort og sa at vi måtte returnere til Gjøkeredet før de begynte å etterlyse oss. Jeg spurte om ikke han så alt det vakre rundt oss. Det gjorde han ikke og vi kom fram til at han mest sannsynlig hadde et feil perspektiv. Han var tross alt over 2 meter høy og så ned, mens jeg lå på bakkenivå og så opp.

På vei opp igjen følte jeg plutselig på et snev av sorg. Vikingen og jeg har tilbragt mye tid sammen og jeg fikk plutselig en tristhet over at jeg aldri skulle se han igjen. Av alle mennesker. Så jeg spurte forsiktig om han ville bli med meg til Barteskogen. Han svarte «Jaja. Men hvordan skal jeg komme meg dit da?» «Vi må hoppe». Svarte jeg. «På soppene?». Han forsto visst ikke hva jeg mente, så jeg sa ikke noe mer om det. Men jeg takket for alt. Fra meg og fra resten av innbyggerne i skogen idet vi nærmet oss rett bygg. Jeg gikk tilbake til å ikke føle noe og lot meg føre av trådene som strekte seg over meg. Jeg ser aldri enden på dem og vet derfor aldri hvem som styrer. Men jeg følte at jeg ble styrt i riktig retning og det var godt.

Vikingen og Marihøna (en annen livvakt), kjente meg fortsatt ikke igjen. De var usikre på meg. På hvem jeg var og hva jeg kunne finne på. Selv følte jeg meg veldig avslappet og rolig mens jeg satt meg ned foran skrivepulten og slo opp pcen. Det var da noe uventet hendte. På skriveborde på pcen er det et bakgrunnsbilde av to barn. Barn? Guttungen så meg rett inn i øynene med en slik glede bare et barn kan vise. Barn? Det var som om livet slo til meg rett i ansiktet og ikke bare en gang. Hadde jeg virkelig glemt? Hadde jeg virkelig glemt de to som betyr mest for meg i hele verden og universet og alt? Eksisterer dem? Ja, det gjør de! Og jeg har ikke hatt kontakt med dem på en uke.  Har jeg virkelig latt Barteskogen ta over i så stor grad at jeg har glemt livet mitt? Glemt de vakre ungene mine i det virkelige virkelige? Ja. En stor skam veltet seg over meg. Skam over ikke bare å ha glemt dem, men også over planen om å forlate dem for alltid. Det var rett og slett ikke et alternativ, tenkte jeg mens jeg så rett inn i blikket til guttungen som på bilde var 5 år. Nå er han 8. Samtidig dukket det opp en skikkelse i sidesynet mitt. Jeg så fortsatt inn i guttungens mosegrønne øyne. Men jeg forsto med en gang hvem som sto der utenfor døren og ville ha meg med. Den pene jenta med blå kjole og lyst krøllete hår. Døden. Som en nøkken, ville hun trollbinde meg over til den andre siden. Det gjorde meg forbanna. Jeg nikket et bekreftende nikk til ungene på bilde foran meg om at jeg alltid skal passe på dem og at jeg aldri skal forlate dem før jeg målbevisst reiser meg og kaster boken min rett på henne. Døden. Hun forsvinner ikke, så da går søppelkassen i hennes retning også. Hun forsvant ikke, men før jeg rakk å kaste noe annet, hoppet det to livvakter på meg. En viking og en marihøne til unnsetning! For en kombinasjon, rakk jeg å tenke før det ble mørkt.

En vikings oppstandelse.

