Se opp.

Legg deg ned på en topp eller i en skog og se opp på stjernene i natten. Se på dem vinke og blinke ned til deg. Se opp. Stjernene juger aldri. Hos dem vil jeg alltid søke ly mens jeg venter. Til en av dem skal finne meg.

Når tiden står stille.

Tiden er det ingen som eier. Skogen er dekket av skygger fra urverkets timer, minutter og sekunder. Svære og lange skygger fra viserne som ikke lengre viser noen retning. Om tid. Sted. Når tiden stopper opp, kan heller ingen komme seg noen vei. Når tiden står stille, det er da det virkelig begynner å bli farlig i skogen. For da har ingen mulighet til å rykke videre, men blir tvunget til å stå i tiden som stoppet opp. I et repeterende mønster ute av stand til å komme videre. Uendelighet med skrik og uvisshet. Samtidig som det er fullt mulig å bevege seg rundt, men alle går liksom rundt seg selv, i sirkler, uten å forstå hvordan de skal komme seg ut av denne «tidsklemma». De samme tingene blir repetert om og om igjen uten at noen forstår hvordan de skal gjøre ting annerledes. Det er frustrerende og lite konstruktivt.

Tiden frøs en dag i mars. En fredag tror jeg. Hjerterdronningen forsvant, men lot livvaktene bli igjen mens vi måtte ut og bort. Det herjet en pandemi over verden og alle og enhver ble etterlatt til seg selv. Plutselig og før noen egentlig rakk å tenke over konsekvensene over det hele. Det var jo nå det hele skulle begynne, men istedenfor var det nå det hele skulle ende. Eller bare satt på vent? Pause? For tiden står stille og det er kanskje lov å håpe på at sekundviseren en dag skal slå sine mektige slag igjen. Kjernen ble raskt tatt til fange og bundet til et trebord midt i skogen. Så alle kunne se. Høre. Lyden av tortur. Om igjen. Og om igjen. Og om igjen. De hadde bundet lenker i hver arm og hvert bein. Ingen kunne se hvem som holdt i enden, men tauene gikk inn i et uhyggelig mørke som ingen turte å se direkte inn i øynene. Litt etter litt strammet mørket til og kjernen revnet sakte men sikkert på midten, men siden tiden står stille, skjer det ikke noe mer enn det. Hun er tvunget til å ligge der akkurat i det øyeblikket de strammer og kroppen gir ifra seg knase og knekkelyder. Når tiden står stille, kan hun heller ikke skrike, men alle hørte det allikevel. Lydløse skrik som skjærer i ørene. Samtidig som hun blir bedt om å være sterk, holde ut og stå opp for seg selv. Det var sjanseløst. Nettopp fordi tiden sto stille.

Hele skogen gikk inn i en slags evig sorg. Sorg. Et fenomen som jeg ikke egentlig ønsker å kjenne på, men som de sier er livsviktig. Den trygge plassen ble grodd igjen og alle gikk hvert til sitt. Ekspertpanelet mitt bestående av to trollunger på 8 og 3 år kunne fortelle meg følgende om sorg:

«Sorg er å være lei seg og sånn. Trist! Og da trenger vi en mamma. Vi må være trist for å leve. Det som kan hjelpe er å få trøst, plaster og å gråte».

