Maria fly fly

Det hele startet egentlig dagen i forveien. Da jeg satt hjemme alene hele kvelden med et kaos større enn fjell og tanker mørkere enn den svarteste natten. Listen med tiltak i kriseplanen virket totalt unyttige og det var som om hver og en av dem lo hånlig mens de ble lest opp en etter en. Til slutt var det kun et tiltak igjen. «Kontakt Gjøkeredet». Jeg ringte og hørte den giftige slangen i den andre enden. Mens stemmen min ble holdt som gissel nok en gang, hørte vi på utallige «Hallo?» helt til det ble lagt på. Av den andre enden. Vi ventet litt på SMSen som skulle komme ved manglende kontakt. Den kom ikke. Det overrasket meg igrunn ikke for den giftige slangen som tok telefonen den kvelden, er av den oppfatning at jeg ikke eksisterer. Men det skal jeg ikke gå nærmere inn på. Etter noen minutter ringte vi igjen og håpet at noen andre enn han skulle svare, men det var fortsatt den samme. Tålmodigheten hans skal han ha skryt for da, for han er en av de få som venter så lenge for å høre om stemmen vår skal slippe fri. Denne gangen var det vi som la på og like etter ringte han opp igjen. Med vilje lot jeg være å ta den, slik at den skulle gå til mobilsvar. For da var det ikke lengre tvil om hvem som ringte. Men ingenting hendte så jeg ringte noen ganger til med litt lengre tid mellom hver gang. Det var fortsatt slangen som tok den og jeg kjente at tålmodigheten min snart tok slutt. Jeg var i ferd med å miste grepet og når det virkelig gjaldt, funket ikke planen. Naturligvis. Siden SMSen uteble, bestemte jeg meg for å sende en. Jeg skrev og etterspurte om  en av kontaktene mine var på vakt og om en av dem har tid til å ringe for å prate i noen minutter. Ingen svar. Jeg var forberedt på det, for dette var en telefon som ingen noen gang så på. Jeg kjente på en gradvis angst bli stadig større og så på klokka. Jeg forsøkte å huske når nattevaktene kom på, slik at kanskje en av dem forsto at de skulle sende den hersens SMSen. Jeg ringte en gang til kl. 22 etter å ha forsøkt å få siden kl. 1830.

Jeg kjente igjen stemmen umiddelbart og begynte nesten å gråte, men bare nesten. Det var en Marihøne, DEN Marihøna. «Hei» kom det ut av meg forsiktig i ren lettelse over å få kontakt med henne. Hun hadde vært på jobb i hele kveld, men hadde ikke fått vite at jeg hadde ringt. Samme det, tenkte jeg, for nå var hun iallefall der i den andre enden. Jeg begynte å skjelve uten at jeg ante hvorfor. Jeg var helt ute og det merket hun. Jeg ble egentlig mest overrasket over at jeg klarte å snakke, selv om det ikke hørtes ut som meg, så kunne jeg allikevel gjøre reder for meg og hva jeg hadde gjort den dagen. Hvorfor ting var ille på det tidspunktet var det vanskeligere å svare på, men det hjalp å bare høre stemmen hennes og det sa jeg. Jeg sa også at jeg knapt hadde sovet noe den siste uken og var veldig sliten. Jeg husker ikke en gang hva hun sa, men jeg husker at hvert ord var pakket godt inn i et teppe med varm omsorg. Nattevaktene overtok, jeg takket så godt jeg kunne for at det var hun som tok telefonen til slutt.

Nok en natt uten søvn. Kaoset vokste i rekordfart og jeg begynte å falle rett inn i den samme fellen jeg alltid havnet i med både Fru Grå og Larve. Ikke SMS-storm, men Epost-storm med Vikingen morgenen etter. Og det er veldig lite konstruktivt. For ingen av partene kan vinne uansett hva som blir skrevet. Det blir bare slengt fritt fra seg, fra minst 10 stykker på en gang, kontrastfylte ytringer og påstander som ikke henger på greip. Jeg så ingen mulighet til å komme til avdelingen en uke før avtalt tid. Men jeg kunne samtidig ikke ha det slik som dette. Det var kanskje litt flaks at jeg hadde avtalt å møte en venninne den dagen. Jeg tok kontakt og forklarte situasjonen. Hun ble streng og beordret meg om å pakke noen klær og det jeg trengte, for hun skulle kjøre meg. En lettelse spredte seg automatisk rundt i hele kroppen min. En som satt foten ned og fortalte hva jeg skulle gjøre, slik at jeg slapp å stå der og bli dratt i alle de ulike viljene. Hun kom hjem til meg og da hadde hun allerede ringt til vikingen og sagt at vi kom. Så da var en ny innleggelse et faktum. Pokker og «YAY» på samme tid.

Timene gikk og Vikingen ble erstattet med Marihøna. Da jeg så henne, hadde jeg mest lyst til å gi henne en klem fordi jeg var så takknemlig for praten kvelden før. Marihøna er en søt jente som bare er snill og god. Hun deler ikke den mørke humoren min, men som endelig etter noen uker har adoptert «takk for alt» som den største selvfølge å si når hun går for dagen. Hun har alltid et like positivt og blidt vesen over seg. Hun er også en av dem som har kjent meg lengst for hun var her sammen med Vikingen da jeg ankom for aller første gang. Den tok bare litt tid før jeg forsto hennes plass og hensikt, nettopp fordi hun er så ulik meg.

Vi satt en hel gjeng med gjøker rundt matbordet og spiste kvelds da jeg forlot denne verden til fordel for Barteskogen. Det skjedde plutselig, men det var som om det hendte med en hensikt. Jeg gikk rundt i den og hørte noe komme flaksende bakfra og tok meg igjen. Det var henne. En praktfull marihøne med 3 svarte prikker på de perfekte røde vingene sine. Hun så på meg og jeg merket med hele meg hvor stolt hun var. Jeg ante ikke hvorfor, helt til hun sa, «Se hvor fort jeg kan fly da!!» i det hun fløy alt hun kunne framover en i litt klumsete stil. Jeg hørte vingene flappe kraftfylt sammen som om det var en stor fugl som slo med vingene sine. Jeg løp etter og hadde ikke sjanse til å ta henne igjen. «Så du det eller»? Sa hun med den største entusiasmen i stemmen. «Jeg så det!» sa jeg og smilte så bredt jeg bare klarte. Vi gikk videre sammen og jeg fortalte henne at jeg visste hvem hun var og at jeg syntes det var fint at hun hadde funnet veien inn i skogen. «Jeg flyr nå bare rundt her» sa hun. «Jeg må passe på deg jeg og vettu! Og jeg har et godt overblikk her oppe ifra». Marihøna er god på det, å ha overblikk og hun tar enhver situasjon med ro. Møtet med henne varte ikke så lenge for plutselig sa hun: «Du, før jeg stikker. Skal jeg sette meg på fingeren din og fly min vei? Så får du et ønske?» Jeg smilte, om mulig, enda bredere og nikket. Jeg holdt fingeren opp i lufta, tenkte lavt inni meg «Maria fly fly». Jeg så at hun forsvant opp mot himmelen, lukket øynene mine og ønsket at jeg snart skulle få se henne igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s