Delt omsorg.

Det føles som en evighet siden jeg ble skrevet ut fra Gjøkeredet, men i virkeligheten er det bare 5 dager siden jeg ble sendt ut alene (så alene som jeg kan bli iallefall) i den store verden for å leve livet slik det er ment skal leves. Åpne dører og gørrkjedelige mennesker å forholde seg til. Dere har kanskje ikke tenkt så mye over dette eller så går det bare av seg selv for deg som leser. Men iløpet av en dag møter iallefall jeg på unødvendig mange uinteressante mennesker som jeg faktisk møter ganske ofte, men som jeg ikke kjenner personlig. Hvis man skal følge den sosiale normen i dette tragiske samfunnet, forventes det at det konverseres. Noe av det kjedeligste jeg vet om er å konversere med mennesker jeg møter ofte, men som jeg ikke kjenner personlig. Kassadamen på butikken for eksempel. For min del er det hverken kleint eller pinlig å stå i all stillhet mens damen piper inn en og en vare. Det at hun prøver å få øyekontakt derimot er ikke normalt. Faen, tenker jeg hver gang og føler jeg bare må gløtte bort. «HEI» sier hun og smiler som om hun er så glad for å se meg. Som hun ikke aner noenting annet om enn at jeg handler helt vanlige og kjedelige ting. Så kommer det, som alltid har vært et mysterium for meg. Været! Mennesker som ikke kjenner hverandre skal alltid benevne været som om det er et stort mysterium at skifter og varierer fra dag til dag, eller ikke. «Jada, fint vær» mumler jeg og later stort sett som om jeg får en tekstmelding, men det bryr dem seg sjelden om for nå har vi fått kontakt og jeg må pines igjennom en samtale om hvor dårlig været er eller hvor fint det er. Og akkurat i år er den store snakkisen, vinterens mangel på snø. Det slår aldri feil. Hver gang jeg får ufrivillig øyekontakt med kassadamen eller en av de andre jeg møter, men ikke kjenner, får jeg en skuffet beretning om at snøen fortsatt ikke har vist seg. Som om jeg ikke har øyne å se med. Det ender alltid med at jeg blir en jeg ikke liker. En klisjé og strør ut med like teite og selvfølgelige svar, mens jeg smiler og humrer. Inni meg skriker jeg etter å si noe sarkastisk eller egentlig å slå den unaturlige blide personen i ansiktet med en hanske eller noe. Men jeg spiller med, for det er det som er forventet.

Da jeg flyttet hjemmefra for første gang, var det nettopp denne sosiale ferdigheten jeg ikke hadde innlært. Jeg ville passe inn i samfunnet og gjorde det jeg observerte at alle andre gjorde. Etter noen år fant jeg ut at jeg slettes ikke hadde noen behov for å passe inn i et så basalt og enkelt samfunn. Så jeg fant den ene mannen som delte samme oppfatning som meg. Bart, min tanketvilling og beste venn i dette livet. Vi fikk to barn og det er bare å håpe at også dem skal lære seg å bli egne individer og ikke falle for samfunnets enkle regler og normer bare for å passe inn. «Tenke sjæl» er nok en av de beste låtene som er skrevet om nettopp det. Hvorfor må alle på død og liv passe inn? Vi lever i et filtrert samfunn, der de som skiller seg ut blir satt på sidelinjen. Jeg mener at de som skiller seg ut, burde mer inn på banen! De har mye mer interessant å komme med enn alle de robotene som er programmert til å snakke om vær og vind med mennesker de ikke kjenner, men støtt og stadig møter på allikevel. Bart og jeg er like der og spiller Stein, saks, papir om hvem som skal gå på foreldremøter og den slags. Taperen må gå og pines igjennom de to timene med dumme spørsmål og uvitenskap fra våre medforeldre, mens vi i beste evne forsøker å være så usynlige vi kan. Stakkars barn, er noe vi bare tør å si lavt til hverandre. Som om vi er noe bedre enn alle andre, sier jeg. Pause. Og vi begynner å le. Vi går ikke rundt å tror at vi er så mye bedre, men for å være helt ærlig, går vi rundt å mener at menneskeheten er i ferd med å gå rett mot et stup. Når mennesker som Donald Trump kan bli verdens mektigste mann og det finnes en svær bevegelse av mennesker som nå tror at jorda er flat igjen. Da må man jo stille seg spørsmål om hvem som er tilregnelig og ikke? Og det kommer fra meg som nylig ble skrevet ut av en lukket institusjon med fastvakter 24/7.