Å gråte er uaktuelt på dette tidspunktet. Det krever mer trening i trygge rammer. Plaster har jeg. Med enhjørninger på til Frida. Det hjelper faktisk. Å få trøst? Av hvem? En mamma? Vi har ingen mamma i skogen, men vi har noe som ligner en pappa! Kjernen vendte blikket desperat mot han som har tatt ansvar mange ganger før, men som har utviklet en mer usunn måte å ta den på i årenes løp. Fredriksen. Kjernen lukket øynene og snakket innover. For det er litt av magien i skogen, det å snakke til de andre uten å faktisk si noe høyt. Det er bare å lukke øynene og sende tankene til riktig adresse, så hører de hva som blir sagt. Og nå trengte alle at den eldste av oss, tok ansvar. Fredriksen. Som den gangen han tok seg av Frida på 7 år som sin egen, for å beskytte henne mot mørket den gang. «Fredriksen, nå har du sjansen til å hjelpe og gjøre en forskjell!». Han oppfattet det umiddelbart, men selv han var sjanseløs mot dem som dro i lenkene. «Pass på oss nå, Fredriksen!» Hvisket hun igjen, samtidig som de lydløse skrikene spredde seg utover landet. Fredriksen er en misforstått type. De fleste tror at han vil vondt, men innerst inne forsøker han å gjøre godt. Problemet er at han sitter fast i en tid som for lengst er forbi. Som en dement gammel mann som ikke helt har forstått at krigen var over for 75 år siden. Nyere tider krever andre handlinger enn den gang. Han oppfattet beskjeden og gjorde det han tenkte var best. De lidende må få slippe. Så han gav 3 av dem noe smått og rundt som bedøvet dem for smerte, mens han selv styrte i noen dager. Forsøkte å holde på en ro blant de mest sårbare.

På samme tid, hadde noen fått kontakt med vikingen på Gjøkeredet som ble vitne til kaoset i landet der tiden sto stille over en haug med skrifter i form av elektronisk post. Rådet fra en viking ble på ekte vikingvis: «Du må være litt skjoldmøy en liten stund. Altså, hoveddelen må hente frem vilje og evne til å passe på seg selv. Du må også kommandere de andre delene til å roe seg ned. Og vente, det blir deres tur også. Men ikke akkurat nå». Beskrivelsen av den personen han beskrev, passet på ingen måte til noen av oss. Det var som om han forsøkte å presse den runde klossen inn i det firkanta hullet. Men skogen var smartere og forløste den firkanta klossen istedenfor å forme en av oss alt eksisterende. Slik kom Eira Skjoldmøy til oss. En 17 år gammel skjoldmøy på en vikings bestilling.

Et sus ifra en vind gikk igjennom trærne som fikk alle til å snu seg med store øyne i den retningen den slo ifra. Oppe på åsen kunne de skimte henne. Det lange mørke håret blafret i vinden der hun sto med rustningen på og knelte hvilende over et sverd foran seg. Hun fulgte ordre fra høvdingen sin som hun ikke en gang hadde møtt. Og ordren var klar; «Pass på at alle har det bra, vær hard som faen. Sett de som ikke oppfører seg på plass». Hun fikk frie tøyler og startet med å sette Fredriksen i gapestokk før hun gav han et arr for livet. Frida ble redd. Hvem trodde hun at hun var? Som kom inn i vår skog og ta seg sånn til rette? Fredriksen løp som en redd hund tilbake med Frida til huset deres. Eira kom med en klar beskjed. Side måtte velges og de som velger feil skal slaktes. Resten må merkes. Hun var en kriger, ingen tvil om det. Men var dette riktig vei å gå? Drastiske tilstander krever kanskje drastiske handlinger? Eira Skjoldmøy vandret videre i skogen for å finne ut hvem som var fienden og hvem som var venn. En etter en fikk sitt merke, en pil på armen under frivillig tvang. Koselig diktatur?

Eira fikk tiden til å gå igjen. I alle fall i en times tid. Det var den tiden hun trengte for å ta over makten i skogen. Kjernen fikk hun løs fra mørkets makt og lenker, men alle har løpt vekk med halen mellom beina. Og jeg undrer meg over hva som hender når en etter en tør å komme fram igjen. Tiden stoppet opp på ny. Eira Skjoldmøy reddet oss fra den endeløse torturen, men hun satt samtidig oss alle i fangenskap. Fanget i eget sinn under en koselig diktatur, ledet av en Skjoldmøy. På vikinghøvdingens ordre.

Hvordan berge seg selv når tiden står stille?

Level up!

