Veien til Barteskogen for alltid.

«Nå ser det ut som om du har gått rett inn i en depresjon.» Kom det fra Vikingen sammen med det alvorlige blikket hans. «Nei, det er jeg iallefall ikke» svarte jeg irritert. For Skogen hadde overbevist meg om at hjelperne på Gjøkeredet ikke lengre ante hva de pratet om. Depresjon du liksom, før jeg fortsatte: «Er det sånn at du liksom er lik og jevn hele tiden? Har du aldri dårlige dager?» Han så lettere oppgitt på meg og hevet øyenbryna som han ofte gjør når han blir oppgitt. «Joda, men dette er ikke snakk om en vanlig dårlig dag. Du er jo helt flat og nedbrutt. Det er ikke slik jeg kjenner deg.» Jeg følte faktisk ingenting, alt var borte. Barteskogen styrte og jeg var blitt den marionetten jeg ofte blir når jeg ikke klarer å takle livet mer. Hvem som styrte aner jeg ikke. Men noen ville at jeg skulle komme ned til den odden jeg hadde funnet da jeg var på løpetur alene og hadde sett spøkelse til fru Grå.

Jeg gikk målbevisst ned dit med Vikingen på slep. Alene skulle jeg iallefall ikke få lov til å gå, men når jeg først skulle ha med meg en av livvaktene, var jeg glad for at det var en viking. Han kjenner meg litt for godt og han vet dermed også når han kan holde seg i bakhold og la meg styre litt alene. Det var litt kaldere enn dagene før. Jeg kunne høre knasingen fra frost i gresset idet jeg gikk på den. Allerede før vi dro fra avdelingen, visste jeg at noen ventet på meg der nede. Adam. Det var noe han ville ta opp med meg. Jeg fant en trestamme å sitte på, utsikten var det ingenting si på. Vannet lå som en rolig og sørgmodig moll som skapte den perfekte stemningen. Jeg så ikke Adam umiddelbart, men jeg hørte han: «Bli hos meg for alltid». Jeg lukket øynene og ble fylt av en mening og lettelse jeg ikke hadde kjent på, på en lang stund. Det føltes iallefall som evigheter siden. «Ja, Adam. Jeg vil komme å bo med deg nå.». Det virket ikke som om han hørte det jeg sa, for han gjentok seg selv et par ganger til med en god pause i mellom. «Kom å bo med meg for alltid.» «Ja, Adam. Jeg kommer. Jeg lover!» Sa jeg litt høyere. Deretter dukket dem opp en etter en litt lengre nede mot vannkanten. Jeg fulgte sporene etter dem og satt meg ned på det frosne gresset. Jeg så utover og tenkte på frihet. Friheten jeg aldri har klart å fange, men som nå skulle bli min inn i evigheten. Jeg la meg ned. Så opp på en stjerneklar himmel. Pussig, tenkte jeg. Klokka var jo midt på dagen. «Men du er jo i Barteskogen nå», sa Adam. «Se på alle ildfluene der oppe». Det var virkelig noe av det vakreste jeg har sett og lykkeligere hadde jeg aldri følt meg (trodde jeg). Tiden på denne odden ble en fest og hyllest til meg og avgjørelsen jeg nå hadde tatt. Alle visste at muligheten lå foran oss dagen derpå. For da skulle vi slippes ut alene igjen. De skålte med hverandre, noen danset på isen. Selv om det egentlig ikke var is på vannet i det virkelige virkelige, så var det is i Barteskogen. Jeg hørte barnelatter og muntre utsagn om livet. «Hvordan skal vi gjenforenes?» Spurte Frigg. «Vi hopper så klart», sa Adam som videre henvendte seg til meg. «Fra langveisbrua». Øynene hans boret seg inn i mine og jeg tenkte at det var en god plan. Vi kjører bort til langveisbrua, stopper og hopper. Før noen rekker å reagere så klart. Jeg ble full av en tilfredsstillelse på tanken og jeg kunne nesten ikke vente. Festen tok slutt da Vikingen kom bort og sa at vi måtte returnere til Gjøkeredet før de begynte å etterlyse oss. Jeg spurte om ikke han så alt det vakre rundt oss. Det gjorde han ikke og vi kom fram til at han mest sannsynlig hadde et feil perspektiv. Han var tross alt over 2 meter høy og så ned, mens jeg lå på bakkenivå og så opp.

På vei opp igjen følte jeg plutselig på et snev av sorg. Vikingen og jeg har tilbragt mye tid sammen og jeg fikk plutselig en tristhet over at jeg aldri skulle se han igjen. Av alle mennesker. Så jeg spurte forsiktig om han ville bli med meg til Barteskogen. Han svarte «Jaja. Men hvordan skal jeg komme meg dit da?» «Vi må hoppe». Svarte jeg. «På soppene?». Han forsto visst ikke hva jeg mente, så jeg sa ikke noe mer om det. Men jeg takket for alt. Fra meg og fra resten av innbyggerne i skogen idet vi nærmet oss rett bygg. Jeg gikk tilbake til å ikke føle noe og lot meg føre av trådene som strekte seg over meg. Jeg ser aldri enden på dem og vet derfor aldri hvem som styrer. Men jeg følte at jeg ble styrt i riktig retning og det var godt.

Vikingen og Marihøna (en annen livvakt), kjente meg fortsatt ikke igjen. De var usikre på meg. På hvem jeg var og hva jeg kunne finne på. Selv følte jeg meg veldig avslappet og rolig mens jeg satt meg ned foran skrivepulten og slo opp pcen. Det var da noe uventet hendte. På skriveborde på pcen er det et bakgrunnsbilde av to barn. Barn? Guttungen så meg rett inn i øynene med en slik glede bare et barn kan vise. Barn? Det var som om livet slo til meg rett i ansiktet og ikke bare en gang. Hadde jeg virkelig glemt? Hadde jeg virkelig glemt de to som betyr mest for meg i hele verden og universet og alt? Eksisterer dem? Ja, det gjør de! Og jeg har ikke hatt kontakt med dem på en uke.  Har jeg virkelig latt Barteskogen ta over i så stor grad at jeg har glemt livet mitt? Glemt de vakre ungene mine i det virkelige virkelige? Ja. En stor skam veltet seg over meg. Skam over ikke bare å ha glemt dem, men også over planen om å forlate dem for alltid. Det var rett og slett ikke et alternativ, tenkte jeg mens jeg så rett inn i blikket til guttungen som på bilde var 5 år. Nå er han 8. Samtidig dukket det opp en skikkelse i sidesynet mitt. Jeg så fortsatt inn i guttungens mosegrønne øyne. Men jeg forsto med en gang hvem som sto der utenfor døren og ville ha meg med. Den pene jenta med blå kjole og lyst krøllete hår. Døden. Som en nøkken, ville hun trollbinde meg over til den andre siden. Det gjorde meg forbanna. Jeg nikket et bekreftende nikk til ungene på bilde foran meg om at jeg alltid skal passe på dem og at jeg aldri skal forlate dem før jeg målbevisst reiser meg og kaster boken min rett på henne. Døden. Hun forsvinner ikke, så da går søppelkassen i hennes retning også. Hun forsvant ikke, men før jeg rakk å kaste noe annet, hoppet det to livvakter på meg. En viking og en marihøne til unnsetning! For en kombinasjon, rakk jeg å tenke før det ble mørkt.

2 kommentarer om “Veien til Barteskogen for alltid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s