Før jeg reiste fra Gjøkeredet hadde jeg en overbevisning om at det ikke var mulig for meg å få både i pose og sekk. Hjerterdronningen hadde en visjon om en slags delt omsorg for meg, der jeg i all hovedsak skal fungere hjemme med mann, barn og jobb (Hva butikkdamen og medforeldre angår, så er ikke det fullt så høyt oppe på prioriteringslisten. Enda). Samtidig som jeg skal ha noen samværstimer/dager sammen med livvaktene på Gjøkeredet i måneden for å fortsette jobben med stabilisering. Hjerterdronningen ser for seg en tredagers, to ganger i måneden. Det er jo ikke allverdens, men samtidig er det ganske mye. De 5 siste dagene har føltes som en evighet og jeg har tenkt en god del. Grunnen til at det har føltes som en hel evighet, er nok også fordi jeg ikke har sovet omtrent noe siden jeg kom hjem. Men det er en annen sak. Jeg mener bare at når man ikke sover, så får man jo tross alt med seg noen timer ekstra av døgnet. Den tiden har blitt brukt effektivt vil jeg påstå å si. Vi har til og med rukket å teste troverdigheten til Gjøkeredet nok en gang og de har bestått testene på rams. Jeg begynner faktisk å tro på at de er på ekte og «the real deal». Vikingen holder fast på epost kontakt, jeg ser også at de er innom for å spionere på bloggen. Det er litt koselig faktisk og det er som om de sier «Her er vi, men vi sier ikke hei før du sier hei først». Jeg lever her med visshet om at de lever der og jeg kjenner helt hit at de bryr seg og vil oss vell. En natt i helgen, hadde Stina det litt tungt. Og når Stina har det tungt, kan mye skje. Denne natten hadde hun tatt mer medisiner enn det hun egentlig har lov til å ta og det visste hun, men brydde seg svært lite om det. Frida våknet til liv en gang midt på natten. Hun merket at det var noe rart, men klarte ikke å sette helt ord på hva det var. Hun var redd som vanlig og ringte til Gjøkeredet som hun hadde gjort de forrige nettene. Hun visste at det var eventyreren som var der. Frida ble mindre redd av å høre den kjente og rolige fortellerstemmen i den andre enden før hun la på og mottok SMSen som var en plan som fortsatt gikk velsmurt for seg (Utrolig!). Frida spurte eventyreren om Stina. Og hvis hun har tatt medisiner hun ikke skal ta uten å tenke over konsekvensene av det. Larve har aldri reagert på slike påstander og ment at det er vårt ansvar å rydde opp i. Eventyreren tok det annerledes. Det kom som en stor overraskelse og Frida ble mer redd enn hun var i utgangspunktet. Det var jo ikke meningen å sladre på Stina. Plutselig så hun at det lyste i den andre enden av rommet. Shit! Han forsøkte å ringe Bart. Frida listet seg bort og avviste anropet som heldigvis hadde gått lydløst for seg. En del tapte anrop senere forlangte eventyreren å få snakke med noen. Frida forsto ikke så mye og resignerte i et hjørne. Heldigvis dukket Fredriksen opp for å hjelpe henne ut av den knipen. Han tok kontrollen, ringte Gjøkeredet opp igjen og utgav seg for å være Ofie. For alle har tillit til Ofie og tar han på alvor. Eventyreren krevde å få vite hva som var tatt. Fredriksen holdt fatningen og påsto at det ikke var noe å bekymre seg for. Fredriksen støtter nemlig Stina i å ta mer enn hun skal i håp om at hun forsvinner. Så han tok en spansk en og sa at hun bare hadde tatt dobbel dose med det hun pleier å ta. Altså ingen grunn til panikk. Eventyreren roet seg også med det og ønsket oss en god natt videre.

Her erfarte vi flere nye ting. Ikke bare er Gjøkeredet og deres livvakter klare til enhver tid for å støtte, veilede eller bare for å slå an en prat. Men de bekymrer seg også over ting som er helt vanlig kost for oss og som ingen noen sinne har bekymret seg for før. Vi ble litt satt ut alle man over det der egentlig. Bryr de seg virkelig SÅ mye? Vi forsto ingenting, men alvoret på den andre siden av røret var skremmende alvor og eventyreren sto klar til å få hentet oss inn om nødvendig virket det som. Gjøkeredet har bestått nesten alle testene vi har utsatt dem for, så kanskje det er på tide å innse at de faktisk er til å stole på og at de faktisk tar oss på alvor?

De er iallefall verdt å gi et forsøk. Så jeg med flere er veldig innstilt på å få denne delte omsorgen til. Det vil bli hardt å skulle gjøre alt på en gang og erfaring har vist tidligere at dette ikke er mulig. At alt på en gang fort blir for mye å gape over. Men så har heller ikke Hjerterdronningen stått for opplegget før, sammen med hennes hær av livvakter som står klare til enhver tid for å hjelpe en helt tilfeldig person som meg. De er så gode og dyktige at jeg kan ikke gi dem opp, de fortjener at jeg henger med og forsøker en stund til. Dessuten er de ikke ferdig utlært om DID helt enda og jeg ser stor mening i å stå for mye av opplæringen. Forskning sier noe om at pasienten selv må finne behandlingen meningsfull for å være motivert til å gjennomføre den. Ellers er hensikten liten.

Så langt har jeg klart meg ute i det fri i 5 dager. Snart en uke. Jeg har brukt tiden sammen med familien i hovedsak og det er det beste som finnes. Det har vært vinterferie og jeg gruer meg litt til å sende dem ut av huset til skole og barnehage. Det betyr alenetid for meg, som enkelt kan brukes til å utvikle galskapen til nye nivåer og nye høyder. Det er aldri godt å si hva som skjer når vi får tid alene. Men planen er også at jeg skal tilbake på jobb så fort som mulig og jeg har sagt til arbeidsgiver at jeg står klar umiddelbart etter denne vinterferien som betyr at jeg skal på jobb førstkommende mandag. Og da vil den uken gå passe smertefritt for seg. Så har jeg med vilje planlagt å dra på konsert sammen med en god venninne neste helg. Selveste Randi Monster skal ha lanseringskonsert og det er en selvfølge at jeg dukker opp for å dra til meg enhver tone som kommer fra scenen og Monsteret som reddet meg fra en mørk skjebne i ungdomsårene.

Dette var planen. I teorien. I praksis hendte noe helt annet. Jeg returnerte halvveis ufrivillig til Gjøkeredet litt over en uke før planlagt tid. Sukk. En helt vinterferie uten søvn var visst ikke så lurt. Men jentetur og konsert blir et faktum denne helgen. Jeg er uthvilt og skal klare å legge galskapen på pause for en helg. Den kan vente til mandag.

Den som gir seg er en dritt.