I disse korona-tider finnes det ikke en innbygger i dette landet som ikke er berørt av denne krisen. Jeg for min del har ikke gått rundt og bekymret meg i større grad. Sett bort ifra mitt splittede indre, er jeg ganske frisk sånn somatisk sett og ingen i min nære omgangskrets tilhører noen risikogruppe. Som helsepersonell har jeg naturligvis tatt de forhåndsreglene jeg har kunnet, men det streifet meg ikke at det skulle ta sånn av. For tiden er jeg sykemeldt på grunn av jobben vi holder på med på Gjøkeredet. Og det er jeg i grunn glad for nå, nå som skoler og barnehager er stengt. Det som ble veldig trist for min del, var at planene vi hadde lagt om videre arbeid med mitt indre, gikk i vasken da sykehuset ikke lengre tillot å sende pasienter ut i permisjon. Det vil si at jeg fikk to valg. Enten måtte jeg bli værende på Gjøkeredet uten å kunne få komme meg ut eller sett familien min som jeg er så avhengig av. Eller så måtte jeg ut ut. Uten å komme tilbake i den nærmeste framtid. Valget ble naturligvis enkelt og jeg evakuerte stedet dagen etter for å ivareta mine nære og kjære som nå må holde seg hjemme uansett. Jeg reiste derifra med et svært godt mot og tenkte at det kanskje var like greit med en pause og at mine indre identitetsdeler endelige har begynt en reise mot meg og min tid. Det føltes plutselig mer godt enn vondt å kjenne på deres gradvis tilnærming. Til meg. Monsteret i mitt hjertet synger så fint om å vite hvem du er i tiden. En enhet, i en parallell linje suser jeg videre sammen med mine venner fra fortiden. En parallell linje, hold den og fold den. En enhet, en parallell linje av deg og meg som en dag skal tvinnes. Sammen (Coleminkai, In time).

Jeg forsøkte å forklare hvordan det føles for overlegen som på ingen måte er overlegen og som mest sannsynlig ikke blir borte i en halv evighet allikevel. Men jeg må altså holde meg unna. Lengst mulig. Står det om livet, er det klart de tar meg imot, men terskelen heves jo en del hakk når jeg vet at om jeg først returnerer, må jeg være innstilt på å bli der en stund. Så satt vi der for aller siste gang (for nå), Mørkets fyrste, Overlegen som ikke er overlegen og jeg med mine. Jeg hadde følt på dette i et par dager, men ikke helt klart å sette ord på det. Jeg følte på en takknemlighet over at Gjøkeredet og deres mannskap hadde klart å gjøre mer enn hva jeg klarte på 6 år med ukentlige timer hos Fru Grå. For på dette tidspunktet følte jeg at jeg hadde hoppet opp et nivå. Som i et spill der du kommer til flagget ca. halvveis i spillet og hvis du dør, trenger du ikke lengre å starte brettet på nytt, men ifra det flagget ca. halvveis i spillet. Level up! Jeg hadde på dette tidspunktet etablert både drager og en trygg base i skogen, der til og med Stina hadde kommet etter sitt livs maraton. Hun var gørrsliten da den rosa dragen firet henne ned. Der sto Monsteret som lovet med stemmen og Frida var fortsatt våken i hengehulen sin. Stina gikk inn i det hule treet, Høvdingtreet, for å være alene. Der var hun i det minste trygg og ingen løp etter henne mer. «Det føles som at vi har nådd et punkt der det er umulig å gå tilbake ifra» sa jeg. «Som Level up i Super Mario!» Jeg elsker at uansett hva jeg sier, så er det like logisk for både livvaktene og overlegen som ikke er overlegen. Hver gang. Det sier mye om dem, men kanskje det bare er jeg som er så gæren at de ikke tør annet enn å jatte med? «I mange år har jeg følt at jeg har klart å komme meg framover, men at jeg blir kastet tilbake til start hver gang det skjer motgang. Nå er det som om jeg ikke lengre kan komme tilbake til start med mindre jeg resetter hele systemet da og det vil jeg jo ikke, for det føles veldig greit å være på dette nivået her nå!» Mørkets fyrste og overlegen som ikke er overlegen holdt pekefingeren i lufta og forsto nøyaktig hva jeg mente. Akkurat som Fru Grå. Jeg kunne alltid si de rareste tingene og hun fant alltid en logisk forklaring. Så rart! Hver er disse menneskene egentlig? Noen ganger lurer jeg på om de bare er noe jeg har skapt inni min verden. Kanskje jeg egentlig vandrer alene rundt i denne verden og prater høyt ut i luften om vikinger, høvdinger og Mørkets fyrster?

