Krigens hersker.

Jeg sto å stirret inn i speilbildet. Det tilhørte ikke meg i dag. Jeg så det rett inn i øynene og forsto raskt at det ikke var et hyggelig møte. Dette spillet har jeg vært med på før. Og herskeren eller kontrolløren har hatt mange skikkelser og former i årenes løp. Hva ville han få meg til å gjøre i denne runden tro? Han visste godt at jeg var sårbar i disse krigstider og han visste veldig godt hvordan han kunne få meg i sin hule hånd. Han gløttet bort til høyre og jeg gløttet etter. Jeg forsto umiddelbart at det var ment som en trussel, for han fikk blikket mitt bort på skalpellene han pent hadde plassert på øverste hylle i dusjen. Hans budskap til meg var at om jeg ikke gjør som han sier, vil det ende med et blodbad. Det ville i så fall ikke bli første gang. Men jeg følte at jeg hadde sett nok blod i denne krigen og var nysgjerrig på hva han krevde av meg på dette tidspunktet. Så jeg så han rett inn i øynene og spurte. «Hva vil du fra meg?» Ingen svar. Bare ondskapsfulle, svarte blikk. Det svarte blikket hadde jeg sett mange ganger før og det er først i senere tid jeg har forstått hvor jeg har sett de fra. Pappa. Øynene til pappa ble alltid svarte og tomme på samme tid, før han angrep. Før var de blå og da var han pappaen min. Men med en gang de ble svarte, forvandlet han seg til noe annet. Et dyr. Eller et vesen som ikke ville godt. Det blikket er noe av det skumleste jeg har sett. At et menneske kan forvandle seg så mye på få sekunder og bli en annen eller noe annet. Men det var jo ikke pappa som sto foran meg nå. For pappa har jeg ikke sett på mange år. Iallefall ikke i levende live. Han jeg stirret på var ute etter noe. Ikke nødvendigvis å skade meg, men om han ikke fikk viljen sin, ville det ende slik. Denne leken har jeg vært med på mange ganger og jeg hadde nesten sluttet å bli redd, men bare nesten. Stillheten er verst. Ofte er det stille før stormen og da skvetter jeg til hver gang. Når de kommer og angriper bakfra. Uten forvarsel, bare en ubehagelig stillhet. Jeg prøvde å spørre igjen og denne gangen fikk jeg et slags svar. Ikke på det jeg lurte på riktig nok, men han sa i det minste noe: «Du er ikke verdt en dritt». Nei vel, tenkte jeg. Den har jeg også hørt en del ganger. Ikke noe nytt? «Ikke tro at du slipper unna». Nei, å slippe unna er jeg ikke naiv nok til å tenke en gang. Straffen vil komme før eller siden. Han fortsatte å snakke i et mørkt og jevnt toneleie. «Du skal dø snart». Jeg trakk pusten dypt inn. Akkurat de ordene venner jeg meg nok aldri til å høre. «Ja, vi nærmer oss alle fra hver vår kant». Hvisket jeg litt oppgitt og forsøkte å telle hvor mange ganger jeg har stått slik og tatt imot dritt på denne måten. Det var umulig å telle. Jeg forsøkte meg igjen og merket at jeg var noe tøffere enn tidligere: «Hva vil du at jeg skal gjøre?». «Jeg vil at du skal avbryte». «Avbryte hva da?» «Avbryte all samarbeid med Gjøkene på Gjøkeredet». «Hvis ikke skal jeg sørge for at du stopper å puste for alltid». Idet han sa det, fikk jeg en hånd rundt halsen som knyttet til med stor makt. Det var ikke min hånd og jeg hadde dermed ingen kontroll over den. Nå, var speilbilde i speilet mitt eget og jeg så at jeg ble blodsprengt i ansiktet. «Nikk hvis du forsto hva jeg sa!» Befalte han med en høy og kraftfull stemme. Nå sto han rett bak meg og jeg kjente plutselig på en enorm frykt. Barna mine trenger meg. Bart trenger meg. Jeg trenger meg. Så jeg nikket og ble sluppet umiddelbart og falt om på gulvet. Jeg ble liggende en liten stund for å hente igjen pust og luft, før jeg omfavnet doskåla og kastet opp det halve vannglasset jeg hadde fått i meg denne dagen. Jeg er fanget i min egen kropp og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å rømme? Der jeg går, er dem. Alltid.

4 kommentarer om “Krigens hersker.

  1. Jeg håper så inderlig at du ikke gir opp Gjøkeredet ditt. Jeg vet noe om hvordan dette funker. Motstand vil du oppleve så lenge folk strekker ut en hånd eller ti uansett. Du må klare å stå imot fordi du er en overlever. Kanskje du burde være hos dem denne helgen? Men det vet du best selv. Sender deg en god klem fra vest!

    • Min plan er ikke å gi opp, men når jeg blir truet på livet så er det ikke alltid like enkelt å se lyst på det. Men det er utrolig hva jeg har overlevd til nå, så jeg overlever nok dette også. Planen er at jeg skal inn på Gjøkeredet 2 mars. Jeg liker å holde meg til planen 😉

  2. Sender varme tanker og masse kjærlighet i en slitsom og krevende tid!! Det godt at det finnes en plan og ikke minst at du ønsker å følge den. Du er en fighter!! Min helt!!
    ❤️ Tenker masse på deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s