Da jeg ankom Gjøkeredet for første gang, opplevdes alt svært kaotisk for meg. Jeg møtte mange ukjente fjes og jeg merket naturligvis at de fleste var veldig usikre og kanskje litt redde? De fleste som ser DID eller Multippel personlighet på papiret blir ofte det er mitt inntrykk. For det første er det noe som de aller fleste bare har sett i en dårlig film som får oss til å fremstå som en fare for samfunnet og omgivelsene våre. For det andre er det ikke veldig mange som i det hele tatt tror på det. Og det er litt trist. For hver gang jeg hører de ordene, tolker jeg det som at de mener at jeg ikke eksisterer. Og det er jo litt dumt siden jeg i utgangspunktet er usikker på akkurat det selv. Eksisterer jeg? Det er et spørsmål jeg har brukt mye tid på. For i mitt hode føler jeg meg som et ikke-eksisterende vesen. Jeg føler meg mest som en forhåndsprogrammert kopi av menneskene jeg har hatt rundt meg. For å passe inn i denne tilværelsen og i dette samfunnet. For å leve opp til forventninger og for all del ikke være så synlig.

Mitt første møte med denne avdelingen som jeg allerede hadde forhåndsdømt til å å være totalt uvitende og ubrukelige, var med en viking. En minst 2 meter høy fyr, med barbert hode på hver side og en stripe med hår på toppen som gikk bakover i en hestehale tullet inn i en dott bak på hode. Hvis noen har sett serien «Vikings», så kan han ligne litt på Ragnar. Vi satt iallefall der. Jeg med mitt reisefølge i bakhånd, klare for å fange opp enhver feil og mangler hos denne fyren som mest sannsynlig var nok en bedreviter. Så rolig han var? Han endret seg aldri og var jevnt over den samme hele den tiden vi var sammen. Og det er snakk om en god del timer. Han hadde de samme bevegelsene, uttrykk og klesstilen var den samme hver dag, hver time, hvert minutt og sekund. Han var alltid den samme og det var veldig trygt. Han er kanskje den tryggeste personen jeg noen sinne har møtt utenom Fru Grå. Han var liksom bare der og jeg husker at Fredriksen sa: «Enten er han stokk dum, eller så har han faktisk litt forstand».

Hans første ord til meg kom derfor som et lettere sjokk:

«Du? Jeg må være helt ærlig med deg. Dette her kan jeg ingenting om!» med et tydelig trykk på ordet «ingenting» og med en så stor alvor i stemmen at det ble skremmende alvor på alvor. Det var ikke bare noe han sa for å demotivere og hinte til at det ikke var håp å finne her. For mange vil kanskje tenke at dette ikke var en spesielt oppmuntrende ting å høre på en lukket avdeling. Men flere i meg, meg inkludert, ble faktisk imponert. Der satt det en fyr som var ydmyk nok til å si at han ikke visste, at han hadde mangler og ikke var perfekt. Allerede da, tente det et knapt synlig lys i hode mitt. Ofie sa noe om at vi kunne jo med dette utgangspunktet, lære han, vise han og veilede. For foran oss satt en 2 meter høy og godt polstret bok full av blanke ark. Han sa videre at vi skulle nok finne ut av det, fortsatt med en stor kraft med alvor i stemmen. Vi så spørrende på hverandre og begge befant seg i en helt ny situasjon. For meg var dette også noe nytt. Jeg satt der med et helsepersonell, inne på en institusjon, som virkelig ønsket å forstå meg og oss. Fredriksen gikk naturligvis i forsvar og hadde en del argumenter for hvorfor jeg burde tvile på denne fyren. Dette hadde vi jo tross alt vært igjennom utallige ganger før. Eller hadde vi egentlig det? Jeg klarer ikke å sette helt fingeren på det, men denne fyren var ikke som de andre vi har møtt.

Hvordan jeg fikk vite at dette 2 meter høye menneske var en viking, skjedde etter den første av mange destruktive hendelser inne på avdelingen. Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg og Vikingen har vært over på den andre siden, på somatikksiden, for å lappe armer sammen igjen, men det har blitt et par og vel så det.