Jeg reiste hjem med godt mot og en god følelse. Dagen etter kom kaoset sigende på nytt. Faen! Verden har liksom stoppet opp litt. Jeg vet at den vil fortsette sitt kretsløp igjen, men jeg aner ikke når. Jeg merket plutselig at deler i meg ble urolige og litt redde for at hele systemet skal kortslutte og resette seg, slik at jeg nok en gang havner tilbake på startstreken. Overlegen som overhode ikke er overlegen er borte. Vikingen er der, Mørkets fyrste er der, men der og ikke her. Mange er der og senest i går kveld hadde Frigg på 9 år ringt vikingen sin. Det har gått to dager og allerede nå er det litt sånn kaotisk panikk i skogen over at den gode jobben og prosessen på Gjøkeredet brått ble satt på vent. På ubestemt tid. Vikingen sa at han trodde at dette var starten på en tidlig sommerferie. Det vil si at det kan ta måneder før vi kan fortsette der vi slapp. Frigg hadde spurt om det gikk an å trekke tilbake signaturen sin på kontrakten. For vi skrev kontrakt før vi dro. En kontrakt som skulle sikre vår trygghet, men så langt har den skapt mer utrygghet, ironisk nok. Fordi den hadde noen mangler jeg ikke så da jeg skrev den. Den hindrer for eksempel Frigg i å kutte seg, men det står ikke noe om hva han kan gjøre istedenfor som gode alternativer. Han er lojal mot kontrakten, men trangen til å selvskade er jo like mye tilstede når det blir kaos. Hva skjer når det eneste utløpet han har blir tatt vekk? Jeg vet ikke og det gjenstår å se om vi får til den tryggheten eller om vi må returnere raskere tilbake til Gjøkeredet enn tenkt. Det eneste jeg vet, er at terskelen er høy og at jeg aller helst vil være hjemme og stille opp for det som betyr mest i hele verden. I begge mine verdener.

Den uendelige natten.

Frida klarte ikke å sove videre den natten. Det var en så stor spenning i luften. Der nede løp Stina sitt livs maraton. Hun hadde løpt i flere timer, døgn og kanskje til og med i flere uker. Hvor lenge skulle hun holde ut før hun kollapset eller måtte innse at slaget var tapt? Frida fulgte ivrig med i det fjerne mens hun både så og hørte dragene over seg. Sølvtrådene ropte etter hender å holde i. For drager flyr best om noen holder i trådene og lager motvekt. Hvorfor grep hun ikke tak dem? Så hun det ikke? De sier at trådene bare er synlige for dem som tør å se, velger å se. Var hun så redd for å bli berget at hun ikke så det som nå veivet rett foran henne, klare for å ta henne med inn i trygg havn? Frigg hadde lagt seg til rette for å sove igjen for lengst og dragene fortsatte med sine vemodige rop. Frida myste opp mot himmelen og dragene. Så hun riktig? Det var da noen som satt oppe på den rosa dragen og red den, styrte den med stor makt.

