Livet er som sjakk.

Jeg satt sammen med en av livvaktene mine inne i hulen min på Gjøkeredet. Hulen var nå blitt riktig så hjemmekoselig etter noen uker som beboende gæren der. Jeg kan ikke helt huske hvem av dem det var, men enten satt jeg sammen med den store Eventyreren som har vært på utallige eventyr i sitt liv. Han har ikke en gang nådd tredveårene, men for å ha rukket alle eventyrene han har fortalt, må han ha sjelen til en 80 åring minst. Han må derfor være som meg. Født i feil tiår. Eller så var det Livvakten som ser like mørkt på det som meg. Hun som en kveld plutselig uttalte at livet er mer kjipt enn fint, men som rodde seg elegant inn igjen da hun mest sannsynlig innså at hun snakket med en pasient og ikke med en venn, ved å si at det fine tross alt veier mer enn det kjipe slik at det går opp i opp. Det spiller ingen stor rolle hvem av disse to jeg var sammen med i det beskrevne øyeblikket. Til syvende og sist var begge involverte i hele hendelsesforløpet uansett. Hendelsen, eller innblikket er delt i to. Før og etter Lunsj.

Før lunsj, mens jeg satt sammen med en av de to livvaktene og snakket om alt og ingenting, fikk jeg plutselig et innfall av en fjern virkelighet. Et nytt perspektiv kanskje. Ja, for jeg så Barteskogen, men jeg var ikke i den. Jeg sto over den. Bøyd over som en kjempe med tynne snorer snøret rundt fingertuppene mine. Jeg så ned på Barteskogen som plutselig var en miniatyrutgave av seg selv. Jeg fikk assosiasjoner til et brettspill mens jeg så ned på den i all sin prakt. For Barteskogen var om vanlig et utsøkt syn. Jeg innså i neste øyeblikk at de små snorene rundt fingertuppene mine gikk ned dit. Til dem. Og uten å føle at kjempehånden tilhørte meg, så jeg hvordan den styrte innbyggerene i retningen den ville. Ironisk, tenkte jeg. Det er alltid jeg som har følt meg som en marionett, men nå var det min hånd som styrte dem. Betyr det at det er jeg som styrer nå? At tilliten er der til at jeg nå endelig kan være kapteinen i egen tilværelse? For det skal jo være en mening med alt, sant? Ordene til Grå hjemsøker meg hver gang jeg opplever noe så absurd som dette. Jeg rakk å tenke litt mens jeg observerte hvordan hånden min, for det var vel min hånd?, elegant styrte Fredriksen og de andre rundt i skogen, for å skape en mer harmonisk levemåte i den. «Han må dit ja og hun kan sette seg trygt der. Stina kan gå inn i den hulen for der vil hun være trygg..» osv. Jeg husker også at jeg tenkte hvor fingernem jeg var! For hendene var gigantiske og det skulle ørsmå bevegelser til for å bevege de små elementene i skogen. Så ble det plutselig lunsj og vi beveget oss ut fra det trygge skjulestedet og ut til åpen mark for å spise.

Maten på Gjøkeredet er som regel god og variert, men når man har vært her noen uker, begynner selv jeg, som dissosierer bort halve tiden, å legge merke til at maten begynner å gå litt igjen. I dag var det smørbrød med skinke, egg og potetsalat. I starten på mitt eventyr på Gjøkeredet, gikk jeg alltid glipp av måltidene fordi jeg stort sett befant meg i skogen eller fordi Hjerterdronningen også glemte tid og sted som en direkte konsekvens av en lovende entusiasme. Hjerterdronningen er Gjøkeredets overlege som overhode ikke kan assosieres med en vanlig overlege. Overlegen er på ingen måte overlegen, noe jeg er overbevist om at navnet Overlegen kommer ifra. Som resten av livvaktene er hun i bunn og grunn bare et menneske hun også. Som stiller seg på lik linje som resten av oss som nå har trykt oss inn på en lite rom for å motta og utøve hjelp.