Frida lå på den grønnkledde sengen igjen, akkurat den samme hun lå på noen dager i forkant, før alt spetakkelet med politiet og resten av bombeteamet som gjorde alt for at ikke denne kroppen skulle gå i luften. Hun var redd mens de opptrente og ukjente menneskene i uniformer jobbet rundt henne. Hun så på vikingen som fortsatt var den samme. Så rart! Ingen vi har møtt før har klart å være den samme til enhver tid, kanskje han ikke var ekte? Frida fikk en del vanskelige spørsmål om den skadde armen. Hun klarte ikke å svare på alt, ble litt lei seg over det, snudde seg mot den alltid-den-samme-vikingen og hvisket at det ikke var hennes arm. Merkelig, tenkte hun. Han var fortsatt den samme og gav ingen uttrykk for å bli redd eller kikke vekk. Han så igrunn ut som om han bare ble mer ivrig og engasjert jo mer av det folk flest oppfatter som upassende og rart. «Vi må passe på at ikke portalene åpner seg slik at soldatene kommer», hvisket Frida. Og det var da det hendte noe magisk og fint. Vikingen åpnet munnen og begynte å snakke. Det viste seg at han hadde vansker med å stoppe med det, for siden har han snakket. Og snakket, snakket og snakket litt til. Noen ganger til det kjedsommelige, ander ganger til stor entusiasme og andre ganger for døve ører. Men alltid med stor mening og betydning.

«Men du, Frida?» Sa han med noen lengre pauser en vanlig mellom hvert utsagn. «Du skjønner det at jeg har en litt rar hobby» ny uvanlig lang pause, men han kompenserte med betryggende blikk, mens han dro hånden sin over vikingskjegget sitt. Den andre hånden holdt han i Fridas hånd. Hun så på han med store øyne. «Det har seg nemlig slik at jeg er en viking utenom denne jobben her (Pause og blikk og stryking på skjegget). Og jeg driver også med slik hærkamp sammen med andre vikinger, (litt kortere pause nå) så de soldatene skal jeg klare å kjempe imot hvis dem dukker opp.» Sa han litt beskjedent, mens alle de som drev med sysakene rundt oss hørte på, men Frida følte seg tryggere enn noen gang. «Er du en ekte viking på ordentlig?» Sa hun beundringsfullt. «Ja», svarte han som om det var den største selvfølgelighet og med en god dose alvor.

Siden ble vikingen vårt første trygge anker på en avdeling som har vist seg å ha et enormt engasjement og en vilje jeg aldri har opplevd maken til, til å finne løsninger og hente inn kunnskap.

Jeg har lært dem like mye som dem har lært meg. Avdelingen som jeg har valgt å kalle Gjøkeredet har inkludert meg på møter, hørt på det jeg sier med den største alvor og tilpasset seg alle mine delpersonligheter som den største selvfølgelighet. Nattevakter som forteller eventyr til barnedeler, noen synger dem i søvn og andre på dagen kommer automatisk med en varm kopp kakao med sugerør til dem. Eller ekstra svart kaffe til de voksne i meg. Kaffe med melk og sukker til ungdommen. Dette er første gang jeg har opplevd at noen, inne på en institusjon, har tilpasset seg meg og mine behov. Applaus til Gjøkeredet! «Første dagen du kom hit» har vikingen gjentatt uendelig ganger. «Lovte vi at vi skulle passe på deg! Og det skal vi gjøre så lenge det trengs».

Et spøkelse fra fortiden

Etter noen uker med livvakter tett på, ble jeg endelig sluppet ut på frifot. Nærmere bestemt på en fem kilometer lang joggetur rundt den lokale elva. Jeg gledet meg som en liten unge til å tilbringe disse kilometerne alene. Ute. Fri. Luft. Autonomi. Planen var soleklar. En runde og målbevisst jogge i retning avdeling Gjøkeredet som jeg har vært gjest på mer eller mindre siden i fjor høst. Jeg var mye meg da jeg dro og mye noe annet da jeg returnerte.

