Grunn nok til å lykkelig dø.

Frida gjemte seg så godt hun kunne bak noen mindre trær i den dypeste skogen. Men de var store nok til å dekke henne som var mindre enn vanlig for jenter på hennes alder. Hun var redd og alene. Det regnet og hun kunne høre krigen i det fjerne. Blodsprut og innvoller som veltet ut av menneskekroppene. Den pågikk fortsatt og det hørtes ikke ut som om det kom til å gi seg med det første heller. Hvor mange var de egentlig? Flere hundre minst! Hun satt så stille hun bare kunne og turte knapt å puste. Plutselig hørte hun en lyd av noe komme imot hennes retning. En soldat? Det var iallefall noe gigantisk, for hun kunne se de høye trærne bøye seg idet det ukjente kjempet seg igjennom og mot henne. Så fikk hun endelig øye på han. Var det virkelig? Kunne det være han? Men hvordan har han funnet veien inn hit? Han hører jo ikke til her. Men idet han kom nærmere, så hun han tydelig. Det var virkelig han. Vikingen. Og i skogen var han enda større enn i det virkelige virkelige. Han var minst 3 meter høy og landet ved siden av henne idet han kjørte vikingsverdet sitt rett i bakken. Han hadde på seg en slags rustning. Sikkert noe vikinggreier og en hjelm som dekket til mye av ansiktet. Men hun visste at det var han, fordi hun så øynene hans og de var det umulig å ta feil av. «Kom med meg, så skal jeg sørge for at du er trygg» sa han og strekte ut hånden sin som var enorm. Han var faktisk så stor at Frida fikk plass i lommen hans på frakken han hadde over skuldrene sine. «Hva med Frigg?» Spurte Frida litt beskjedent. «Vet du hvor han er da?» Svarte Vikingen. Det visste ikke Frida, så de begynte leiteaksjon. Frigg lå sammenkrøllet i en hule enda lengre inne i skogen. Han var også redd. Så redd for så mye at få kan forestille seg det. Vikingen strakk ut den andre kjempehånden og ba han om å bli med. Frigg nølte og ville aller helst være alene. På den måten ble han i det minste ikke sviktet mer. Han var redd for mye, men mest av at for å bli glad i noen igjen. Ord som «Vi gir ikke opp» og «Vi skal være her for deg» blir tomme når enhver hjelper har sagt det samme forså å gi opp dager, uker eller år senere. Det er det som skjer hver gang, så Frigg helgarderte seg og nektet å bli med. Han vil heller dø før omsorgen gjør det. Det var grunn nok til å lykkelig dø. Frida ble fylt av en tristhet over at det kanskje ikke var noen håp igjen for Frigg, før Vikingen fraktet henne et lite stykke utenfor skogen. Vikingland. Et ukjent terreng for Frida. Det var nydelig der og dette var Vikingen sitt territorium. Ingen Bartetrær, men mange andre trær. Og passe langt over bakken hang det små reirlignende kuler av kvist, granbar og mose. Vikingen plasserte Frida trygt og mykt inni et av dem og sa: «Her er du trygg. Bli her, mens jeg henter Frigg». Frida så beundringsverdig på den store kjempevikingen som var fullt utstyrt med rustningen, hjelmen og det gigantiske sverdet. «Er det magisk?» Spurte Frida. Vikingen så lurt på henne og nikket bekreftende en gang før han løp tilbake inn mot krigen. Mørket lå som en tåke over dem. Uten Frida var skogen noen hakk mer dyster. Frigg lå som et kadaver inne i buret sitt. Mager, utsultet på omsorg og mett på alt som var vondt. Vikingen fant veien i tåka, listet seg varsomt mot han for ikke å virke truende. «Jeg kan ikke tillate at du ligger der, Frigg». Frigg rikket seg ikke en millimeter mens han holdt pusten. «Hvorfor kom han tilbake?» Våget han knapt å tenke og forventet at han snart gav opp. Om han bare avviser den vikingen litt til, er han nødt til å gi seg. Så han fortsetter å avvise. «Frigg, jeg kommer til å bære deg ut derifra og frakte deg til en tryggere plass». Frigg sa ikke et ord idet Vikingen strakte ut handa og plukket han opp. Han holdt han tett til seg, mens de fløy igjennom og ut av Barteskogen. Inn til Vikingland. Frigg lå sammenkrøket i kjempehånden idet vikingen plasserte han i samme hengehule som Frida. «Sånn, da har dere hverandre, bli venner så kommer jeg tilbake snart» sa han med den største roen i stemmen, før han forsvant inn mot krigen. Både Frida og Frigg så på ryggen til vikingen idet den forsvant og ble borte. Frigg forsto ingenting. Hvorfor kom han tilbake? Det var smertefullt og han ønsket at han skulle slutte nå og håpet at han ikke skulle komme tilbake. Det ville bli for vondt. «Hva er det, Frigg?» Spurte Frida litt sørgmodig. «Det går bra, jeg er glad i han jeg også». Frigg så på henne som et stort spørsmålstegn. Glad i? Hva betydde det? «Jeg er ikke glad i noen» mumlet han og la seg med ryggen til.