Frigg våknet av at en fremmed mann satt i stolen på rommet. Han innrømmer det aldri, men han ble liveredd. Fremmede menn på rommet betyr aldri noe godt eller bra. Flaks for Frigg hadde han gjemt bort en kniv av plast på baderommet fra dagen før, til slike situasjoner som dette. Han ville heller dø enn å bli krenket på nytt. Frigg visste nok at en plastkniv ikke ville være sterkt nok til å ende alt der og da, men det kunne i det minste lette på de andre smertene som han trodde at han hadde i vente. Så han spaserte målrettet inn på badet, tisset først, skrudde på vasken som han lot renne for at ikke den fremmede mannen skulle høre kuttingen. Det tok altfor kort tid før mannen i rommet kom inn og overtok makten. Frigg begynte å kjempe for livet nok en gang. Mannen holdt og det kom flere fremmede inn. De også holdt og Frigg, som bare er 9 år, kjempet så hardt han kunne. Han skrek, sparket, slo. Så hendte det noe litt rart og litt fint på en gang. Overlegen som på ingen måte er overlegen kom inn i rommet. Hun har aldri kommet og vært vitne til at Frigg blir overfalt før. Han oppdaget henne og tryglet desperat om hjelp. Og overlegen gjorde det utenkelige da hun ba de fremmede om å gå ut. Frigg ble overrasket og forsto ikke stort av den handlingen der. Og siden overlegen er sjefen, gikk de faktisk ut, men de gikk ikke langt. Det sto en hel hær på utsiden for å beskytte sin dronning. Frigg ble forbanna og smalt døra igjen før han la seg i sengen med ansiktet mot veggen. Den mektige dronningen satt seg ved siden av med sitt vennlige vesen og tok han omsorgsfullt på skulderen. «Hva faen?» Tenkte han idet han merket at ansiktet og puten ble våt. Det rant fra øynene og han klarte ikke å hindre det i fra å komme. Han forsto ikke en dritt, men overlegen snakket rolig og fortalte at han hadde en verdi. Verdi? At hun veldig gjerne ville hjelpe han med å kjenne på de gode tingene i livet her og nå. Gode ting? Han forsto ikke stort, men han trodde kanskje at han syntes det var fint å høre på. «Hvorfor er du så snill mot meg?» Spurte han ydmykt. «Fordi du er et barn og fortjener å ha det godt» svarte hun forsiktig og med en så stor omsorg at Frigg så vidt turte å tru på det, men bare så vidt.

Overlegen som ikke er overlegen hadde gått fra behandlingsmøte for å sitte med Frigg. Og hun satt sammen med han i minst en time. Kvelden i forveien hadde han sloss med vikingen og var redd for at han hadde gitt han opp eller var sint. Det var overlegen overbevist om at han ikke var og lovte å sende melding og hilse fra Frigg. Da hun dro hadde det kommet en familieterapeut som ventet på utsiden. Han hadde jaget den svære hæren vekk. Bedt de pelle seg vekk og han fikk lov til å komme inn. Frigg kjente han ikke i det hele tatt, men han hadde vært sammen med vikingen og sloss kvelden før. Vikingen hadde gått god for han og dermed gikk Frigg med på at han var ok. Dessuten kunne det komme godt med å ha en familieterapeut på laget, når denne kroppen utgjør en stor familie alene. Frigg likte raskt den fyren. Han var engasjert og litt forbanna. Ikke på Frigg, men for noe annet som hadde med organiseringen på avdelingen å gjøre. Dessuten var det en følelse som Frigg forsto og det gjorde det lettere. Frigg sa til han at store gutter gråter ikke, tørket restene av tårene fra øynene, slang litt vann i ansiktet og tok seg kraftig sammen. Familieterapeuten var tross alt en mann og Frigg ville ikke vise noen svakheter. Dagene før denne hendelsen, hadde Vikingen og vi iherdig forsøkt å jakte på disse følelsene og på en slik måte at kjernen i meg, altså meg, skulle klare å stå i det. Dette gjorde vi noen ganger uten hell. Det virket umulig. Vikingen fortsatte å fomle etter de rette ordene og jeg forsøkte desperat å klamre meg fast til her og nå for å stå i det, men det var sjanseløst før slåsskamp var et faktum. Vikingen må være både gul og blå etter alle sparkene han tok imot. Men han er og blir en Viking og tåler alt. Sier han selv. Jeg tror nok at selv han har en grense. Etter noen voldsomme basketak utenfor min bevissthet, spurte jeg han igjen, for det er ikke første gang jeg har spurt uten å få svar. «Hva ville du skrevet på blomsterkransen i begravelsen min?» Denne gangen fikk jeg svar. «Jo, nå har jeg tenkt og jeg har kommet fram til: «Den som gir seg er en dritt»». Jeg lo og tenkte hvor fint det var at vi kunne spøke om både døden og livet og alt mulig. «Du vet at de kommer til å lese det opp høyt?» Sa jeg, vi så på hverandre i noen sekunder før vi lo igjen. Fru Grå sa alltid at latter og gråt er tegn på liv. Så jeg lever og jeg har ikke lyst til å være en dritt.

Jakten på følelser. Del 1.

Så satt vi der da. Vikingen og jeg. Den store planen og etterspørselen fra hjerterdronningen var klar. «Vi må lære deg noen grunnleggende følelser». Jeg besitter svært få av dem. Det er delene mine som eier emosjoner og de er nok noen hakk overdrevne, så jeg har lært å stenge dem ute for å slippe å forholde meg til det. For hva skal man egentlig med følelser? Vikingen hadde ingen gode svar på det, men han prøvde iherdig med å forklare. Han så nesten litt ukomfortabel ut og jeg så nok ut som et spørsmålstegn som vokste for hvert ord han kom med. Han sa egentlig alt det jeg visste fra før. At jeg har vært nødt til å stenge alle følelser ute tidlig i livet og overlatt den biten til deler av meg og at vi nå må forsøke å overføre noen av disse følelsene til meg. Dette var ikke akkurat hemmelighetsstemplet informasjon. Det jeg trengte svar på var hvorfor jeg trenger å føle disse følelsene. Jeg kan nemlig kjenne meg glad. Glede. Er ikke det alt jeg trenger? Hva skal man med sinne og sorg om man føler glede ved jevne mellomrom? Mitt mål er nemlig ikke å bli hel. Jeg tror helt ærlig at det ikke er mulig for meg. Så hva skal jeg med alle disse følelsene?

Vi skulle ta for oss en tekst i bloggen. For i følge hjerterdronningen er tekstene mine fulle av følelser. Jeg ba dem om å fortelle meg hva de følte når de leste i den. Det virket som om de ble litt ukomfortable da jeg spurte og det sier jo egentlig alt? Følelser er jo litt kleint. Men de svarte så godt de kunne og ramset opp både sinne, avmakt, sorg og håpløshet. Så fint at noen føler, tenkte jeg. Det er visst ikke bare mine personlighetsdeler som gjør det, men livvaktene mine føler sammen med dem. Det var egentlig en litt fin tanke syntes jeg.

