Monsteret i mitt hjerte.

For 20 år siden gikk jeg på ungdomskolen. Det var trolig den rareste og kanskje mest utfordrende perioden i livet. Jeg husker godt den nye klasseforstanderen som skulle ta over vår klasse. Hun var ung, morsom og passe streng. Hun var læreren som kunne finne på å inntre klasserommet utkledd som de rareste skikkelsene og undervise med en så stor entusiasme at det var umulig å ikke like henne. Samtidig var det noe litt skremmende med henne. Fordi hun var kanskje den ene som så meg som var usynlig på den tiden. Det tok ikke lang tid før jeg var overbevist (helt seriøst) om at hun var et monster fra det ytre rom. At hun kunne lese tankene mine og sende ut alfabølger for å hjernevaske meg. Jeg tegnet raskt et ark med bilde av en murvegg og hang den opp på veggen ved siden av pulten min. Det var for min egen beskyttelse, for at ikke disse alfabølgene skulle komme igjennom og for at hun ikke skulle få vite mine innerste hemmeligheter. For de var det mange av og jeg hadde vært usynlig i en lang stund. I alle fall siden barneskolen og jeg hadde bestemt at ingen skulle få vite noe om meg og min indre verden som besto av virkelige nok imaginære venner og vesener. Ingen visste at jeg så å si bodde hjemme alene og hadde flere hemmeligheter der. Vonde hemmeligheter som siden ble tolket som hallusinasjoner og vrangforestillinger.

Monsterlæreren så meg. Og jeg så henne. Hun begynte å snakke med meg på tomannshånd og jeg fant ut etter kort tid at hun fortsatt var et monster, men at hun var et snilt et. Uten henne hadde jeg trolig ikke overlevd. Kanskje, kanskje ikke. Flaks, uflaks? Ingen kan vite hva som hadde hendt uten henne, men hun gav meg uansett et håp om en bedre hverdag og det hadde ingen klart å gi meg før. Hun forsto at ting var håpløst og det var hun som gav meg boken «Det er aldri for sent å gi opp» etter at jeg hadde fortalt at jeg ville dø. BUP hadde visst ikke så mye å stille opp med i den forbindelse, så hun innså vel som meg, at det var bare meg. Og henne. I alle fall i øyeblikket. Boken har jeg fortsatt og den har gitt meg mye glede.

Det var 20 år siden jeg så Monsteret mitt sist. Det skulle gå 20 år til jeg så henne igjen. For akkurat denne helgen møtte jeg henne. Monsteret i mitt hjertet som ikke lengre jobber som lærer, men som skaper vakre toner inspirert fra naturen og lokalsamfunnet. Låtene har en slags melankoli over seg, men ikke på den måten at jeg blir trist av å høre på. Mer glad og noen ganger får jeg den tilfredsstillende sorgen som er mer god enn vond. Akkurat denne helgen skulle hun, sammen med gitaristen sin, spille og synge i verdensteateret der jeg kommer ifra. Det er sjelden jeg oppsøker gamle trakter, men dette kunne jeg jo rett og slett ikke gå glipp av. Jeg har smuglyttet til musikken hennes i noen år og tror jeg må være fan nr. 1. Jeg og en god venninne kjøpte oss 2 billetter til ca. 20 identitetsdeler til sammen. Det kaller jeg et røverkjøp! «Grupperabatt», sa monsteret som har fulgt meg igjennom livet i skyggene av den. Smått tittet frem i ny og ne. Her og der. Sendt lydfiler fordi hun vet at stemmen hennes roer min indre verden og heiet på meg hele veien ifra en fjern fortid, men samtidig fra det nære her og nå.

Jeg og venninnen min med flere, var de aller første som ankom og akkurat idet vi skulle tre inn igjennom hovedinngangen kom hun snikende forbi oss fra siden. Gjensynsgleden var stor. I alle fall fra min side! Men jeg tillater meg og tro at det var gjensidig. Der sto vi, monsteret mitt og jeg og omfavnet hverandre som om det var den største selvfølgelighet i verden. Hun var like vakker og god som jeg husket. Hun takket for at vi kom og avslørte at det var en liten hilsen til meg underveis i konserten og at jeg kom til å skjønne det. Bare vent. Jeg ble overveldet og tenkte at jeg må ha gjort like stort inntrykk på henne for 20 år siden som det hun hadde gjort på meg.