Før jeg visste ordet av det befant også jeg meg i skogen. Eller rettere sagt over den. Jeg så ned og så henne. Den desperate tenåringen som ikke har gjort annet enn å løpe for livet. Det tok litt tid før jeg innså min posisjon oppi det hele. Var det jeg som fløy der på dragen? Var det jeg som styrte det hele? Ja. Jeg kunne kjenne den milde vinden i ansiktet med stor kraft idet jeg så på den uendelige og vakre, svarte stjernehimmelen over oss. Ved siden av fløy den andre dragen og ventet på min ordre om å kaste flere hjelpemidler ned til henne i nøden. Jeg så meg rundt og jeg var ikke alene. Marihøna hadde engasjert flydd etter og jeg kunne høre de flakkende lydene fra de små vingene hennes. Jeg husker at jeg ble overasket over at de overdøvde dragenes grasiøse og svære bevegelser. Hun svirret rundt og imellom og plutselig ble hun slått ut av den blå dragens kraft, idet halen dens gav fra seg et kast for å komme seg videre. Hun snurret vekk rett ut i det uendelige, men var raskt på pletten igjen og jeg skjønte at marihøner skal man ikke kimse av. Utmattelsen til Stina la seg utover hele skogen og himmelen, men hun insisterte på å løpe istedenfor å se redningen rett foran henne. Sølvtrådene. Jeg besluttet umiddelbart å bidra på annet vis. Gi henne litt tid til å tørre å se det hun aldri har tillatt seg å se. Etter 30 år i Barteskogen, er det på dette tidspunktet lite som overrasker meg, men dette overgikk alt fram til nå. Jeg satt på dragen min, den rosa, rev av meg beina og kastet de i Stinas retning. For å gi henne nye og uthvilte bein å løpe med. Som om det var det mest naturlige i verden. Så da var Stina berget litt til og jeg hadde kjøpt oss litt mer tid.

Jeg våknet til i det virkelige virkelige, oppi sengen min på Gjøkeredet med Marihøna i menneskeform ved siden av. Hun holdt meg i hånda og holdt meg trygg. Det tar alltid litt tid før jeg kommer ordentlig til hektene igjen etter en tur innom skogen og i alle fall når det er alvor inne i bilde. Dissosiasjon stopper aldri å fascinere meg. Det er et fenomen som gjør det umulige mulig. For der lå jeg og hadde nettopp gitt ifra meg beina mine til Stina, altså meg selv for 20 år siden, som fortsatt løp der inne, mens jeg var totalt lam fra hofta og ned til tærne. Så klart! Jeg hadde jo gitt dem ifra meg, så da er det jo helt naturlig at jeg ikke føler dem mer. Det tok ca. 2 timer før jeg klarte å bruke dem igjen. Fordelen til livvaktene når dette skjer, er at de vet jeg ikke kommer meg av flekken, så de tør å holde litt større avstand. Jeg hadde også våknet i den virkelige natten med smerter og verking nedover i beina. «Det er vel bare beina som vokser ut igjen» hadde jeg sagt høyt til nattevakten som så klart syntes det var like logisk som meg selv.

Frida var fortsatt våken denne lange natten som virket som aldri skulle ende og ta slutt. Frigg sov, jeg lå bokstavelig talt lam, fastlåst i sengen i det virkelige virkelige. Det var da et snev av panikk snek seg opp til meg. Overlegen. Hun forsvinner snart. Om bare få dager går hun ut i permisjon i flere uker og etterlater jobben til meg og Vikingen med hans opptrente hær av livvakter. Følte jeg noe nå? Vemod? Ja, det er vemodig å miste henne, selv om det bare er midlertidig og selv om hun har lovet på mill drill å komme tilbake og ikke glemme oss. Tidligere på dagen hadde Stina sittet på en stol med overlegen som overhode ikke er overlegen rett ovenfor. Vemod er en følelse som har stått høyt oppe på listen i det siste. Og Vemod var passende nå. Stina så vemodig på henne og sa: «Du kan ikke dra nå! Det er jo nå det virkelig begynner.» Overlegen så litt sørgmodig på henne og sa «Nei, jeg kan jo egentlig ikke det», mens hun smilte. Vemodig?  

Som et ekko gikk disse ordene igjen i skogen. «Det er jo nå det virkelig begynner». Stina løp og ordene tok henne igjen fra tidligere på dagen. Foran henne hang det glitrende sølvtråder og i et øyeblikk var det som om trådene formet seg som hånden til overlegen som ba henne om å holde fast og stole på henne og stole på seg selv. «Now everybody comes at the door, to say, “Home is where you belong”. Nothing, nothing, nothing goes away, no matter what they say it’s here to stay”. Monsteret i mitt hjertet hadde også kommet, med stemmen, for å holde henne oppe.  Det er nå det hele virkelig begynner, sa Stina, snurret trådene et par ganger rundt hånden og grep et fast tak. Beina fortsatte å løpe i noen sekunder etter at hun lettet fra bakken og svevde igjennom den uendelige natten. Mot nye og ukjente eventyr.