Ja, så satt vi her 24 timer senere med en hel blogg full av følelser. Jeg bladde igjennom og klarte ikke å velge. Vikingen tok over PCen og fomlet fælt med den. Scrollet både opp og ned mens han snakket rotete om følelser litt fram og tilbake og fram igjen. Jeg hang på ingen måte med. Til slutt lukket han hele pcen og la den vekk. Jeg spurte om ikke vi skulle ta utgangspunkt i en tekst? «Jo, men for å være helt ærlig, dette var jeg visst ikke noe god på» sa han. Og det var igrunn ganske tydelig. «Jeg har aldri møtt noen som ikke eier noen følelser og jeg vet faktisk ikke hvordan vi skal jobbe med dette». Så fint for meg, tenkte jeg. Vi snakket, eller han snakket, videre om følelser generelt i en ganske klumsete stil. Hvorfor? Hva er det med disse følelsene som gjør alt så vanskelig?. Selv for en godt voksen viking som har alle følelsene i takt, kanskje til og med litt for mye. Da er det kanskje ikke så rart at en som meg selv, strever. Han innrømmet litt senere at han er litt redd for å tråkke feil og det kan jeg forstå. Enhver feilformulering kan sende meg rett inn i en farlig og destruktiv tilstand. Noe Vikingen selv har vært vitne til flere ganger. Men for å vinne må man våge, bare for å komme med en klein klisje.

PCen ble slått opp litt senere og vi fant oss en tekst. «Smerte» som Stina har skrevet. «Hva føler du når du leser det der da?» spurte han og jeg måtte være ærlig. Jeg så på de forventningsfylte øynene hans og hadde veldig lyst til å si det jeg visste at han ville høre. For jeg forsto jo godt hva han ville høre. «Ingenting» svarte jeg. «Overhode ingenting». «Men jeg ser jo at det står både smerte, sorg og sinne der, så det er vel det jeg skal svare da?». Dette var absolutt ikke en situasjon jeg var komfortabel med. Jeg er vant til å gjøre det andre forventer i enhver situasjon og disse menneskene forventer at jeg er ærlig. Og de fortjener at jeg er det. Men jeg får skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke vet mer. Og det er noe jeg også hater, å ikke strekke til, ikke bidra slik det forventes. Jeg mislykkes på alle plan i denne runden.

Dagen etter gikk jeg og Marihøna en liten tur i sola. Sola strekte seg ut til oss og gav ifra seg en følelse av glede. «Glede, føler jeg!» ropte jeg halventusiastisk ut til Maria fly fly som kjente på solgleden sammen med meg. Mens vi gikk, fortalte jeg henne om den klønete følelseseansen dagen i forveien. Heller ikke hun hadde et konkret og forståelig svar på hvorfor jeg trenger å føle på alt mulig. Men vi konkluderte med at mitt (altså kjernen i meg) følelsesregister kunne oppsummeres enkelt slik: Glede og fravær av glede. Det er i det minste en start.

Da vi kom inn igjen gjorde vi det vi mennesker kan best. Google. Ifølge psykologiforeningen er definisjonen på hvorfor vi trenger følelser som følger:

Følelsene våre er livsviktige. De sørger for at vi unngår fare, forblir i flokken og tilknyttet våre nærmeste, slik at vi overlever. Følelser fargelegger opplevelser og forsterker minnene våre i hukommelsen. De organiserer oss innvendig, binder sammen opplevelser og hendelser og skaper mening, slik at vi kan forstå og tenke om oss selv og andre. Følelsene hjelper oss å vite hva vi liker og ikke liker, ta valg, og gir retning for handlingene våre. (https://www.psykologforeningen.no/publikum/informasjonsvideoer/videoer-om-livsutfordringer/hva-er-foelelser)

Spennende, tenkte jeg. Ingen har noen gang kommet med en slik definisjon før. Jeg forsto plutselig litt mer av hvem jeg er og hvem jeg ikke har blitt på grunn av fravær av følelser. Det åpnet umiddelbart en iver i meg etter å undersøke dette nærmere med forstørrelsesglass. Kanskje selv jeg kan få et helt register med følelser. Slik at jeg kan overleve, fargelegge og skape en større mening i min eksistens.

Maria fly fly

Det hele startet egentlig dagen i forveien. Da jeg satt hjemme alene hele kvelden med et kaos større enn fjell og tanker mørkere enn den svarteste natten. Listen med tiltak i kriseplanen virket totalt unyttige og det var som om hver og en av dem lo hånlig mens de ble lest opp en etter en. Til slutt var det kun et tiltak igjen. «Kontakt Gjøkeredet». Jeg ringte og hørte den giftige slangen i den andre enden. Mens stemmen min ble holdt som gissel nok en gang, hørte vi på utallige «Hallo?» helt til det ble lagt på. Av den andre enden. Vi ventet litt på SMSen som skulle komme ved manglende kontakt. Den kom ikke. Det overrasket meg igrunn ikke for den giftige slangen som tok telefonen den kvelden, er av den oppfatning at jeg ikke eksisterer. Men det skal jeg ikke gå nærmere inn på. Etter noen minutter ringte vi igjen og håpet at noen andre enn han skulle svare, men det var fortsatt den samme. Tålmodigheten hans skal han ha skryt for da, for han er en av de få som venter så lenge for å høre om stemmen vår skal slippe fri. Denne gangen var det vi som la på og like etter ringte han opp igjen. Med vilje lot jeg være å ta den, slik at den skulle gå til mobilsvar. For da var det ikke lengre tvil om hvem som ringte. Men ingenting hendte så jeg ringte noen ganger til med litt lengre tid mellom hver gang. Det var fortsatt slangen som tok den og jeg kjente at tålmodigheten min snart tok slutt. Jeg var i ferd med å miste grepet og når det virkelig gjaldt, funket ikke planen. Naturligvis. Siden SMSen uteble, bestemte jeg meg for å sende en. Jeg skrev og etterspurte om  en av kontaktene mine var på vakt og om en av dem har tid til å ringe for å prate i noen minutter. Ingen svar. Jeg var forberedt på det, for dette var en telefon som ingen noen gang så på. Jeg kjente på en gradvis angst bli stadig større og så på klokka. Jeg forsøkte å huske når nattevaktene kom på, slik at kanskje en av dem forsto at de skulle sende den hersens SMSen. Jeg ringte en gang til kl. 22 etter å ha forsøkt å få siden kl. 1830.