Vi satt på andre rad og ventet i spenning. Det var så rart å være på hjemmebane, samtidig som jeg aldri egentlig har følt tilhørighet der. Jeg lengtet alltid bort og har aldri hatt behov for å returnere. Fram til nå. Jeg så mange kjente rundt meg, men de kjente ikke meg naturligvis, jeg var jo usynlig på den tiden. Så entret hun scenen med en majestetisk krone fra naturen på hode og med en enorm karisma. Akkurat som når hun kom inn i klasserommet for 20 år siden. Herfra kunne alt skje. Jeg kjente at det var flere enn meg tilstede og vi satt som tente lys da magien startet for alvor med låta «So many stars to kite on». Monsteret foran oss snakket poetisk om å fly på en drage på stjernehimmelen, påfuglfjær og magi på høyt nivå. Det minnet meg om overlegen på Gjøkeredet som på ingen måte er overlegen. Hun fortalte en gang at hun har hatt pasienter som meg, som har flydd på dragene sine for å berge seg fram til en trygg plass i sin indre verden. Så skjedde det som aldri skjer. Jeg gråt. Men det var greit og ingen kjeftet fordi gråt er forbudt.  Istedenfor dro monsteret meg tilbake i tid og hentet fram alle de følelsene jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg var plutselig 14 år igjen og hun gråt for aller første gang og tenkte at en dag skal hun få sin egen drage å fly på, som kan ta henne med til vår trygge plass i vårt eget indre og der er jeg sikker på at monsteret i mitt hjerte vil vente på oss med stemmen og den enorme karismaen sin med åpne armer.

«Jeg kjente ei jente en gang som trodde at jeg var et monster» Sa hun plutselig og jeg er sikker på at hjertet mitt stoppet i noen sekunder. «Den neste låta handler om et barn som tar sine første skritt ut i denne store verden med dråper fra regn som ser ut som diamanter i krøllene hennes». Var det meg hun snakket om? Ja, det tror jeg faktisk, før tonene fra min absolutte favoritt kom fram. «Breaking Through». Låta jeg har hørt på i flere år når tiden er mørk og håpet nesten ute, har den låta betydd fryktelig mye for meg og det visste hun der framme som nå sto og sang den til meg. For meg? Livet har aldri før vært mer tilstede. Jeg var meg selv nå og jeg var også meg selv for 20 år siden. Stina tok sine første skritt framover i tid, mot meg og jeg følte for første gang en slags tilhørighet til henne og tiden hun kommer ifra. Det var vondt og godt på samme tid og vi gråt litt sammen og tenkte de samme tingene mens de vakre tonene gikk igjennom kretsløpet vårt. Så til Monsteret i mitt hjertet. Takk! Takk for at du skaper så flotte og magiske toner i musikken din.  Jeg vil påstå at stemmen din redder liv og at verden blir en bedre plass med deg i den, er jeg i alle fall ikke i tvil om. Jeg håper at det ikke går 20 år før våre veier møtes igjen.

Coleminkai med Randi (Monster) Mossing og Per Syversen.

4 kommentarer om “Monsteret i mitt hjerte.

  1. Kjære Ida. That old tree maybe, maybe that old tree is me.
    Det kom fram en tanke, rett før konserten, denne setningen om at:
    – bak ethvert monster står et barn.
    Du er et av de barna, du kan gjemme deg der, og om du løper foran eller er med familien din, eller på jobb eller skriver eller leser, så står monsteret der, ved siden av den kjedelige kassadamen, monsteret står der og klapper seg selv på hodet. Og neste gang du løper gjennom barteskogen, så se opp, Flyveren vinker og monsteret vinker tilbake. Monsteret trekker i den sølvfargede linja, og så suser vi avgårde. Monsterklemmer sendes deg herved! PS, jeg gråt også. Så vet du det. PS, hils Vikingen.

    • Monsteret og stemmen er allerede godt plantet og etablert på den trygge plassen og dragene (en rosa og en blå) flyr på stjernehimmelen klare til å frakte barna til det snille monsteret med stemmen og den trygge, gode karismaen ❤
      Vikingen gjør en vikinghilsen i din retning✊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s