Et spøkelse fra fortiden

Etter noen uker med livvakter tett på, ble jeg endelig sluppet ut på frifot. Nærmere bestemt på en fem kilometer lang joggetur rundt den lokale elva. Jeg gledet meg som en liten unge til å tilbringe disse kilometerne alene. Ute. Fri. Luft. Autonomi. Planen var soleklar. En runde og målbevisst jogge i retning avdeling Gjøkeredet som jeg har vært gjest på mer eller mindre siden i fjor høst. Jeg var mye meg da jeg dro og mye noe annet da jeg returnerte.

Turen startet mer enn bra. Jeg løp nedover langs parkeringen og kjente en mild januarluft stryke meg på kinnene og over håret. Livet var absolutt til stede og jeg tenkte at dette skulle gå veldig bra. Jeg er glad i byen. Jeg reiser ofte dit på kafe eller på byvandring med ungene. Det yrer av liv. Det var fortsatt mørkt da jeg begynte og jeg kunne skimte en majestetisk halvmåne på himmelen foran meg. Det var nesten så jeg så for meg mannen som satt på den og fisket. Jeg som er vant til å jogge i en skog for meg selv, syntes det var litt artig å se rundt meg på alle menneskene som var i ferd med å starte dagen. På vei til jobb eller på vei hjem fra jobb. Eller noe helt annet. Biler, busser, elsykelister, vanlige sykelister, fotgjengere med og uten hund. Det var som om livet bare suste forbi i takt med løpeskoa. Digg!

Fram til selve byen gikk det problemfritt. Neste etappe gikk gjennom en park, langs elva. En av mine favoritter steder i byen. Det minner om en promenade med gamle hus pent stablet etter hverandre på den ene siden og strandkant og elva på den andre. Lyset ifra den andre siden speilet seg i elva og omgivelsene kunne faktisk ikke blitt bedre, så da måtte jo noe annet svikte. Beina. Pokker! Gradvis kjente jeg at beina sviktet for meg og jeg følte jeg plutselig gikk fra å føle meg som en flyvende fjær i vinden til en klomsete elefant på ville veier. Jeg var ca halvveis og kunne selvfølgelig ha ringt etter livvaktene på Gjøkeredet for å få følge tilbake. Men jeg fortsatte fordi jeg ville bevise at jeg fikk dette til. Mens denne vakre bydelen nærmet seg enden, kommer det et stikk i siden. Her var det noe kjent, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det umiddelbart. Her hadde jeg jo vært mange ganger før, gått tur, vært gæren, hatt mine største oppturer og nedturer, visnet, kviknet til igjen og ikke med hvem som helst. Jeg innså plutselig at ruten jeg hadde valgt, gikk rett forbi henne. Jeg stoppet opp et øyeblikk mens jeg kjente at pulsen steg. Ikke fordi jeg hadde løpt så fort, men fordi jeg nærmet meg damen som gav meg den største gleden og den største skuffelsen i verden. Jeg roet tempoet betraktelig, mens jeg erindret alle timene vi hadde brukt langs disse gatene. Snakket, ledd, følt en hel del som jeg ikke lengre føler. Hun hadde vist meg en liten snarvei som jeg fant igjen og gikk igjennom for så å skimte det gule huset. Jeg gjemte meg bak bygget ved siden av for å se om det var lys i vinduet hennes. Det var lys og jeg visste at jeg måtte gå eller jogge over parkeringen og forbi vinduet hun alltid hadde sitti foran pcen sin. Jeg kjente på en sorg. En sorg over å ha mistet henne. Og en slags underlig glede over å ha blitt kvitt henne? Det var på en måte greit og ugreit på samme tid. Jeg trakk pusten og begynte å trave over grusen. Det var nesten ingen biler der heller, så jeg kikket inn vinduet. Jeg så det ikke veldig tydelig, men jeg så det. En skikkelse, ja nesten som et spøkelse fra en fjern fortid. Men tvilen var ikke til stede. Der satt Fru Grå med kontorarbeidet sitt. På den samme plassen hun har brukt flere timer på å skrive sine poetiske notater og erklæringer om meg. For meg. Jeg aner ikke om hun så meg. Men jeg så henne. Hun lever og hun var Grå. En grå skikkelse i vinduet og i et nanosekund var det som om jeg så henne klart og husket hvordan hun så ut, før hun ble visket vekk og ble den grå skyggen jeg alltid så ovenfor meg mens vi satt der inne for en halv evighet siden.