Jeg kjente igjen stemmen umiddelbart og begynte nesten å gråte, men bare nesten. Det var en Marihøne, DEN Marihøna. «Hei» kom det ut av meg forsiktig i ren lettelse over å få kontakt med henne. Hun hadde vært på jobb i hele kveld, men hadde ikke fått vite at jeg hadde ringt. Samme det, tenkte jeg, for nå var hun iallefall der i den andre enden. Jeg begynte å skjelve uten at jeg ante hvorfor. Jeg var helt ute og det merket hun. Jeg ble egentlig mest overrasket over at jeg klarte å snakke, selv om det ikke hørtes ut som meg, så kunne jeg allikevel gjøre reder for meg og hva jeg hadde gjort den dagen. Hvorfor ting var ille på det tidspunktet var det vanskeligere å svare på, men det hjalp å bare høre stemmen hennes og det sa jeg. Jeg sa også at jeg knapt hadde sovet noe den siste uken og var veldig sliten. Jeg husker ikke en gang hva hun sa, men jeg husker at hvert ord var pakket godt inn i et teppe med varm omsorg. Nattevaktene overtok, jeg takket så godt jeg kunne for at det var hun som tok telefonen til slutt.

Nok en natt uten søvn. Kaoset vokste i rekordfart og jeg begynte å falle rett inn i den samme fellen jeg alltid havnet i med både Fru Grå og Larve. Ikke SMS-storm, men Epost-storm med Vikingen morgenen etter. Og det er veldig lite konstruktivt. For ingen av partene kan vinne uansett hva som blir skrevet. Det blir bare slengt fritt fra seg, fra minst 10 stykker på en gang, kontrastfylte ytringer og påstander som ikke henger på greip. Jeg så ingen mulighet til å komme til avdelingen en uke før avtalt tid. Men jeg kunne samtidig ikke ha det slik som dette. Det var kanskje litt flaks at jeg hadde avtalt å møte en venninne den dagen. Jeg tok kontakt og forklarte situasjonen. Hun ble streng og beordret meg om å pakke noen klær og det jeg trengte, for hun skulle kjøre meg. En lettelse spredte seg automatisk rundt i hele kroppen min. En som satt foten ned og fortalte hva jeg skulle gjøre, slik at jeg slapp å stå der og bli dratt i alle de ulike viljene. Hun kom hjem til meg og da hadde hun allerede ringt til vikingen og sagt at vi kom. Så da var en ny innleggelse et faktum. Pokker og «YAY» på samme tid.

Timene gikk og Vikingen ble erstattet med Marihøna. Da jeg så henne, hadde jeg mest lyst til å gi henne en klem fordi jeg var så takknemlig for praten kvelden før. Marihøna er en søt jente som bare er snill og god. Hun deler ikke den mørke humoren min, men som endelig etter noen uker har adoptert «takk for alt» som den største selvfølge å si når hun går for dagen. Hun har alltid et like positivt og blidt vesen over seg. Hun er også en av dem som har kjent meg lengst for hun var her sammen med Vikingen da jeg ankom for aller første gang. Den tok bare litt tid før jeg forsto hennes plass og hensikt, nettopp fordi hun er så ulik meg.

Vi satt en hel gjeng med gjøker rundt matbordet og spiste kvelds da jeg forlot denne verden til fordel for Barteskogen. Det skjedde plutselig, men det var som om det hendte med en hensikt. Jeg gikk rundt i den og hørte noe komme flaksende bakfra og tok meg igjen. Det var henne. En praktfull marihøne med 3 svarte prikker på de perfekte røde vingene sine. Hun så på meg og jeg merket med hele meg hvor stolt hun var. Jeg ante ikke hvorfor, helt til hun sa, «Se hvor fort jeg kan fly da!!» i det hun fløy alt hun kunne framover en i litt klumsete stil. Jeg hørte vingene flappe kraftfylt sammen som om det var en stor fugl som slo med vingene sine. Jeg løp etter og hadde ikke sjanse til å ta henne igjen. «Så du det eller»? Sa hun med den største entusiasmen i stemmen. «Jeg så det!» sa jeg og smilte så bredt jeg bare klarte. Vi gikk videre sammen og jeg fortalte henne at jeg visste hvem hun var og at jeg syntes det var fint at hun hadde funnet veien inn i skogen. «Jeg flyr nå bare rundt her» sa hun. «Jeg må passe på deg jeg og vettu! Og jeg har et godt overblikk her oppe ifra». Marihøna er god på det, å ha overblikk og hun tar enhver situasjon med ro. Møtet med henne varte ikke så lenge for plutselig sa hun: «Du, før jeg stikker. Skal jeg sette meg på fingeren din og fly min vei? Så får du et ønske?» Jeg smilte, om mulig, enda bredere og nikket. Jeg holdt fingeren opp i lufta, tenkte lavt inni meg «Maria fly fly». Jeg så at hun forsvant opp mot himmelen, lukket øynene mine og ønsket at jeg snart skulle få se henne igjen.

Krigens hersker.