Uansett, lunsjen ble spist og jeg begynte å gruble over innsynet jeg fikk over Barteskogen. Jeg begynte å sammenligne livet med brettspill og spurte Eventyreren om hvilket brettspill som finnes, der man kan vinne ved å være strategisk kontra å bare vinne av ren flaks som i Yatzy for eksempel. Sjakk ble nevnt. Ja, det var en god metafor, tenkte jeg. Sjakk inneholder både en lys og en mørk side og flere innbyggere som bønder, hester, løpere, konger og dronninger. Alle har hver sin funksjon og styrke. Alle må dessuten samarbeide for å slå ut motspilleren. Jeg så for meg at jeg representerte den lyse siden og traumene den mørke før jeg falt og forsvant inn i den mørke delen.

«La oss ta dem!!» Ropte brikkene mine idet de løp nedover mot det som skulle bli en brutal slagmark. De brølte og ropte. Løperen i front var Fredriksen. Han styrte og jeg begynte å lure på om det var hans hånd som styrte før lunsj? Nei, han var jo der nede, så det må ha vært min. Men jeg hadde absolutt ingen innvirkning på denne krigen. De handlet alene og jeg sto ovenfor og var vitne til blodbadet som kom. Alt gikk så fort samtidig som det gikk i sakte film. Ironisk nok ble nattasangen «Sov i ro» fra snøfall satt på høyttaleren, mens alle hørte på og kriget på brutalt vis. «Sov i ro min lille venn, nå skal du gå over broen til et eventyr» hørte vi, før den ble skrudd av og en ny sang overtok makten over slagmarken. Selmas sang. Jeg fikk gåsehud og befant meg plutselig på sidelinjen av selve krigen der blodet sprutet i alle retninger. I mellom alle disse krigerne eller sjakkbrikkene, kunne jeg skimte et barn på den andre siden. Frida. Det var ikke tilfeldig. Teksten til Selmas sang går som følger:

«Lengta du vekk frå det store og tomme og grå
Vegen er lang men eg veit at du orka å gå
Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var

Fly som ein fugl
Lag deg ein veg
Så du kan komme heim til meg
Du kan gå mange mil
Men kor høyrer du til
Kor høyrer du til

Regndråper faller og fallet tar fargene bort
Du er uendelig liten men håpet er stort
Eg høyrer til deg og sånn vil det alltid bli
Eg drøymer at snart er du her og legg handa di trygt i mi

Fly som ein fugl
Lag deg ein veg
Så du kan komme heim til meg
Du kan gå mange mil
Men kor høyrer du til
Kor høyrer du til»

Mens sangen spredde seg utover landskapet via høyttaleren, møtte jeg blikket til Frida. Vi sto på hver vår kant. Mellom oss var en svær og farlig slagmark som ingen med sunn fornuft ville valgt å gå igjennom. Jeg så for meg en tidslinje. Frida som sto der borte. Jeg så et øyeblikk meg selv som barn. Og livet mitt fram til nå mellom oss. Jeg tenkte på hvordan jeg har etterlatt Frida igjen i en fjern fortid uten å ta henne med videre. Jeg fikk tårer i øynene og tenkte at det var andre gang bare denne uken. Faen. Det overrasket meg litt at det føltes godt. Men det gjorde mest vondt. Jeg har igjennom flere år fått høre at Frida er nøkkelen og jeg forsøkte desperat å finne en måte å hjelpe henne over slagmarken på, slik at hun kan komme hjem igjen. Til meg. Jeg innså at hun var nødt til å reise i tid for å nå meg igjen. Krigen har begynt. Liten står der i det fjerne og stor står her i det nære. En dag skal vi gjenforenes, men først må vi lære oss spillereglene.

Livet er som sjakk. Jeg kan ikke sjakk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s