 Veien forbi føltes som flere kilometer lang og det gikk i sakte film. Men det tok ikke mange sekundene før jeg var forbi og møtte min neste utfordring. Brua. Det var en del meter ned og jeg tenkte at jeg kom til å dø om jeg hoppet. Før jeg begav meg ut på den, gikk jeg inn en liten avstikker for å samle meg sammen igjen. Tenke. Føle? Nei, å føle er ikke min greie. Iallefall ikke i selve situasjonen. Jeg bare sto der og tenkte og imens jeg sto der dukket Ofie opp. «Jeg skal hjelpe deg over» sa han med sitt rolige vesen. «Ikke vær redd». Jeg var ikke det, men jeg var litt usikker på hva jeg hadde sett i det vinduet. Jeg stoppet midt på brua, så ned. Gjerdet var pinlig tilrettelagt for å hoppe fra det. Det var nesten som om den inviterte meg til å gjøre det. «Er det nå tiden er inne, Ofie?» Spurte jeg uredd. «JA! Tiden er inne for å fortsette å løpe», svarte han. Så vi løp videre og jeg kunne se avdelingen min rett fram. Målet var så nært, men samtidig så fjernt. Det siste stykket mot mål, oppdaget jeg Adam på en liten odde nede ved vannet. Jeg ble automatisk dratt i samme retning. «Er det her vi skal ha morgenmøte i dag»? Spurte jeg. «Det bør la seg gjøre» svarte Adam litt alvorlig. Jeg satt meg ned på en liten haug med mose og dyppet beina i vannet. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor, men det føltes som en helt naturlig ting å gjøre. Det ville også være naturlig å tenke at vannet var kaldt, men det kjente ikke mine bein noe til. Mens vi satt der dukket flere opp. De aller fleste faktisk. Det ble så folksomt at jeg ikke hadde helt oversikt over hvem som var der og ikke. Men stemningen var fredfull og dekket av den tilfredsstillende sorgen som alle tuter om for tiden. Det var tid for alvor og Adam hvisket mot min retning: «Det er på tide å gi slipp nå». Hjertet mitt begynte å slå hardere. «Nei», tenkte jeg. «Jeg er ikke klar». Han gjentok uten å utdype videre: «Det er på tide å gi slipp nå». Jeg kunne så vidt føle på en liten trang til å gråte, men den var liten. «Ta deg sammen», tenkte jeg. «Ikke sitt her å tut». Adam gjentok for tredje gang. «Det er på tid å gi slipp». Så dukket hun opp rett foran oss alle. En grå skygge eller en silhuett? I enda et øyeblikk var det som om jeg så henne klart og tydelig, jeg hørte stemmen hennes, bevegelsene hennes, blikket hennes, godheten og omsorgen, engasjementet og til og med gangen hennes. Frida gråt. «godt» tenkte jeg. Godt at noen får det til. I det neste øyeblikket gikk skyggen i oppløsning og ble til en sky av støv som vinden tok med seg. «Hade da og takk for alt» tenkte jeg inni meg og så tomt utover vannet. En etter en trakk seg tilbake og inn i Barteskogen. Jeg satt alene igjen. Så på klokka og det var over en time siden jeg reiste fra avdelingen. Jeg tok beina opp fra vannet og gikk litt sorgtung tilbake til start. Målet var oppnådd. Jeg kom tilbake som avtalt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s