Drager skal fly.

Frida våknet en gang midt på natten. Plutselig, som om det var noe hun hadde glemt. Eller husket? Hun lå i en av Vikingens hengehule og sov trygt fram til dette tidspunktet. Hvorfor visste hun ikke helt enda. Frigg lå i en annen hengehule og sov fortsatt. Trygt. Det hadde vikingen sørget for. Hun så opp. Var det stjerner? Frida hadde aldri sett stjerner i Barteskogen før, men av en eller annen merkelig grunn kunne hun se rett opp til uendeligheten akkurat denne natten. Mellom henne og den uendeligheten var det tusenvis av stjerner. Så vakkert, tenkte hun idet hun hørte noen løpe i det fjerne. Hengehulen hun lå i, var plassert så høyt oppe fra bakken at hun hadde god utsikt over store deler av skogen. Hun så en desperat jente løpe for livet mellom bartetrærne som sto der majestetisk og voktet over hun som løp og hvisket til henne, hvilken retning hun skulle løpe i. Frida kjente umiddelbart på en engstelse over at Stina ikke skulle rekke fram i tide uten at hun visste hva hun skulle rekke fram til. For bak henne kom soldatene i en rasende fart. På jakt etter henne. Hun hadde lyst til å rope etter henne og si at hun måtte løpe fortere, men da var hun redd for å bli oppdaget selv. Så hun hvisket stille inni hulen sin «Løp, Stina. Løp fortere enn vinden!». Plutselig hørte hun en annen lyd. Hva var det? En slags melankolsk uling eller en sørgmodig lengsel. Hvesing? Nei. Dette var en lyd som var umulig å beskrive. Frida så opp mot lyden og begynte umiddelbart å måpe og øynene spratt nesten ut av hode i beundring. Drager! Hun måtte gni seg i øynene et par ganger før hun trodde på det hun så der oppe på himmelen. To drager fløy høyt der oppe og gav ifra seg den sørgmodige lengsel-lyden. Frida så ned på Stina igjen, som fortsatt løp med soldatene etter seg. Hun må være gørrsliten, tenkte hun i det hun skimtet en lang og nesten usynlig tråd henge ned fra den ene dragen. Det så nesten ut som spindelvev, for så skjørt så det ut som og Frida kunne ikke forstå at noen kunne ta tak i det uten at det skulle ryke. Men det var vel det som var hensikten? Frida gløttet bort på Frigg som lå med ryggen til. «Frigg!» Hvisket hun litt høyere enn at det kunne kalles for hvisking. Han våknet så vidt og gløttet på øynene. «Hva er det nå Frida?» Spurte han i halvsøvne. «Se der, Frigg! Dragene har sluppet ut trådene sine!» Frigg kviknet raskt til for å se om det virkelig var sant det Frida sa. Han fikk det raskt bekreftet og tillot seg å smile, men bare med den ene munnviken. Så satt de to der i hver sin hengehule og så på et utsøkt syn av to drager på en stjerneklar himmel som sto klare til å frakte en ungdom i sikkerhet. De begge heiet i stillhet på Stina og håpet så inderlig at hun ville klare å se de usynlige trådene som ville frakte henne til dem. Til den ene og eneste trygge plassen i Barteskogen. For drager skal fly og de flyr med usynlige tråder som kommer til syne når nøden er som størst. Så får det være opp til hver enkelt å velge å se eller ikke. Velge å holde fast eller ikke.

Øyeblikk.

Perm. I skrivende stund nyter jeg en nykvernet kopp kaffe av bønner fra Brasil mens jeg lytter til unger leke i bakgrunnen. Det nytes å kunne gå på do uten at noen følger med og det nytes å bare være, uten å jobbe så hardt for å i det hele tatt eksistere. Monsteret stikker innom ved jevne mellomrom for å si at dragene venter og jeg fylles med ny motivasjon til å møte vikingen min i morgen tidlig som alltid står å venter som et tent lys med åpne armer og rustningen på. Klar for alt. Klar for nye eventyr.

Skyggen av en flaggermus.

