Takk for alt.

Dagen i forveien var bra den. To av kontaktene, Vikingen og hun som ser like mørkt på det som meg, hadde planlagt å gå tur til byen og drikke kaffe på kafe. Det var nemlig siste vakten med dem før min utskrivelse to dager foran oss. Jeg kjente på en tilfredsstillende sorg sammen med en glede over å skulle leve i vanlig hverdag igjen. Sammen med Bart og de to trollungene våres. Selv om jeg visste at det ikke ville bli den siste gangen jeg så dem, var det allikevel vemodig å tenke på at jeg skulle skrives ut. Livet på Gjøkeredet hadde blitt mitt andre hjem og Livvaktene mine der var blitt som en liten reservefamilie. Jeg vet at det ikke er riktig av meg å tenke slik, men når man har en livvakt inne hos seg kontinuerlig, blir man jo ganske godt kjent iløpet av ukene som går. I alle fall når dem oppriktig viser interesse for å hjelpe deg og samtidig gir mye av seg selv som menneske og ikke bare som helsepersonell.

Den siste dagen kom og den begynte med et takras. Livvakten som ser like mørkt på det som meg fortalte at Vikingen ikke kunne stå som kontakt på meg denne dagen og jeg oppfattet det slik at det da heller ikke ble noe tur og avslutning som avtalt. Slik begynte dagen og den endte enda verre. Da beskjeden kom, gikk jeg raskt inn i en annen modus eller en annen utgave av meg selv om du vil. Hjernemassen min ble fylt med en slags tjære og de ropte inni meg at han selvfølgelig kom til å svikte oss nå. Det var jo ikke annet enn forventet. Frigg kviknet til og beordret om å be om utskrivelse. Han ville reise derifra, fra dem, før han rakk å oppleve at dem reiste fra han. Jeg hadde ingen problem med å forstå det. Så jeg var på hans lag i denne omgangen. Vi pakket alle sakene, som vi akkurat fikk presset inn i de to koffertene vi hadde tilgjengelig. Alle plakatene og bildene vi hadde hengt på veggene ble revet ned og kastet i søpla, nok var nok og Frigg ville ikke mer. Han følte seg sterkt avvist. Jeg hadde gruet meg litt til den pakkeprosessen, men det gikk overraskende bra og føltes godt på dette tidspunktet.

