Jakten på følelser. Del 1.

Så satt vi der da. Vikingen og jeg. Den store planen og etterspørselen fra hjerterdronningen var klar. «Vi må lære deg noen grunnleggende følelser». Jeg besitter svært få av dem. Det er delene mine som eier emosjoner og de er nok noen hakk overdrevne, så jeg har lært å stenge dem ute for å slippe å forholde meg til det. For hva skal man egentlig med følelser? Vikingen hadde ingen gode svar på det, men han prøvde iherdig med å forklare. Han så nesten litt ukomfortabel ut og jeg så nok ut som et spørsmålstegn som vokste for hvert ord han kom med. Han sa egentlig alt det jeg visste fra før. At jeg har vært nødt til å stenge alle følelser ute tidlig i livet og overlatt den biten til deler av meg og at vi nå må forsøke å overføre noen av disse følelsene til meg. Dette var ikke akkurat hemmelighetsstemplet informasjon. Det jeg trengte svar på var hvorfor jeg trenger å føle disse følelsene. Jeg kan nemlig kjenne meg glad. Glede. Er ikke det alt jeg trenger? Hva skal man med sinne og sorg om man føler glede ved jevne mellomrom? Mitt mål er nemlig ikke å bli hel. Jeg tror helt ærlig at det ikke er mulig for meg. Så hva skal jeg med alle disse følelsene?

Vi skulle ta for oss en tekst i bloggen. For i følge hjerterdronningen er tekstene mine fulle av følelser. Jeg ba dem om å fortelle meg hva de følte når de leste i den. Det virket som om de ble litt ukomfortable da jeg spurte og det sier jo egentlig alt? Følelser er jo litt kleint. Men de svarte så godt de kunne og ramset opp både sinne, avmakt, sorg og håpløshet. Så fint at noen føler, tenkte jeg. Det er visst ikke bare mine personlighetsdeler som gjør det, men livvaktene mine føler sammen med dem. Det var egentlig en litt fin tanke syntes jeg.

Ja, så satt vi her 24 timer senere med en hel blogg full av følelser. Jeg bladde igjennom og klarte ikke å velge. Vikingen tok over PCen og fomlet fælt med den. Scrollet både opp og ned mens han snakket rotete om følelser litt fram og tilbake og fram igjen. Jeg hang på ingen måte med. Til slutt lukket han hele pcen og la den vekk. Jeg spurte om ikke vi skulle ta utgangspunkt i en tekst? «Jo, men for å være helt ærlig, dette var jeg visst ikke noe god på» sa han. Og det var igrunn ganske tydelig. «Jeg har aldri møtt noen som ikke eier noen følelser og jeg vet faktisk ikke hvordan vi skal jobbe med dette». Så fint for meg, tenkte jeg. Vi snakket, eller han snakket, videre om følelser generelt i en ganske klumsete stil. Hvorfor? Hva er det med disse følelsene som gjør alt så vanskelig?. Selv for en godt voksen viking som har alle følelsene i takt, kanskje til og med litt for mye. Da er det kanskje ikke så rart at en som meg selv, strever. Han innrømmet litt senere at han er litt redd for å tråkke feil og det kan jeg forstå. Enhver feilformulering kan sende meg rett inn i en farlig og destruktiv tilstand. Noe Vikingen selv har vært vitne til flere ganger. Men for å vinne må man våge, bare for å komme med en klein klisje.

PCen ble slått opp litt senere og vi fant oss en tekst. «Smerte» som Stina har skrevet. «Hva føler du når du leser det der da?» spurte han og jeg måtte være ærlig. Jeg så på de forventningsfylte øynene hans og hadde veldig lyst til å si det jeg visste at han ville høre. For jeg forsto jo godt hva han ville høre. «Ingenting» svarte jeg. «Overhode ingenting». «Men jeg ser jo at det står både smerte, sorg og sinne der, så det er vel det jeg skal svare da?». Dette var absolutt ikke en situasjon jeg var komfortabel med. Jeg er vant til å gjøre det andre forventer i enhver situasjon og disse menneskene forventer at jeg er ærlig. Og de fortjener at jeg er det. Men jeg får skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke vet mer. Og det er noe jeg også hater, å ikke strekke til, ikke bidra slik det forventes. Jeg mislykkes på alle plan i denne runden.

Dagen etter gikk jeg og Marihøna en liten tur i sola. Sola strekte seg ut til oss og gav ifra seg en følelse av glede. «Glede, føler jeg!» ropte jeg halventusiastisk ut til Maria fly fly som kjente på solgleden sammen med meg. Mens vi gikk, fortalte jeg henne om den klønete følelseseansen dagen i forveien. Heller ikke hun hadde et konkret og forståelig svar på hvorfor jeg trenger å føle på alt mulig. Men vi konkluderte med at mitt (altså kjernen i meg) følelsesregister kunne oppsummeres enkelt slik: Glede og fravær av glede. Det er i det minste en start.

Da vi kom inn igjen gjorde vi det vi mennesker kan best. Google. Ifølge psykologiforeningen er definisjonen på hvorfor vi trenger følelser som følger:

Følelsene våre er livsviktige. De sørger for at vi unngår fare, forblir i flokken og tilknyttet våre nærmeste, slik at vi overlever. Følelser fargelegger opplevelser og forsterker minnene våre i hukommelsen. De organiserer oss innvendig, binder sammen opplevelser og hendelser og skaper mening, slik at vi kan forstå og tenke om oss selv og andre. Følelsene hjelper oss å vite hva vi liker og ikke liker, ta valg, og gir retning for handlingene våre. (https://www.psykologforeningen.no/publikum/informasjonsvideoer/videoer-om-livsutfordringer/hva-er-foelelser)

Spennende, tenkte jeg. Ingen har noen gang kommet med en slik definisjon før. Jeg forsto plutselig litt mer av hvem jeg er og hvem jeg ikke har blitt på grunn av fravær av følelser. Det åpnet umiddelbart en iver i meg etter å undersøke dette nærmere med forstørrelsesglass. Kanskje selv jeg kan få et helt register med følelser. Slik at jeg kan overleve, fargelegge og skape en større mening i min eksistens.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s