Livet er som sjakk.

Jeg satt sammen med en av livvaktene mine inne i hulen min på Gjøkeredet. Hulen var nå blitt riktig så hjemmekoselig etter noen uker som beboende gæren der. Jeg kan ikke helt huske hvem av dem det var, men enten satt jeg sammen med den store Eventyreren som har vært på utallige eventyr i sitt liv. Han har ikke en gang nådd tredveårene, men for å ha rukket alle eventyrene han har fortalt, må han ha sjelen til en 80 åring minst. Han må derfor være som meg. Født i feil tiår. Eller så var det Livvakten som ser like mørkt på det som meg. Hun som en kveld plutselig uttalte at livet er mer kjipt enn fint, men som rodde seg elegant inn igjen da hun mest sannsynlig innså at hun snakket med en pasient og ikke med en venn, ved å si at det fine tross alt veier mer enn det kjipe slik at det går opp i opp. Det spiller ingen stor rolle hvem av disse to jeg var sammen med i det beskrevne øyeblikket. Til syvende og sist var begge involverte i hele hendelsesforløpet uansett. Hendelsen, eller innblikket er delt i to. Før og etter Lunsj.

Før lunsj, mens jeg satt sammen med en av de to livvaktene og snakket om alt og ingenting, fikk jeg plutselig et innfall av en fjern virkelighet. Et nytt perspektiv kanskje. Ja, for jeg så Barteskogen, men jeg var ikke i den. Jeg sto over den. Bøyd over som en kjempe med tynne snorer snøret rundt fingertuppene mine. Jeg så ned på Barteskogen som plutselig var en miniatyrutgave av seg selv. Jeg fikk assosiasjoner til et brettspill mens jeg så ned på den i all sin prakt. For Barteskogen var om vanlig et utsøkt syn. Jeg innså i neste øyeblikk at de små snorene rundt fingertuppene mine gikk ned dit. Til dem. Og uten å føle at kjempehånden tilhørte meg, så jeg hvordan den styrte innbyggerene i retningen den ville. Ironisk, tenkte jeg. Det er alltid jeg som har følt meg som en marionett, men nå var det min hånd som styrte dem. Betyr det at det er jeg som styrer nå? At tilliten er der til at jeg nå endelig kan være kapteinen i egen tilværelse? For det skal jo være en mening med alt, sant? Ordene til Grå hjemsøker meg hver gang jeg opplever noe så absurd som dette. Jeg rakk å tenke litt mens jeg observerte hvordan hånden min, for det var vel min hånd?, elegant styrte Fredriksen og de andre rundt i skogen, for å skape en mer harmonisk levemåte i den. «Han må dit ja og hun kan sette seg trygt der. Stina kan gå inn i den hulen for der vil hun være trygg..» osv. Jeg husker også at jeg tenkte hvor fingernem jeg var! For hendene var gigantiske og det skulle ørsmå bevegelser til for å bevege de små elementene i skogen. Så ble det plutselig lunsj og vi beveget oss ut fra det trygge skjulestedet og ut til åpen mark for å spise.

Maten på Gjøkeredet er som regel god og variert, men når man har vært her noen uker, begynner selv jeg, som dissosierer bort halve tiden, å legge merke til at maten begynner å gå litt igjen. I dag var det smørbrød med skinke, egg og potetsalat. I starten på mitt eventyr på Gjøkeredet, gikk jeg alltid glipp av måltidene fordi jeg stort sett befant meg i skogen eller fordi Hjerterdronningen også glemte tid og sted som en direkte konsekvens av en lovende entusiasme. Hjerterdronningen er Gjøkeredets overlege som overhode ikke kan assosieres med en vanlig overlege. Overlegen er på ingen måte overlegen, noe jeg er overbevist om at navnet Overlegen kommer ifra. Som resten av livvaktene er hun i bunn og grunn bare et menneske hun også. Som stiller seg på lik linje som resten av oss som nå har trykt oss inn på en lite rom for å motta og utøve hjelp.

Uansett, lunsjen ble spist og jeg begynte å gruble over innsynet jeg fikk over Barteskogen. Jeg begynte å sammenligne livet med brettspill og spurte Eventyreren om hvilket brettspill som finnes, der man kan vinne ved å være strategisk kontra å bare vinne av ren flaks som i Yatzy for eksempel. Sjakk ble nevnt. Ja, det var en god metafor, tenkte jeg. Sjakk inneholder både en lys og en mørk side og flere innbyggere som bønder, hester, løpere, konger og dronninger. Alle har hver sin funksjon og styrke. Alle må dessuten samarbeide for å slå ut motspilleren. Jeg så for meg at jeg representerte den lyse siden og traumene den mørke før jeg falt og forsvant inn i den mørke delen.

