Den som gir seg er en dritt.

Frigg våknet av at en fremmed mann satt i stolen på rommet. Han innrømmer det aldri, men han ble liveredd. Fremmede menn på rommet betyr aldri noe godt eller bra. Flaks for Frigg hadde han gjemt bort en kniv av plast på baderommet fra dagen før, til slike situasjoner som dette. Han ville heller dø enn å bli krenket på nytt. Frigg visste nok at en plastkniv ikke ville være sterkt nok til å ende alt der og da, men det kunne i det minste lette på de andre smertene som han trodde at han hadde i vente. Så han spaserte målrettet inn på badet, tisset først, skrudde på vasken som han lot renne for at ikke den fremmede mannen skulle høre kuttingen. Det tok altfor kort tid før mannen i rommet kom inn og overtok makten. Frigg begynte å kjempe for livet nok en gang. Mannen holdt og det kom flere fremmede inn. De også holdt og Frigg, som bare er 9 år, kjempet så hardt han kunne. Han skrek, sparket, slo. Så hendte det noe litt rart og litt fint på en gang. Overlegen som på ingen måte er overlegen kom inn i rommet. Hun har aldri kommet og vært vitne til at Frigg blir overfalt før. Han oppdaget henne og tryglet desperat om hjelp. Og overlegen gjorde det utenkelige da hun ba de fremmede om å gå ut. Frigg ble overrasket og forsto ikke stort av den handlingen der. Og siden overlegen er sjefen, gikk de faktisk ut, men de gikk ikke langt. Det sto en hel hær på utsiden for å beskytte sin dronning. Frigg ble forbanna og smalt døra igjen før han la seg i sengen med ansiktet mot veggen. Den mektige dronningen satt seg ved siden av med sitt vennlige vesen og tok han omsorgsfullt på skulderen. «Hva faen?» Tenkte han idet han merket at ansiktet og puten ble våt. Det rant fra øynene og han klarte ikke å hindre det i fra å komme. Han forsto ikke en dritt, men overlegen snakket rolig og fortalte at han hadde en verdi. Verdi? At hun veldig gjerne ville hjelpe han med å kjenne på de gode tingene i livet her og nå. Gode ting? Han forsto ikke stort, men han trodde kanskje at han syntes det var fint å høre på. «Hvorfor er du så snill mot meg?» Spurte han ydmykt. «Fordi du er et barn og fortjener å ha det godt» svarte hun forsiktig og med en så stor omsorg at Frigg så vidt turte å tru på det, men bare så vidt.

Overlegen som ikke er overlegen hadde gått fra behandlingsmøte for å sitte med Frigg. Og hun satt sammen med han i minst en time. Kvelden i forveien hadde han sloss med vikingen og var redd for at han hadde gitt han opp eller var sint. Det var overlegen overbevist om at han ikke var og lovte å sende melding og hilse fra Frigg. Da hun dro hadde det kommet en familieterapeut som ventet på utsiden. Han hadde jaget den svære hæren vekk. Bedt de pelle seg vekk og han fikk lov til å komme inn. Frigg kjente han ikke i det hele tatt, men han hadde vært sammen med vikingen og sloss kvelden før. Vikingen hadde gått god for han og dermed gikk Frigg med på at han var ok. Dessuten kunne det komme godt med å ha en familieterapeut på laget, når denne kroppen utgjør en stor familie alene. Frigg likte raskt den fyren. Han var engasjert og litt forbanna. Ikke på Frigg, men for noe annet som hadde med organiseringen på avdelingen å gjøre. Dessuten var det en følelse som Frigg forsto og det gjorde det lettere. Frigg sa til han at store gutter gråter ikke, tørket restene av tårene fra øynene, slang litt vann i ansiktet og tok seg kraftig sammen. Familieterapeuten var tross alt en mann og Frigg ville ikke vise noen svakheter. Dagene før denne hendelsen, hadde Vikingen og vi iherdig forsøkt å jakte på disse følelsene og på en slik måte at kjernen i meg, altså meg, skulle klare å stå i det. Dette gjorde vi noen ganger uten hell. Det virket umulig. Vikingen fortsatte å fomle etter de rette ordene og jeg forsøkte desperat å klamre meg fast til her og nå for å stå i det, men det var sjanseløst før slåsskamp var et faktum. Vikingen må være både gul og blå etter alle sparkene han tok imot. Men han er og blir en Viking og tåler alt. Sier han selv. Jeg tror nok at selv han har en grense. Etter noen voldsomme basketak utenfor min bevissthet, spurte jeg han igjen, for det er ikke første gang jeg har spurt uten å få svar. «Hva ville du skrevet på blomsterkransen i begravelsen min?» Denne gangen fikk jeg svar. «Jo, nå har jeg tenkt og jeg har kommet fram til: «Den som gir seg er en dritt»». Jeg lo og tenkte hvor fint det var at vi kunne spøke om både døden og livet og alt mulig. «Du vet at de kommer til å lese det opp høyt?» Sa jeg, vi så på hverandre i noen sekunder før vi lo igjen. Fru Grå sa alltid at latter og gråt er tegn på liv. Så jeg lever og jeg har ikke lyst til å være en dritt.

2 kommentarer om “Den som gir seg er en dritt.

  1. Takk for at du deler!! – og jeg skulle ønske at jeg kunne trylle!! Trylle bort alt som gjør livet så forferdelig vanskelig! Du imponerer og fascinerer!! Du er noe av det fineste menneske jeg vet om!! ❤️ Sender varme tanker!!
    Klem Lise

    • Du da ❤ Jeg tåler egentlig ikke så mange komplimenter på en gang 🤯, men når de kom fra deg, så var det jo egentlig bare fryktelig koselig 🥰 Du skal nok se, at ved hjelp av litt magi i Barteskogen, skal vi en dag lære oss hvordan dette livet fungerer 😇

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s