Turen startet mer enn bra. Jeg løp nedover langs parkeringen og kjente en mild januarluft stryke meg på kinnene og over håret. Livet var absolutt til stede og jeg tenkte at dette skulle gå veldig bra. Jeg er glad i byen. Jeg reiser ofte dit på kafe eller på byvandring med ungene. Det yrer av liv. Det var fortsatt mørkt da jeg begynte og jeg kunne skimte en majestetisk halvmåne på himmelen foran meg. Det var nesten så jeg så for meg mannen som satt på den og fisket. Jeg som er vant til å jogge i en skog for meg selv, syntes det var litt artig å se rundt meg på alle menneskene som var i ferd med å starte dagen. På vei til jobb eller på vei hjem fra jobb. Eller noe helt annet. Biler, busser, elsykelister, vanlige sykelister, fotgjengere med og uten hund. Det var som om livet bare suste forbi i takt med løpeskoa. Digg!

Fram til selve byen gikk det problemfritt. Neste etappe gikk gjennom en park, langs elva. En av mine favoritter steder i byen. Det minner om en promenade med gamle hus pent stablet etter hverandre på den ene siden og strandkant og elva på den andre. Lyset ifra den andre siden speilet seg i elva og omgivelsene kunne faktisk ikke blitt bedre, så da måtte jo noe annet svikte. Beina. Pokker! Gradvis kjente jeg at beina sviktet for meg og jeg følte jeg plutselig gikk fra å føle meg som en flyvende fjær i vinden til en klomsete elefant på ville veier. Jeg var ca halvveis og kunne selvfølgelig ha ringt etter livvaktene på Gjøkeredet for å få følge tilbake. Men jeg fortsatte fordi jeg ville bevise at jeg fikk dette til. Mens denne vakre bydelen nærmet seg enden, kommer det et stikk i siden. Her var det noe kjent, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det umiddelbart. Her hadde jeg jo vært mange ganger før, gått tur, vært gæren, hatt mine største oppturer og nedturer, visnet, kviknet til igjen og ikke med hvem som helst. Jeg innså plutselig at ruten jeg hadde valgt, gikk rett forbi henne. Jeg stoppet opp et øyeblikk mens jeg kjente at pulsen steg. Ikke fordi jeg hadde løpt så fort, men fordi jeg nærmet meg damen som gav meg den største gleden og den største skuffelsen i verden. Jeg roet tempoet betraktelig, mens jeg erindret alle timene vi hadde brukt langs disse gatene. Snakket, ledd, følt en hel del som jeg ikke lengre føler. Hun hadde vist meg en liten snarvei som jeg fant igjen og gikk igjennom for så å skimte det gule huset. Jeg gjemte meg bak bygget ved siden av for å se om det var lys i vinduet hennes. Det var lys og jeg visste at jeg måtte gå eller jogge over parkeringen og forbi vinduet hun alltid hadde sitti foran pcen sin. Jeg kjente på en sorg. En sorg over å ha mistet henne. Og en slags underlig glede over å ha blitt kvitt henne? Det var på en måte greit og ugreit på samme tid. Jeg trakk pusten og begynte å trave over grusen. Det var nesten ingen biler der heller, så jeg kikket inn vinduet. Jeg så det ikke veldig tydelig, men jeg så det. En skikkelse, ja nesten som et spøkelse fra en fjern fortid. Men tvilen var ikke til stede. Der satt Fru Grå med kontorarbeidet sitt. På den samme plassen hun har brukt flere timer på å skrive sine poetiske notater og erklæringer om meg. For meg. Jeg aner ikke om hun så meg. Men jeg så henne. Hun lever og hun var Grå. En grå skikkelse i vinduet og i et nanosekund var det som om jeg så henne klart og husket hvordan hun så ut, før hun ble visket vekk og ble den grå skyggen jeg alltid så ovenfor meg mens vi satt der inne for en halv evighet siden.