Jeg sto å stirret inn i speilbildet. Det tilhørte ikke meg i dag. Jeg så det rett inn i øynene og forsto raskt at det ikke var et hyggelig møte. Dette spillet har jeg vært med på før. Og herskeren eller kontrolløren har hatt mange skikkelser og former i årenes løp. Hva ville han få meg til å gjøre i denne runden tro? Han visste godt at jeg var sårbar i disse krigstider og han visste veldig godt hvordan han kunne få meg i sin hule hånd. Han gløttet bort til høyre og jeg gløttet etter. Jeg forsto umiddelbart at det var ment som en trussel, for han fikk blikket mitt bort på skalpellene han pent hadde plassert på øverste hylle i dusjen. Hans budskap til meg var at om jeg ikke gjør som han sier, vil det ende med et blodbad. Det ville i så fall ikke bli første gang. Men jeg følte at jeg hadde sett nok blod i denne krigen og var nysgjerrig på hva han krevde av meg på dette tidspunktet. Så jeg så han rett inn i øynene og spurte. «Hva vil du fra meg?» Ingen svar. Bare ondskapsfulle, svarte blikk. Det svarte blikket hadde jeg sett mange ganger før og det er først i senere tid jeg har forstått hvor jeg har sett de fra. Pappa. Øynene til pappa ble alltid svarte og tomme på samme tid, før han angrep. Før var de blå og da var han pappaen min. Men med en gang de ble svarte, forvandlet han seg til noe annet. Et dyr. Eller et vesen som ikke ville godt. Det blikket er noe av det skumleste jeg har sett. At et menneske kan forvandle seg så mye på få sekunder og bli en annen eller noe annet. Men det var jo ikke pappa som sto foran meg nå. For pappa har jeg ikke sett på mange år. Iallefall ikke i levende live. Han jeg stirret på var ute etter noe. Ikke nødvendigvis å skade meg, men om han ikke fikk viljen sin, ville det ende slik. Denne leken har jeg vært med på mange ganger og jeg hadde nesten sluttet å bli redd, men bare nesten. Stillheten er verst. Ofte er det stille før stormen og da skvetter jeg til hver gang. Når de kommer og angriper bakfra. Uten forvarsel, bare en ubehagelig stillhet. Jeg prøvde å spørre igjen og denne gangen fikk jeg et slags svar. Ikke på det jeg lurte på riktig nok, men han sa i det minste noe: «Du er ikke verdt en dritt». Nei vel, tenkte jeg. Den har jeg også hørt en del ganger. Ikke noe nytt? «Ikke tro at du slipper unna». Nei, å slippe unna er jeg ikke naiv nok til å tenke en gang. Straffen vil komme før eller siden. Han fortsatte å snakke i et mørkt og jevnt toneleie. «Du skal dø snart». Jeg trakk pusten dypt inn. Akkurat de ordene venner jeg meg nok aldri til å høre. «Ja, vi nærmer oss alle fra hver vår kant». Hvisket jeg litt oppgitt og forsøkte å telle hvor mange ganger jeg har stått slik og tatt imot dritt på denne måten. Det var umulig å telle. Jeg forsøkte meg igjen og merket at jeg var noe tøffere enn tidligere: «Hva vil du at jeg skal gjøre?». «Jeg vil at du skal avbryte». «Avbryte hva da?» «Avbryte all samarbeid med Gjøkene på Gjøkeredet». «Hvis ikke skal jeg sørge for at du stopper å puste for alltid». Idet han sa det, fikk jeg en hånd rundt halsen som knyttet til med stor makt. Det var ikke min hånd og jeg hadde dermed ingen kontroll over den. Nå, var speilbilde i speilet mitt eget og jeg så at jeg ble blodsprengt i ansiktet. «Nikk hvis du forsto hva jeg sa!» Befalte han med en høy og kraftfull stemme. Nå sto han rett bak meg og jeg kjente plutselig på en enorm frykt. Barna mine trenger meg. Bart trenger meg. Jeg trenger meg. Så jeg nikket og ble sluppet umiddelbart og falt om på gulvet. Jeg ble liggende en liten stund for å hente igjen pust og luft, før jeg omfavnet doskåla og kastet opp det halve vannglasset jeg hadde fått i meg denne dagen. Jeg er fanget i min egen kropp og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å rømme? Der jeg går, er dem. Alltid.

Der det er vilje, er det en vei.

En tidlig høstdag uttrykket jeg min manglende evne til å se veien videre. Etter å ha stanget hode i veggen i enden av en blindgate og blitt der de siste tre årene uten å finne en annen vei hverken rundt, under eller over. Bjørnen Bo så på meg og smilte lurt idet han sa: «Der det er vilje, er det en vei» mens han etterlot det til meg å gruble videre på den. Og gruble gjorde jeg også, i flere måneder, i forsøk på å finne en mening med den setningen. For i teorien gav den en enorm mening og ikke minst verdi, men er det virkelig sånn i praksis? For det skal ikke stå på viljen hos meg. Viljen er enorm! Hadde ikke viljen vært tilstede, hadde jeg ikke fortsatt vært et levende vesen på denne kloden. Så en eller annen form for vilje er absolutt høyt tilstede. Problemet er bare at viljen har selskap av flere forskjellige slektninger. Nære og fjerne. For det er det store dilemmaet for oss med DID. Vi er ikke bare en. Vi er ikke bare to heller, men en helt hær av ulike viljer og meninger, for ikke å snakke om følelser, som vi ikke snakker høyt om, som sloss en evig kamp om å få dominere lengst framme i troppen. Vil det da si at der det er flere viljer, er det flere veier? I teorien altså? For i praksis føles det bokstavelig talt som et svært virvar av kaotiske tanker der jeg står i midten og blir revet i alle slags retninger. Og jeg har hatt som praksis i alle år å ta hensyn til det som er best og mest brannslukkende der og da i øyeblikket uten å være i stand til å se hva som er best på lang sikt.

Tiden min på Gjøkeredet har gitt meg synet gradvis tilbake etter å ha gått rundt i sirkler. I blinde. I håp om å en dag finne tilbake til den rette veien, eller om det så bare var en igjengrodd sti. Veien jeg går på i Gjøkeredet blir til mens vi går har vi funnet ut. Min trygghet er at jeg slipper å gå veien alene fordi enten en Viking, Marihøne, Indianerhøvding, en eventyrer eller en annen klok livvakt går sammen med meg. Rett ved siden av og veileder, observerer eller klør seg i hode, men de går aldri sin vei og lar meg aldri stå igjen alene. Selv ikke når de ikke forstår en dritt. Jeg tror nok de både har følt seg rådville og hjelpeløse mens de har gått og til tider løpt ved min side. Men de sørger alltid for å holde meg oppreist og det har ført til at jeg tør mer. At jeg tør å møte meg selv i døra, se meg selv og finne ut av hvem jeg er og har blitt. Jeg er nysgjerrig av natur og ønsker svar på de utallige mysteriene som herjer i sinnet mitt.