Vikingen kom innom. Så klart han gjorde det. Han bryr seg virkelig, som alle de andre. Jeg vet jo det. Det viste seg at vi skulle få til den turen vi planla dagen i forveien likevel. Det gjorde hode mitt bare mer forvirret enn lettet egentlig. Er det noe jeg ikke er god på, er det å få utydelige beskjeder. Javel. Men nå skulle jo jeg hjem og Frigg visste ikke om han ville tåle det. Kafeturen altså. Han ville fortsatt ikke vedkjenne at han var i ferd med å bli glad i disse menneskene som i flere uker har mast om at de både bryr seg og ikke skal gi opp. Så han ble med på frivillig tvang ned til byen, bare fordi livvaktene sa at de faktisk også hadde gledet seg. Ingen forsto helt hvorfor stemningen i oss var så laber og mørk. Dette skulle jo være en fin ting sammen med Vikingen og hun som ser like mørkt på det som meg. Men Frigg hadde blitt ubevisst aktivert og det var ingenting jeg var i stand til å gjøre noe med. Turen ned til sentrum hadde en ubehagelig stillhet over seg. Selv Vikingen som pleier å snakke i ett, var taus. Han hadde kanskje blitt smittet av Frigg sitt stemningsleie. På Kafeen bestilte vi oss hver vår kaffe og latet som om vi hadde det hyggelig. Frigg hadde mest dårlig samvittighet for å ødelegge forventningene om en hyggelig tur, mens jeg forsøkte desperat å holde ting i sjakk. For livet er jo som sjakk, men siden jeg ikke kan sjakk blir det en stor utfordring. De to livvaktene merket det og forsto nok ikke hva som foregikk i oss. Og jeg klarte som vanlig ikke å formidle det heller. Det var altfor mange emosjoner involvert. Og emosjoner er som kjent forbudt. Det sørget Fredriksen for å minne oss på ved jevne mellomrom. Når jeg gråter, de få gangene jeg har gjort det i voksen alder, kjenner jeg på en sterk fysisk smerte i hodebunnen. Gråt er forbundet med straff og hvem vil vel bli utsatt for straff. Så vi gikk like sørgmodige tilbake til Gjøkeredet. Der kom hjerterdronningen oss i møte for å si at hun ikke ville skrive oss ut i den tilstanden vi var i. Vi, som i beste evne hadde forsøkt å ta oss sammen, falt enda mer sammen og kaoset økte på. Helvete! Vi visste allerede da at vi var nødt til å takle å se dem reise før jeg rakk å komme dem i forkjøpet. Frigg fikk panikk og jeg fikk ikke til å si noe om det for jeg visste at om jeg sa noe om det, ville jeg samtidig ikke klare å holde tårene tilbake. Og da ville vi bli fylt med både straff og skam. Jeg så konstant på klokka og telte ned til vaktskifte. Det var så jævlig og for hvert minutt som gikk ble kroppen gradvis fylt med en tung byrde som jeg ikke hadde kjent på før. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle dette. Aldri har jeg stått ovenfor en slik situasjon før og det gjorde egentlig bare vondt verre av å høre på livvaktenes gjentakende preken om at de forsvinner ikke for alltid og at det bare er å komme tilbake. De forsto ikke hva som foregikk, men det var greit. De færreste gjør det uansett. Både jeg og andre i meg visste at det ikke bare var for oss å returnere til dem. På grunn av et sterkt utviklet unngåelsesmønster og ikke minst de enorme ulike viljene i meg, vil jeg ikke klare det. Sånn har det alltid vært og det er ikke annerledes nå. Oppi alt kaoset fikk jeg innsyn i det gode familielivet der hjemme som jeg ikke har vært en del av på en stund. Jeg følte plutselig at jeg hadde sviktet dem ved å ikke være til stede i hverdagen. Og jeg forsto der og da at jeg ikke kunne få begge deler. Jeg kan ikke være deltidspasient og deltidsmamma. Valget falt naturligvis på familien. Sammen med dem, fungerer jeg jo og jeg elsker den utgaven av meg selv. Derfor ble beskjeden om at jeg ikke fikk reise hjem til dem, enda mer forsterket med en enorm skuffelse og sorg. Enda mer da vi fant ut at det ikke var noen kjente livvakter som skulle være der utover kvelden. En time før Vikingen og hun som ser like mørkt på det som meg, skulle gå, økte uroen og jeg følte en sterk trang til å fortelle, men jeg fikk det bare ikke til. Vikingen som egentlig ikke var min kontakt var derfor ikke helt tilstede heller. Han kom og gikk, noe som var godt ment, men det skapte egentlig bare mer forvirring over å ikke få tid nok til å formidle, om ikke alt, så i alle fall noe. Jeg og mitt reisefølge vekslet mellom å vandre rundt, sitte i dusjen, stå å glo i veggen, irritere oss i det ene øyeblikket og bli totalt apatisk i det neste. Så var tiden inne. Tiden for den siste avskjeden. Takk for alt og lykke til videre. Vi sto med ryggen til døra og så rett inn i veggen da vi hørte døra gikk opp bak oss. Vikingen kom for å si hade og på gjensyn, mens jeg visste at det var siste sjanse til å gjøre et godt sisteinntrykk. For vi visste at vi ikke skulle tilbake. Han tok oss på skulderen og takket for i dag som om vi skulle sees om kort tid. Han begynte å bevege seg ut døra og da skjedde det noe totalt uventet. Frigg knakk sammen, løp etter og omfavnet den to meter høye vikingen og hulkegråt mens han klamret seg fast og aldri ville gi slipp. Det føltes alt annet enn godt og både jeg og Frida tenkte umiddelbart på straffen vi hadde i vente. Frigg ville ikke gi slipp, så Vikingen måtte bryte opp. Da døra gikk igjen, gikk Frigg fra å være sårbar og redd til å bli sint og frustrert. Han kastet stolen rett i døra, marsjerte rett inn på badet og slo ifra seg i dusjen. Før han visste ordet av det returnerte vikingen og dro han ut derifra og fikk satt han i en stol. Men Frigg var ikke i stand til å ta imot noe som helst. Han klarte ikke å stoppe å gråte og smertene vokste sammen med skammen og sorgen over å aldri skulle se den Vikingen igjen.