Plutselig sto jeg der. Ikke lenge, men jeg sto der og var tilstede. I skogen. Jeg så meg rundt og følte ikke at det lusket noen farer i umiddelbar nærhet. Det var egentlig ganske stille. Litt for stille? Jeg så meg rundt flere ganger, snudde meg, så meg tilbake og fram igjen. Så plutselig følte jeg en enorm energi bak meg. Hårene på armene reiste seg og i det jeg snudde meg visste jeg at det ikke var noe farlig. Jeg måtte ta noen steg tilbake for å se denne skikkelsen bra nok. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal beskrive dette synet, men det hadde en enorm energi og jeg sto der og måpte. «Mørkets fyrste» tenkte jeg mens jeg fortsatt sto der med åpen munn og store øyne. Det var skikkelsen til livvakten som ser like mørkt på det som meg. I form av en slags gigantisk flaggermus-sky av svart røyk. Det kjentes litt som Hufsa i Mummidalen. Det ble kaldt, men hun var bare snill. Hun har bare en litt annen måte å se ting på enn folk flest. Det er akkurat det jeg liker ved henne. Det er bare hun som kan si ting som «Livet er mer kjipt enn fint» og «Det er jo ikke så usannsynlig at det kommer noen å dreper oss mens vi sover liksom!». Og nå sto hun der som en Batwoman foran meg for å gi beskjed om at hun jobber i skyggen og på jakt etter skurkene i det skjulte. Sammen med meg skal vi redde, om ikke hele verden, så i det minste hele Barteskogen og dem som lider under krigen som pågår der.

Det hendte ikke stort mer enn at vi bare sto der og så på hverandre og det var som om jeg kunne høre en svak hvisking om at hun er der for meg. Plutselig dukket en kontrast opp som fløy ivrig ved siden av den svære og mørke flaggermus-skikkelsen. Marihøna hadde tatt oss igjen for å støtte opp. Men jeg forsto ikke helt hva det var som trengte støtte akkurat nå. Ting var så fredfullt. Så begynte jeg å kjenne litt mer etter. Jeg så ned på hendene mine. Det var ingen som holdt i dem, men jeg kjente en varme komme fra begge hendene som om noen gjorde det. Så forsto jeg det, at jeg sto med en fot, eller hånd, på hver side av to verdener. Jeg hadde bare tatt en kjapp tur innom skogen min uten at jeg forsto hvorfor, men da jeg ble bevisst på dette, begynte jeg å høre henne langt der borte. Som en ånd i det fjerne. Marihøna fløy sin vei og flaggermus-skikkelsen begynte å falme. «Hvor er du da?» Spurte jeg. «Jeg ser deg jo ikke», men jeg visste at hun var der. Hun ba meg åpne opp øynene, men jeg var overbevist om at de var det for jeg så jo rundt meg og der sto ingen. Øyene åpnet seg etter en kort stund og jeg så rett på hun som ser like mørkt på det som meg. Marihøna hadde også vært innom og de hadde holdt hver sin hånd for å gi beskjed innover til skogen at de sto der like ved og passet på. I forkant av dette, hadde Frida dukket opp og tryglet dem om å passe på Stina fordi hun var i stor fare før hun kollapset og gikk inn i de dypeste skogene. Jeg føler meg stadig overveldet av støtten jeg får av livvaktene på Gjøkeredet. De som kjenner meg, tåler meg og takler meg med den største ro og en kontrollert harmoni. De som ikke kjenner meg får lettere panikk og da går det alt annet enn harmonisk for seg, men det er greit. Det er mange som jobber her og alle kan ikke kjenne alle like godt. Dette bekrefter egentlig konklusjonen min i oppgaven jeg skrev om dissosiasjon. Viktigheten av at helsepersonell har gode kunnskaper om dissosiasjon, medvirkning og jobbe på en måte som pasienten finner meningsfull.

Stinas flukt.