 Veien forbi føltes som flere kilometer lang og det gikk i sakte film. Men det tok ikke mange sekundene før jeg var forbi og møtte min neste utfordring. Brua. Det var en del meter ned og jeg tenkte at jeg kom til å dø om jeg hoppet. Før jeg begav meg ut på den, gikk jeg inn en liten avstikker for å samle meg sammen igjen. Tenke. Føle? Nei, å føle er ikke min greie. Iallefall ikke i selve situasjonen. Jeg bare sto der og tenkte og imens jeg sto der dukket Ofie opp. «Jeg skal hjelpe deg over» sa han med sitt rolige vesen. «Ikke vær redd». Jeg var ikke det, men jeg var litt usikker på hva jeg hadde sett i det vinduet. Jeg stoppet midt på brua, så ned. Gjerdet var pinlig tilrettelagt for å hoppe fra det. Det var nesten som om den inviterte meg til å gjøre det. «Er det nå tiden er inne, Ofie?» Spurte jeg uredd. «JA! Tiden er inne for å fortsette å løpe», svarte han. Så vi løp videre og jeg kunne se avdelingen min rett fram. Målet var så nært, men samtidig så fjernt. Det siste stykket mot mål, oppdaget jeg Adam på en liten odde nede ved vannet. Jeg ble automatisk dratt i samme retning. «Er det her vi skal ha morgenmøte i dag»? Spurte jeg. «Det bør la seg gjøre» svarte Adam litt alvorlig. Jeg satt meg ned på en liten haug med mose og dyppet beina i vannet. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor, men det føltes som en helt naturlig ting å gjøre. Det ville også være naturlig å tenke at vannet var kaldt, men det kjente ikke mine bein noe til. Mens vi satt der dukket flere opp. De aller fleste faktisk. Det ble så folksomt at jeg ikke hadde helt oversikt over hvem som var der og ikke. Men stemningen var fredfull og dekket av den tilfredsstillende sorgen som alle tuter om for tiden. Det var tid for alvor og Adam hvisket mot min retning: «Det er på tide å gi slipp nå». Hjertet mitt begynte å slå hardere. «Nei», tenkte jeg. «Jeg er ikke klar». Han gjentok uten å utdype videre: «Det er på tide å gi slipp nå». Jeg kunne så vidt føle på en liten trang til å gråte, men den var liten. «Ta deg sammen», tenkte jeg. «Ikke sitt her å tut». Adam gjentok for tredje gang. «Det er på tid å gi slipp». Så dukket hun opp rett foran oss alle. En grå skygge eller en silhuett? I enda et øyeblikk var det som om jeg så henne klart og tydelig, jeg hørte stemmen hennes, bevegelsene hennes, blikket hennes, godheten og omsorgen, engasjementet og til og med gangen hennes. Frida gråt. «godt» tenkte jeg. Godt at noen får det til. I det neste øyeblikket gikk skyggen i oppløsning og ble til en sky av støv som vinden tok med seg. «Hade da og takk for alt» tenkte jeg inni meg og så tomt utover vannet. En etter en trakk seg tilbake og inn i Barteskogen. Jeg satt alene igjen. Så på klokka og det var over en time siden jeg reiste fra avdelingen. Jeg tok beina opp fra vannet og gikk litt sorgtung tilbake til start. Målet var oppnådd. Jeg kom tilbake som avtalt.

Hjemme med sykt barn.

Det er nå 3 år siden det store kræsjet ut i det store og tomme intet. 2 år siden Fru Grå gikk opp i røyk og min eksistens gikk inn i et vakum med store konsekvenser. Min identitet ble nok en gang vridd, strukket og revet brutalt ifra hverandre fra alle kanter. Konstrastene ble større enn noen gang og overlevelsesinstiktet mitt ble satt på store prøver mellom fungering og ikke fungering. Følelsen av å miste både fotfeste og noe å gripe tak i, forsvant gradvis mer og mer, mens Larve ble mer og mer blind i takt med min eskalering i galskap. Til slutt tryglet jeg om hjelp i hvilken som helst form, men var pent nødt til å holde ut, ta ansvar og håpe på overlevelse. Slik jeg ser det, handlet det om flaks eller uflaks. Larve ble rene skredderen med nål og tråd etter all tiden med meg på skadestuen. Det skal han ha. Han er dreven med sysakene sine og han tar seg alltid tid. Men samarbeidet vårt var sårbart og det skulle lite til for å velte lasset med den uforutsigbare hjelpen. Og raste gjorde det.