«La oss ta dem!!» Ropte brikkene mine idet de løp nedover mot det som skulle bli en brutal slagmark. De brølte og ropte. Løperen i front var Fredriksen. Han styrte og jeg begynte å lure på om det var hans hånd som styrte før lunsj? Nei, han var jo der nede, så det må ha vært min. Men jeg hadde absolutt ingen innvirkning på denne krigen. De handlet alene og jeg sto ovenfor og var vitne til blodbadet som kom. Alt gikk så fort samtidig som det gikk i sakte film. Ironisk nok ble nattasangen «Sov i ro» fra snøfall satt på høyttaleren, mens alle hørte på og kriget på brutalt vis. «Sov i ro min lille venn, nå skal du gå over broen til et eventyr» hørte vi, før den ble skrudd av og en ny sang overtok makten over slagmarken. Selmas sang. Jeg fikk gåsehud og befant meg plutselig på sidelinjen av selve krigen der blodet sprutet i alle retninger. I mellom alle disse krigerne eller sjakkbrikkene, kunne jeg skimte et barn på den andre siden. Frida. Det var ikke tilfeldig. Teksten til Selmas sang går som følger:

«Lengta du vekk frå det store og tomme og grå
Vegen er lang men eg veit at du orka å gå
Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var

Fly som ein fugl
Lag deg ein veg
Så du kan komme heim til meg
Du kan gå mange mil
Men kor høyrer du til
Kor høyrer du til

Regndråper faller og fallet tar fargene bort
Du er uendelig liten men håpet er stort
Eg høyrer til deg og sånn vil det alltid bli
Eg drøymer at snart er du her og legg handa di trygt i mi

Fly som ein fugl
Lag deg ein veg
Så du kan komme heim til meg
Du kan gå mange mil
Men kor høyrer du til
Kor høyrer du til»

Mens sangen spredde seg utover landskapet via høyttaleren, møtte jeg blikket til Frida. Vi sto på hver vår kant. Mellom oss var en svær og farlig slagmark som ingen med sunn fornuft ville valgt å gå igjennom. Jeg så for meg en tidslinje. Frida som sto der borte. Jeg så et øyeblikk meg selv som barn. Og livet mitt fram til nå mellom oss. Jeg tenkte på hvordan jeg har etterlatt Frida igjen i en fjern fortid uten å ta henne med videre. Jeg fikk tårer i øynene og tenkte at det var andre gang bare denne uken. Faen. Det overrasket meg litt at det føltes godt. Men det gjorde mest vondt. Jeg har igjennom flere år fått høre at Frida er nøkkelen og jeg forsøkte desperat å finne en måte å hjelpe henne over slagmarken på, slik at hun kan komme hjem igjen. Til meg. Jeg innså at hun var nødt til å reise i tid for å nå meg igjen. Krigen har begynt. Liten står der i det fjerne og stor står her i det nære. En dag skal vi gjenforenes, men først må vi lære oss spillereglene.

Livet er som sjakk. Jeg kan ikke sjakk.

Den første snøen.

Den første snøen falt en sen januardag. Jeg la ikke merke til den før bakken var dekket med 15 cm hvit glede. Det er alltid noe magisk med den første snøen. Det er som å være et barn igjen og kjenne på gleden over alt det, det går an å finne på i snø, på en gang. Ake, snømenn, snøengler, snølykter, snøborg, snøballkrig. Latter og lykke.  Det var som om snøen dekket over de mørke ukene som lå bak oss i det jeg gikk sammen med den. Jeg kjente hvordan hvert snøfnugg kysset meg på kinnene og i panna idet hvert av dem landet på huden for så å smelte mens jeg så opp. Er dette frihet? Jeg så på Bart som gikk ved siden av, men spurte han ikke. Jeg sa derimot at jeg elsket han og tok han i handa idet vi gikk videre i den første snøen. Sammen. Jeg var hjemme fra Gjøkeredet for helgen og ville nyte hvert sekund. Unger, hund, ektemann. Hjem. Jeg var omringet av den ene tingen jeg har klart å skape for meg selv, som meg selv? Familie. Tenk at jeg to uker før hadde klart å glemme alt dette og var klar til å forlate det. Snøen falt få timer etter jeg kom hjem, det var som at den skulle dekke over alle syndene og mørket som bor i oss med hvit uskyld. Og det var en fin helg. Sammen med dem, er jeg aldri i tvil om hvem eller hva jeg er og jeg elsker det. Ungene og Bart i fokus. Teater, latter, film, godteri, lek, litt krangling. Jeg liker litt krangling. Krangling og diskusjoner er bevis på at vi bryr oss nok om hverandre til å faktisk gidde å krangle. En av livvaktene på Gjøkeredet sa til meg at det verste du kan gjøre mot et annet menneske, er å ignorere det. Og det er sant. Jeg fortalte han teorien min om det å krangle og han kunne ikke vært mer enig. Jeg liker å få slike ting bekreftet. Å krangle er en fin ting. Det betyr bare at vi bryr oss nok om hverandre. Vi blir jo alltid venner igjen.

Dessverre forsvant den hvite uskylden gradvis med mildværet og mørket kom sakte men sikkert opp til overflaten igjen mot helgens slutt. Idet jeg vendte tilbake til Gjøkeredet, gikk jeg fra å gå i hvit uskyld til sølete, mørk og blodrød skam. Den første snøen falt en sen januardag og forsvant en tidlig dag i februar.