«TA HENNE» Skrek de, mens de løp etter henne. Hun hadde et forsprang på kanskje 30 meter. Hun så dem ikke, men hun hørte dem bak seg i en buldrende fart. Fredriksen frontet det hele og soldatene marsjerte etter i takt med hverandre. Stina løp for livet mens hun hørte støyet fra det som hørtes ut som hundrevis av soldater komme etter henne. Hun visste hvorfor. Hun hadde sviktet han og trosset ordren hans om å komme seg ut fra Gjøkeredet to dager på rad. Denne gangen ved å avsløre hennes identitet ved å drikke kaffe med sukker og melk. Det er det nemlig bare Stina som gjør og det vet hele avdelingen nå. Hun hadde klart å lure dem i over et døgn, men sannheten var at hun ikke lengre ønsket ut for å dø. Så hun sendte de signalene hun kunne uten å bli beskyldt for det. Hun hadde også tusjet høyre pekefinger med rød tusj som avtalt med overlegen som ikke er overlegen, når hun var i fare. Fredriksen gjennomskuet det umiddelbart og ble rasende. Han sto over henne og trykket henne lengre og lengre ned, mens hun samtalte med overlegen og Vikingen som på det tidspunktet hadde avslørt henne. Fredriksen freste truende gloser over henne og hun adlydde og fortsatte påstandene om at hun var Ida og ikke Stina. For Ida kan reise fra avdelingen når som helst, men ikke de andre. I alle fall ikke om faren er stor for skade, noe det var i høy grad i dette tilfellet. Fredriksen hadde planene klare. Stina måtte dø. Hun var et virus som måtte bekjempes på brutalt vis. Planen var klar. Han skulle kaste henne over brua og Stina var egentlig halvveis med på at det var det rette nå. For Vikingen hadde sviktet henne og ikke holdt løftet hans om å stå opp for henne. Hans versjon er en annen og jeg står igjen som vanlig uvitende om noe. Jeg hadde vært borte i over et døgn og Stina hadde lurt alle kontaktene som trodde at det var jeg som plutselig hadde sterke følelser og til og med gått løs på vikingen i gangen her. Da jeg våknet opp onsdag ettermiddag, hadde jeg ingen minner fra siden mandag ettermiddag.

Stina fortsatte å løpe, jeg kunne høre de desperate skrittene hennes. Hun løp for livet og jeg kunne føle med hele meg at beina hennes snart ikke hadde mer å gi. Hun var sliten og hadde ikke spist eller drukket på et par døgn. Hun forsøkte å rope forsiktig etter hjelp på innsiden og håpet at noen skulle ta hånden hennes og dra henne vekk derifra. Men ingen kom og hun var helt alene mot en hel hær av soldater som var ute etter henne. Hun ante ingenting om hva de kom til å gjøre med henne, om de tok henne igjen, men hun visste at det ikke var noe godt. Idet håpet begynte å bli svakere og overgivelse virket som den eneste muligheten, oppdaget hun noe hun aldri hadde sett før. Hun så opp på den mørke stjernehimmelen. Noe som var litt rart, for vi ser sjelden himmelen i Barteskogen fordi trærne er så høye. Men akkurat der Stina ferdet var det altså en åpning rett opp til universet og mellom den og henne var det millioner med stjerner som skimtet ned på henne. Og mens hun så opp kunne hun skimte vesener som fløy langt der oppe. Var det drager? Enhjørninger? Noe magisk var det i alle fall for de fløy langt der oppe og de må ha vært svære. Stina tenkte umiddelbart på at om hun bare fikk tak i en som kunne frakte henne til den trygge plassen som enda egentlig ikke er opprettet. Men hvordan? Hun tenkte kanskje om de hadde noen snører som hun kunne gripe tak i, men hun så ingen. Soldatene nærmet seg med stormskritt, hun lukket øynene idet hun løp og nok en gang ropte hun forsiktig innover. «Hvor er du, Viking?» Og akkurat idet hun sa det, var han der. Han strakte ut hånden sin og hun grep tak og holdt godt fast! «Få meg vekk herfra!» tryglet hun. Og han kom og fikk henne vekk på et øyeblikk. Faren var over for nå og jeg våknet opp som meg selv. Jeg kunne bare håpe på at Stina også fant veien til en trygg plass og at Fredriksen med soldatene mistet henne ut av synet.