Jeg våknet opp en morgen i skogen i det virkelige virkelige, som hadde blitt mer vanlig enn uvanlig etter et par og vel så det slosskamper i Barteskogen. Jeg sendte umiddelbart en sms til Larve og uttrykket nok en gang behovet for å bli lappet sammen. Det tikket inn et svar etter kort tid. «Jeg er hjemme med sykt barn i dag». Jaha! Tenkte jeg før panikken kom sigende. Hvem skal da sette meg sammen igjen? Pussig nok var det ingen av kollegaene hans som kunne sy heller, så jeg ble bedt om å reise på sykehuset etter en kjapp svipptur innom kontoret for henvisning. Dette høres svært enkelt ut i teorien, men som kjent for meg funker teorier ofte bra i teorien, men sjelden i praksis. Jeg kom meg omsider til legesenteret der jeg kjempet mellom to ulike verdener og flere demoner. Med portaler som kunne åpne seg og slippe soldater ut i krig når som helst, var jeg livredd for å slippe på den lille kontrollen jeg fortsatt satt på. Jeg visste jo hva som ville skje om jeg kom meg til sykehuset, noe jeg tvilte sterkt på at jeg skulle klare. Larve hadde nok sendt meg avgårde i egen bil, alene og da hadde jeg jo mest sannsynlig kjørt til en langt mer trygg plass. Men Larve var hjemme med sykt barn, så de normale legene ringte etter ambulanse som skulle sikre trygg reisevei for meg og det flere meter lange følget mitt som humpet etter meg som en hær med skadde veteraner etter en lang krig.

En annen ting Larve skal ha, er at han aldri har sett på meg som hverken syk eller gal og han har alltid vært rolig og tilsynelatende forståelsesfull. De andre ansatte på legekontoret og ambulansepersonalet behandlet meg som en tikkende bombe som kunne gå i luften når som helst og jeg tenkte at det kanskje var like greit at jeg eksploderte der og da. Jeg visualiserte blodbadet og hjernemassen spredd utover hele rommet og siden i ambulansebilen.

Tid for meg oppleves som vanlig ikke som for de «vanlige» dødelige. Siden jeg går inn og ut mellom to paralelle verdener til enhver tid, går tiden rasende fort. Så før jeg rakk å legge merke til at bilen begynte å kjøre, var vi framme på mottaket på sykehuset på et blunk. Jeg kom rett inn i et rom som så ut som en operasjonsstue. En ubehagelig seng dekket med grønt, sto i midten av rommet med en svær lampe over seg. Rundt sengen småjogget det diverse helepersonell for å gjøre ting klart, flere gikk både inn og ut, tvers igjennom (for det var en utgangsdør på hver sin side av rommet. Eller inngangsdør?) og noen bare sto der og så på. Nok en gang som om de var usikre på om jeg kunne gå i luften om de så meg direkte inn i øynene. Pussig nok, følte jeg meg faktisk som et minefelt alene der jeg sto. Systemet var svært sårbart og enhver feil tilnærming ville nok trigge en av de mange utløserne. Jeg ble bedt pent om å legge meg ned, av en dansk dame som jeg oppfattet som vennelig. Hun ble den eneste jeg klarte å se på som nettopp det den dagen.

«Det er ikke min arm» Sa Frida til legen som sydde. Larve ville ha skjønt det. Denne legen gjorde det ikke. Han nikket lettere nervøst med hode mens han sendte noen blikk mellom sine kollegaer for å få bekreftet at de også hørte hva som ble sagt.

«Også kan ikke hun stå der, for der kan soldatene komme ut å hugge hodet av henne» hvisken hun litt bekymret videre og legen nikket enda mer nervøst og sendte flakkende blikk mot damen som signalisetre at hun skulle flytte seg. Jeg husker at jeg følte at ingen egentlig så på meg. Men hvem tør vel å se en tikkende bombe inn i øynene. De danset alle rundt meg og gjorde nyaktig det de var trent til å gjøre.

