Der det er vilje, er det en vei.

En tidlig høstdag uttrykket jeg min manglende evne til å se veien videre. Etter å ha stanget hode i veggen i enden av en blindgate og blitt der de siste tre årene uten å finne en annen vei hverken rundt, under eller over. Bjørnen Bo så på meg og smilte lurt idet han sa: «Der det er vilje, er det en vei» mens han etterlot det til meg å gruble videre på den. Og gruble gjorde jeg også, i flere måneder, i forsøk på å finne en mening med den setningen. For i teorien gav den en enorm mening og ikke minst verdi, men er det virkelig sånn i praksis? For det skal ikke stå på viljen hos meg. Viljen er enorm! Hadde ikke viljen vært tilstede, hadde jeg ikke fortsatt vært et levende vesen på denne kloden. Så en eller annen form for vilje er absolutt høyt tilstede. Problemet er bare at viljen har selskap av flere forskjellige slektninger. Nære og fjerne. For det er det store dilemmaet for oss med DID. Vi er ikke bare en. Vi er ikke bare to heller, men en helt hær av ulike viljer og meninger, for ikke å snakke om følelser, som vi ikke snakker høyt om, som sloss en evig kamp om å få dominere lengst framme i troppen. Vil det da si at der det er flere viljer, er det flere veier? I teorien altså? For i praksis føles det bokstavelig talt som et svært virvar av kaotiske tanker der jeg står i midten og blir revet i alle slags retninger. Og jeg har hatt som praksis i alle år å ta hensyn til det som er best og mest brannslukkende der og da i øyeblikket uten å være i stand til å se hva som er best på lang sikt.

Tiden min på Gjøkeredet har gitt meg synet gradvis tilbake etter å ha gått rundt i sirkler. I blinde. I håp om å en dag finne tilbake til den rette veien, eller om det så bare var en igjengrodd sti. Veien jeg går på i Gjøkeredet blir til mens vi går har vi funnet ut. Min trygghet er at jeg slipper å gå veien alene fordi enten en Viking, Marihøne, Indianerhøvding, en eventyrer eller en annen klok livvakt går sammen med meg. Rett ved siden av og veileder, observerer eller klør seg i hode, men de går aldri sin vei og lar meg aldri stå igjen alene. Selv ikke når de ikke forstår en dritt. Jeg tror nok de både har følt seg rådville og hjelpeløse mens de har gått og til tider løpt ved min side. Men de sørger alltid for å holde meg oppreist og det har ført til at jeg tør mer. At jeg tør å møte meg selv i døra, se meg selv og finne ut av hvem jeg er og har blitt. Jeg er nysgjerrig av natur og ønsker svar på de utallige mysteriene som herjer i sinnet mitt.

Utkskrivelsen min før helgen var alt annet enn en god opplevelse og jeg så ingen annen utvei enn å skru på full unngåelse ved å si til meg selv og livvaktene at jeg aldri skulle returnere til dem igjen. Dagene i forveien bar preg av mange forbudte emosjoner og livsfarlige opplevelser av å bli misforstått og forlatt. Realiteten var naturligvis en helt annen, men det er altfor enkelt at ting går i ball når man er utstyrt med så mange og ulike viljer og opplevelser av seg selv og verden rundt. Jeg forsøkte som nevnt i et tidligere innlegg, å bli skrevet ut før to av mine viktigste livvakter rakk å forlate meg. Det skulle visst ikke la seg gjøre, så istedenfor ble jeg angrepet av en stor klump med følelser som nesten tok livet av meg på stedet. Frigg fikk fotfeste i livet og klarte å lure hjerterdronningen til å bli skrevet ut dagen etter. Han kom ikke lengre enn til bilen etter et desperat søk etter skalpeller han visste lå der en plass. Voksne meg kom delvis tilbake. Jeg og Frigg deler nå tydeligvis på noen hjerneaktiviteter. For første gang i mitt liv, har jeg følt på en annens del følelser og det var alt annet enn tilfredsstillende. Jeg ville bare rømme fra det hele og unngå på høyt nivå. Men først måtte vi skaffe bevis på at systemet ikke fungerer. Avtalen mellom oss og Gjøkeredet var blant annet at vi kunne ringe rett til avdelingen. Og hvis vi ikke fikk til å si noe, noe vi sjelden får til, skulle avdelingen sende SMS til oss og spørre hvordan det går. Etter et par timer i bilen, ringte vi inn. Ikke en, men to ganger. Det tok litt tid og jeg kunne kjenne lettelsen og gleden til Frigg over manglende SMS-svar og over at et sviktende system var et faktum. Etterfulgt av så klart en dyp fortvilelse, nettopp fordi vi har den sjarmerende egenskapen med å ha et så kontrastfylt ønske om hjelp og avvisning på samme tid. Det er umulig å vinne for sånne som oss. Og så tikket plutselig SMSen inn. Faen! Kriseplanen funket og Frigg pluss flere ble hentet inn igjen av en Marihøne og en Hjerterdronning kort tid etterpå.

Andre forsøk på utskrivelse gikk bedre, men ikke bra. Det var tungt og som vanlig var vi ute av stand til å beskrive hva som herjet i oss. Jeg trodde at jeg hadde en ting klart for meg og det var at jeg ikke kunne klare å få til to ting på en gang. Oppfølging på Gjøkeredet og familielivet der ute, her hjemme. Jeg var nødt til å velge en av delene fordi jeg ikke maktet å gjøre begge deler. Og jeg savnet dem så inderlig. Bart og de to trollungene våre. Hjerterdronningen forsøkte i beste evne å overbevise meg om at det finnes en løsning. Jo mer hun snakket, jo mer fastlåst ble jeg til tanken om at jeg var behandlingsresistens og et umulig pasienttilfelle. Jeg reiste fra Gjøkeredet med bøyd hode og returnerte ikke hjem til tilhørigheten før etter 3 timer.

Det har gått noen dager siden jeg forlot Gjøkeredet tilsynelatende for siste gang. Hjemme har jeg vært mer tilstedeværende enn på flere måneder og jeg innså plutselig at tiden på institusjon har gjort meg godt. Der det er vilje, er det en vei? Jeg er som sagt utstyrt med så mange viljer at det er nødt til å bety at det finnes mange veier å gå herfra. Flere viljer, flere veier. Jeg skal aldri gi meg og om alle viljene slår seg sammen og samarbeider, kan vi skape vår egen motorvei med utallige muligheter i framtiden. Gjøkeredet er bare nødt til å forberede seg på at vi vil komme tilbake med nytt mot og med en så bred vei at alle skal få plass til å gå sammen på den.

2 kommentarer om “Der det er vilje, er det en vei.

  1. Du er faen meg det sterkeste menneske jeg veit om! Jeg elsker Bloggen din og du tåler jo ALT du! Du er en superhelt og en dag veit jeg at du skal overvinne mørket og fortsette å spre glede og lys som du alltid har gjort til tross for all dritten du står i til tider. Respekt ass!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s