Utkskrivelsen min før helgen var alt annet enn en god opplevelse og jeg så ingen annen utvei enn å skru på full unngåelse ved å si til meg selv og livvaktene at jeg aldri skulle returnere til dem igjen. Dagene i forveien bar preg av mange forbudte emosjoner og livsfarlige opplevelser av å bli misforstått og forlatt. Realiteten var naturligvis en helt annen, men det er altfor enkelt at ting går i ball når man er utstyrt med så mange og ulike viljer og opplevelser av seg selv og verden rundt. Jeg forsøkte som nevnt i et tidligere innlegg, å bli skrevet ut før to av mine viktigste livvakter rakk å forlate meg. Det skulle visst ikke la seg gjøre, så istedenfor ble jeg angrepet av en stor klump med følelser som nesten tok livet av meg på stedet. Frigg fikk fotfeste i livet og klarte å lure hjerterdronningen til å bli skrevet ut dagen etter. Han kom ikke lengre enn til bilen etter et desperat søk etter skalpeller han visste lå der en plass. Voksne meg kom delvis tilbake. Jeg og Frigg deler nå tydeligvis på noen hjerneaktiviteter. For første gang i mitt liv, har jeg følt på en annens del følelser og det var alt annet enn tilfredsstillende. Jeg ville bare rømme fra det hele og unngå på høyt nivå. Men først måtte vi skaffe bevis på at systemet ikke fungerer. Avtalen mellom oss og Gjøkeredet var blant annet at vi kunne ringe rett til avdelingen. Og hvis vi ikke fikk til å si noe, noe vi sjelden får til, skulle avdelingen sende SMS til oss og spørre hvordan det går. Etter et par timer i bilen, ringte vi inn. Ikke en, men to ganger. Det tok litt tid og jeg kunne kjenne lettelsen og gleden til Frigg over manglende SMS-svar og over at et sviktende system var et faktum. Etterfulgt av så klart en dyp fortvilelse, nettopp fordi vi har den sjarmerende egenskapen med å ha et så kontrastfylt ønske om hjelp og avvisning på samme tid. Det er umulig å vinne for sånne som oss. Og så tikket plutselig SMSen inn. Faen! Kriseplanen funket og Frigg pluss flere ble hentet inn igjen av en Marihøne og en Hjerterdronning kort tid etterpå.

Andre forsøk på utskrivelse gikk bedre, men ikke bra. Det var tungt og som vanlig var vi ute av stand til å beskrive hva som herjet i oss. Jeg trodde at jeg hadde en ting klart for meg og det var at jeg ikke kunne klare å få til to ting på en gang. Oppfølging på Gjøkeredet og familielivet der ute, her hjemme. Jeg var nødt til å velge en av delene fordi jeg ikke maktet å gjøre begge deler. Og jeg savnet dem så inderlig. Bart og de to trollungene våre. Hjerterdronningen forsøkte i beste evne å overbevise meg om at det finnes en løsning. Jo mer hun snakket, jo mer fastlåst ble jeg til tanken om at jeg var behandlingsresistens og et umulig pasienttilfelle. Jeg reiste fra Gjøkeredet med bøyd hode og returnerte ikke hjem til tilhørigheten før etter 3 timer.

Det har gått noen dager siden jeg forlot Gjøkeredet tilsynelatende for siste gang. Hjemme har jeg vært mer tilstedeværende enn på flere måneder og jeg innså plutselig at tiden på institusjon har gjort meg godt. Der det er vilje, er det en vei? Jeg er som sagt utstyrt med så mange viljer at det er nødt til å bety at det finnes mange veier å gå herfra. Flere viljer, flere veier. Jeg skal aldri gi meg og om alle viljene slår seg sammen og samarbeider, kan vi skape vår egen motorvei med utallige muligheter i framtiden. Gjøkeredet er bare nødt til å forberede seg på at vi vil komme tilbake med nytt mot og med en så bred vei at alle skal få plass til å gå sammen på den.

Takk for alt.

Dagen i forveien var bra den. To av kontaktene, Vikingen og hun som ser like mørkt på det som meg, hadde planlagt å gå tur til byen og drikke kaffe på kafe. Det var nemlig siste vakten med dem før min utskrivelse to dager foran oss. Jeg kjente på en tilfredsstillende sorg sammen med en glede over å skulle leve i vanlig hverdag igjen. Sammen med Bart og de to trollungene våres. Selv om jeg visste at det ikke ville bli den siste gangen jeg så dem, var det allikevel vemodig å tenke på at jeg skulle skrives ut. Livet på Gjøkeredet hadde blitt mitt andre hjem og Livvaktene mine der var blitt som en liten reservefamilie. Jeg vet at det ikke er riktig av meg å tenke slik, men når man har en livvakt inne hos seg kontinuerlig, blir man jo ganske godt kjent iløpet av ukene som går. I alle fall når dem oppriktig viser interesse for å hjelpe deg og samtidig gir mye av seg selv som menneske og ikke bare som helsepersonell.

Den siste dagen kom og den begynte med et takras. Livvakten som ser like mørkt på det som meg fortalte at Vikingen ikke kunne stå som kontakt på meg denne dagen og jeg oppfattet det slik at det da heller ikke ble noe tur og avslutning som avtalt. Slik begynte dagen og den endte enda verre. Da beskjeden kom, gikk jeg raskt inn i en annen modus eller en annen utgave av meg selv om du vil. Hjernemassen min ble fylt med en slags tjære og de ropte inni meg at han selvfølgelig kom til å svikte oss nå. Det var jo ikke annet enn forventet. Frigg kviknet til og beordret om å be om utskrivelse. Han ville reise derifra, fra dem, før han rakk å oppleve at dem reiste fra han. Jeg hadde ingen problem med å forstå det. Så jeg var på hans lag i denne omgangen. Vi pakket alle sakene, som vi akkurat fikk presset inn i de to koffertene vi hadde tilgjengelig. Alle plakatene og bildene vi hadde hengt på veggene ble revet ned og kastet i søpla, nok var nok og Frigg ville ikke mer. Han følte seg sterkt avvist. Jeg hadde gruet meg litt til den pakkeprosessen, men det gikk overraskende bra og føltes godt på dette tidspunktet.