Frida begynte å bli redd på dette tidspunktet, forvirret og i tvil om hvem av alle disse menneskee som var ekte og ikke. For ikke å snakke om intensjonen dems.

«Er hun ekte?» spurte hun og det var kanskje første gang legen sa noe. «Jada, bare slapp av». Slappe av hadde jeg muligens ikke gjort på en god stund så det var jeg utrent på. Frida begynte å slite med å holde på kontrollen. Det var flere som ville aktiveres for å komme seg vekk derifra. Men Frida visste av erfaring at det beste var å bare gjøre som de voksene sier, for ikke å bli straffet. Hun var sterk og holdt ut helt til legen sa at armen var ferdig sydd, mens han nok en gang gav signaliserende blikk til kollegaer. Frigg forsto fort hva det betydde og nektet å bli med på den leken der. Hvis ingen kan snakke direkte med han og forklare hva som skjer, kan alt være det samme. Fredriksen var veldig enig i det. Så han reiste seg ifra sengen for å gå. Men det skulle han visst ikke få lov til for både leger, ja det hadde kommet flere leger, og andre ba han om å bare bli her litt til. Frigg stoppet litt opp for å se seg rundt. Hvem var egentlig alle disse menneskene? Rommet var nesten fullt. Han gikk mot den andre døra, men også her ble han stoppet og bedt om å sette seg ned. De snakket med hverandre om å tilkalle psyk og da begynte panikken å få fotfeste. Fredriksen freste at noen måtte rømme derifra. Frida begynte å gråte og så for seg at hun ville bli låst inne for alltid. Frigg gikk inn i forsvar og så sin mulighet da en av portalene åpnet seg i veggen. Han løp rett mot den uten å komme seg igjennom. Det tok ikke et sekund en gang før flere hoppet over han og holdt han fast. Frigg ble livredd og kjempet for livet mens de ropte at de skulle tilkalle politiet. Da våknet Stina med enda større panikk. Hun har kranglet med politiet før og det var ikke hyggelig. Alt skjedde så fort. Politiet kom og la oss ned i bakken med håndjern på ryggen og et kne borret seg ned i ryggen vår. Frigg forsøkte å dunke hode i gulvet. Det måtte være bedre å slå seg selv bevisstløs enn å stå i dette. «Nå stopper jeg å puste» tenkte noen idet en lege dro ned buksa vår og vi kjente et stikk. Gift, tenkte mange og ble enda mer desperat. Så et stikk til og vi merker at kampen var tapt. De løftet oss opp i en seng og en av politifolka satt seg oppå oss. For en pasient med traumehistorikk, kan jeg ikke akkurat si at dette var spesielt optimalt. Det eneste å gjøre på dette tidspunktet var  gjøre det vi alt var trent på. Overgi seg til «overgriperne».

Vedtak om tvungen observasjon hørte jeg noen si, mens vi trillet rundt i den hemmelige undergangen over på den andre siden av veien. Vi kom omsider fram og Fredriksen lå nesten helt rolig hele veien. Hans strategi var å late som at han var sedert for så å gjøre et siste forsøk på å rømme når de gav slipp. De gav slipp. Men Fredriksen kom ikke langt før de hoppet på igjen og belteseng ble et faktum. Nå var han rasende og krevde løslatelse umiddelbart sammen med en telefonsamtale. Om det var noen som kunne få han ut, måtte det være Larven. Men han var ikke å få tak i. Til slutt brukte han ungene som påskudd mot å ringe Bart. For hvem skulle hente dem i barnehage nå? Fredriksen var vell vitende om at det var Bart som skulle hente dem i dag. Han ble lettere sjokkert da han hørte om at jeg lå i belter og kunne ikke forstå at det var nødvendig. Fredriksen kommanderte han til å få tak i Larve. Larve ringte, men det var ingenting å gjøre. Vurderng om samtykkekompetanse var tatt og vi ble fratatt selvbestemmelse og kjente på en sur avmakt og en enorm bitterhet over at alt dette kunne vært unngått om ikke den Larven hadde vært hjemme med sykt barn.