En vikings oppstandelse.

Da jeg ankom Gjøkeredet for første gang, opplevdes alt svært kaotisk for meg. Jeg møtte mange ukjente fjes og jeg merket naturligvis at de fleste var veldig usikre og kanskje litt redde? De fleste som ser DID eller Multippel personlighet på papiret blir ofte det er mitt inntrykk. For det første er det noe som de aller fleste bare har sett i en dårlig film som får oss til å fremstå som en fare for samfunnet og omgivelsene våre. For det andre er det ikke veldig mange som i det hele tatt tror på det. Og det er litt trist. For hver gang jeg hører de ordene, tolker jeg det som at de mener at jeg ikke eksisterer. Og det er jo litt dumt siden jeg i utgangspunktet er usikker på akkurat det selv. Eksisterer jeg? Det er et spørsmål jeg har brukt mye tid på. For i mitt hode føler jeg meg som et ikke-eksisterende vesen. Jeg føler meg mest som en forhåndsprogrammert kopi av menneskene jeg har hatt rundt meg. For å passe inn i denne tilværelsen og i dette samfunnet. For å leve opp til forventninger og for all del ikke være så synlig.

Mitt første møte med denne avdelingen som jeg allerede hadde forhåndsdømt til å å være totalt uvitende og ubrukelige, var med en viking. En minst 2 meter høy fyr, med barbert hode på hver side og en stripe med hår på toppen som gikk bakover i en hestehale tullet inn i en dott bak på hode. Hvis noen har sett serien «Vikings», så kan han ligne litt på Ragnar. Vi satt iallefall der. Jeg med mitt reisefølge i bakhånd, klare for å fange opp enhver feil og mangler hos denne fyren som mest sannsynlig var nok en bedreviter. Så rolig han var? Han endret seg aldri og var jevnt over den samme hele den tiden vi var sammen. Og det er snakk om en god del timer. Han hadde de samme bevegelsene, uttrykk og klesstilen var den samme hver dag, hver time, hvert minutt og sekund. Han var alltid den samme og det var veldig trygt. Han er kanskje den tryggeste personen jeg noen sinne har møtt utenom Fru Grå. Han var liksom bare der og jeg husker at Fredriksen sa: «Enten er han stokk dum, eller så har han faktisk litt forstand».

Hans første ord til meg kom derfor som et lettere sjokk:

«Du? Jeg må være helt ærlig med deg. Dette her kan jeg ingenting om!» med et tydelig trykk på ordet «ingenting» og med en så stor alvor i stemmen at det ble skremmende alvor på alvor. Det var ikke bare noe han sa for å demotivere og hinte til at det ikke var håp å finne her. For mange vil kanskje tenke at dette ikke var en spesielt oppmuntrende ting å høre på en lukket avdeling. Men flere i meg, meg inkludert, ble faktisk imponert. Der satt det en fyr som var ydmyk nok til å si at han ikke visste, at han hadde mangler og ikke var perfekt. Allerede da, tente det et knapt synlig lys i hode mitt. Ofie sa noe om at vi kunne jo med dette utgangspunktet, lære han, vise han og veilede. For foran oss satt en 2 meter høy og godt polstret bok full av blanke ark. Han sa videre at vi skulle nok finne ut av det, fortsatt med en stor kraft med alvor i stemmen. Vi så spørrende på hverandre og begge befant seg i en helt ny situasjon. For meg var dette også noe nytt. Jeg satt der med et helsepersonell, inne på en institusjon, som virkelig ønsket å forstå meg og oss. Fredriksen gikk naturligvis i forsvar og hadde en del argumenter for hvorfor jeg burde tvile på denne fyren. Dette hadde vi jo tross alt vært igjennom utallige ganger før. Eller hadde vi egentlig det? Jeg klarer ikke å sette helt fingeren på det, men denne fyren var ikke som de andre vi har møtt.

Hvordan jeg fikk vite at dette 2 meter høye menneske var en viking, skjedde etter den første av mange destruktive hendelser inne på avdelingen. Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg og Vikingen har vært over på den andre siden, på somatikksiden, for å lappe armer sammen igjen, men det har blitt et par og vel så det.

Frida lå på den grønnkledde sengen igjen, akkurat den samme hun lå på noen dager i forkant, før alt spetakkelet med politiet og resten av bombeteamet som gjorde alt for at ikke denne kroppen skulle gå i luften. Hun var redd mens de opptrente og ukjente menneskene i uniformer jobbet rundt henne. Hun så på vikingen som fortsatt var den samme. Så rart! Ingen vi har møtt før har klart å være den samme til enhver tid, kanskje han ikke var ekte? Frida fikk en del vanskelige spørsmål om den skadde armen. Hun klarte ikke å svare på alt, ble litt lei seg over det, snudde seg mot den alltid-den-samme-vikingen og hvisket at det ikke var hennes arm. Merkelig, tenkte hun. Han var fortsatt den samme og gav ingen uttrykk for å bli redd eller kikke vekk. Han så igrunn ut som om han bare ble mer ivrig og engasjert jo mer av det folk flest oppfatter som upassende og rart. «Vi må passe på at ikke portalene åpner seg slik at soldatene kommer», hvisket Frida. Og det var da det hendte noe magisk og fint. Vikingen åpnet munnen og begynte å snakke. Det viste seg at han hadde vansker med å stoppe med det, for siden har han snakket. Og snakket, snakket og snakket litt til. Noen ganger til det kjedsommelige, ander ganger til stor entusiasme og andre ganger for døve ører. Men alltid med stor mening og betydning.

«Men du, Frida?» Sa han med noen lengre pauser en vanlig mellom hvert utsagn. «Du skjønner det at jeg har en litt rar hobby» ny uvanlig lang pause, men han kompenserte med betryggende blikk, mens han dro hånden sin over vikingskjegget sitt. Den andre hånden holdt han i Fridas hånd. Hun så på han med store øyne. «Det har seg nemlig slik at jeg er en viking utenom denne jobben her (Pause og blikk og stryking på skjegget). Og jeg driver også med slik hærkamp sammen med andre vikinger, (litt kortere pause nå) så de soldatene skal jeg klare å kjempe imot hvis dem dukker opp.» Sa han litt beskjedent, mens alle de som drev med sysakene rundt oss hørte på, men Frida følte seg tryggere enn noen gang. «Er du en ekte viking på ordentlig?» Sa hun beundringsfullt. «Ja», svarte han som om det var den største selvfølgelighet og med en god dose alvor.

Siden ble vikingen vårt første trygge anker på en avdeling som har vist seg å ha et enormt engasjement og en vilje jeg aldri har opplevd maken til, til å finne løsninger og hente inn kunnskap.

Jeg har lært dem like mye som dem har lært meg. Avdelingen som jeg har valgt å kalle Gjøkeredet har inkludert meg på møter, hørt på det jeg sier med den største alvor og tilpasset seg alle mine delpersonligheter som den største selvfølgelighet. Nattevakter som forteller eventyr til barnedeler, noen synger dem i søvn og andre på dagen kommer automatisk med en varm kopp kakao med sugerør til dem. Eller ekstra svart kaffe til de voksne i meg. Kaffe med melk og sukker til ungdommen. Dette er første gang jeg har opplevd at noen, inne på en institusjon, har tilpasset seg meg og mine behov. Applaus til Gjøkeredet! «Første dagen du kom hit» har vikingen gjentatt uendelig ganger. «Lovte vi at vi skulle passe på deg! Og det skal vi gjøre så lenge det trengs».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s