Vikingen kom innom. Så klart han gjorde det. Han bryr seg virkelig, som alle de andre. Jeg vet jo det. Det viste seg at vi skulle få til den turen vi planla dagen i forveien likevel. Det gjorde hode mitt bare mer forvirret enn lettet egentlig. Er det noe jeg ikke er god på, er det å få utydelige beskjeder. Javel. Men nå skulle jo jeg hjem og Frigg visste ikke om han ville tåle det. Kafeturen altså. Han ville fortsatt ikke vedkjenne at han var i ferd med å bli glad i disse menneskene som i flere uker har mast om at de både bryr seg og ikke skal gi opp. Så han ble med på frivillig tvang ned til byen, bare fordi livvaktene sa at de faktisk også hadde gledet seg. Ingen forsto helt hvorfor stemningen i oss var så laber og mørk. Dette skulle jo være en fin ting sammen med Vikingen og hun som ser like mørkt på det som meg. Men Frigg hadde blitt ubevisst aktivert og det var ingenting jeg var i stand til å gjøre noe med. Turen ned til sentrum hadde en ubehagelig stillhet over seg. Selv Vikingen som pleier å snakke i ett, var taus. Han hadde kanskje blitt smittet av Frigg sitt stemningsleie. På Kafeen bestilte vi oss hver vår kaffe og latet som om vi hadde det hyggelig. Frigg hadde mest dårlig samvittighet for å ødelegge forventningene om en hyggelig tur, mens jeg forsøkte desperat å holde ting i sjakk. For livet er jo som sjakk, men siden jeg ikke kan sjakk blir det en stor utfordring. De to livvaktene merket det og forsto nok ikke hva som foregikk i oss. Og jeg klarte som vanlig ikke å formidle det heller. Det var altfor mange emosjoner involvert. Og emosjoner er som kjent forbudt. Det sørget Fredriksen for å minne oss på ved jevne mellomrom. Når jeg gråter, de få gangene jeg har gjort det i voksen alder, kjenner jeg på en sterk fysisk smerte i hodebunnen. Gråt er forbundet med straff og hvem vil vel bli utsatt for straff. Så vi gikk like sørgmodige tilbake til Gjøkeredet. Der kom hjerterdronningen oss i møte for å si at hun ikke ville skrive oss ut i den tilstanden vi var i. Vi, som i beste evne hadde forsøkt å ta oss sammen, falt enda mer sammen og kaoset økte på. Helvete! Vi visste allerede da at vi var nødt til å takle å se dem reise før jeg rakk å komme dem i forkjøpet. Frigg fikk panikk og jeg fikk ikke til å si noe om det for jeg visste at om jeg sa noe om det, ville jeg samtidig ikke klare å holde tårene tilbake. Og da ville vi bli fylt med både straff og skam. Jeg så konstant på klokka og telte ned til vaktskifte. Det var så jævlig og for hvert minutt som gikk ble kroppen gradvis fylt med en tung byrde som jeg ikke hadde kjent på før. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle dette. Aldri har jeg stått ovenfor en slik situasjon før og det gjorde egentlig bare vondt verre av å høre på livvaktenes gjentakende preken om at de forsvinner ikke for alltid og at det bare er å komme tilbake. De forsto ikke hva som foregikk, men det var greit. De færreste gjør det uansett. Både jeg og andre i meg visste at det ikke bare var for oss å returnere til dem. På grunn av et sterkt utviklet unngåelsesmønster og ikke minst de enorme ulike viljene i meg, vil jeg ikke klare det. Sånn har det alltid vært og det er ikke annerledes nå. Oppi alt kaoset fikk jeg innsyn i det gode familielivet der hjemme som jeg ikke har vært en del av på en stund. Jeg følte plutselig at jeg hadde sviktet dem ved å ikke være til stede i hverdagen. Og jeg forsto der og da at jeg ikke kunne få begge deler. Jeg kan ikke være deltidspasient og deltidsmamma. Valget falt naturligvis på familien. Sammen med dem, fungerer jeg jo og jeg elsker den utgaven av meg selv. Derfor ble beskjeden om at jeg ikke fikk reise hjem til dem, enda mer forsterket med en enorm skuffelse og sorg. Enda mer da vi fant ut at det ikke var noen kjente livvakter som skulle være der utover kvelden. En time før Vikingen og hun som ser like mørkt på det som meg, skulle gå, økte uroen og jeg følte en sterk trang til å fortelle, men jeg fikk det bare ikke til. Vikingen som egentlig ikke var min kontakt var derfor ikke helt tilstede heller. Han kom og gikk, noe som var godt ment, men det skapte egentlig bare mer forvirring over å ikke få tid nok til å formidle, om ikke alt, så i alle fall noe. Jeg og mitt reisefølge vekslet mellom å vandre rundt, sitte i dusjen, stå å glo i veggen, irritere oss i det ene øyeblikket og bli totalt apatisk i det neste. Så var tiden inne. Tiden for den siste avskjeden. Takk for alt og lykke til videre. Vi sto med ryggen til døra og så rett inn i veggen da vi hørte døra gikk opp bak oss. Vikingen kom for å si hade og på gjensyn, mens jeg visste at det var siste sjanse til å gjøre et godt sisteinntrykk. For vi visste at vi ikke skulle tilbake. Han tok oss på skulderen og takket for i dag som om vi skulle sees om kort tid. Han begynte å bevege seg ut døra og da skjedde det noe totalt uventet. Frigg knakk sammen, løp etter og omfavnet den to meter høye vikingen og hulkegråt mens han klamret seg fast og aldri ville gi slipp. Det føltes alt annet enn godt og både jeg og Frida tenkte umiddelbart på straffen vi hadde i vente. Frigg ville ikke gi slipp, så Vikingen måtte bryte opp. Da døra gikk igjen, gikk Frigg fra å være sårbar og redd til å bli sint og frustrert. Han kastet stolen rett i døra, marsjerte rett inn på badet og slo ifra seg i dusjen. Før han visste ordet av det returnerte vikingen og dro han ut derifra og fikk satt han i en stol. Men Frigg var ikke i stand til å ta imot noe som helst. Han klarte ikke å stoppe å gråte og smertene vokste sammen med skammen og sorgen over å aldri skulle se den Vikingen igjen.