Stinas flukt.

«TA HENNE» Skrek de, mens de løp etter henne. Hun hadde et forsprang på kanskje 30 meter. Hun så dem ikke, men hun hørte dem bak seg i en buldrende fart. Fredriksen frontet det hele og soldatene marsjerte etter i takt med hverandre. Stina løp for livet mens hun hørte støyet fra det som hørtes ut som hundrevis av soldater komme etter henne. Hun visste hvorfor. Hun hadde sviktet han og trosset ordren hans om å komme seg ut fra Gjøkeredet to dager på rad. Denne gangen ved å avsløre hennes identitet ved å drikke kaffe med sukker og melk. Det er det nemlig bare Stina som gjør og det vet hele avdelingen nå. Hun hadde klart å lure dem i over et døgn, men sannheten var at hun ikke lengre ønsket ut for å dø. Så hun sendte de signalene hun kunne uten å bli beskyldt for det. Hun hadde også tusjet høyre pekefinger med rød tusj som avtalt med overlegen som ikke er overlegen, når hun var i fare. Fredriksen gjennomskuet det umiddelbart og ble rasende. Han sto over henne og trykket henne lengre og lengre ned, mens hun samtalte med overlegen og Vikingen som på det tidspunktet hadde avslørt henne. Fredriksen freste truende gloser over henne og hun adlydde og fortsatte påstandene om at hun var Ida og ikke Stina. For Ida kan reise fra avdelingen når som helst, men ikke de andre. I alle fall ikke om faren er stor for skade, noe det var i høy grad i dette tilfellet. Fredriksen hadde planene klare. Stina måtte dø. Hun var et virus som måtte bekjempes på brutalt vis. Planen var klar. Han skulle kaste henne over brua og Stina var egentlig halvveis med på at det var det rette nå. For Vikingen hadde sviktet henne og ikke holdt løftet hans om å stå opp for henne. Hans versjon er en annen og jeg står igjen som vanlig uvitende om noe. Jeg hadde vært borte i over et døgn og Stina hadde lurt alle kontaktene som trodde at det var jeg som plutselig hadde sterke følelser og til og med gått løs på vikingen i gangen her. Da jeg våknet opp onsdag ettermiddag, hadde jeg ingen minner fra siden mandag ettermiddag.

Stina fortsatte å løpe, jeg kunne høre de desperate skrittene hennes. Hun løp for livet og jeg kunne føle med hele meg at beina hennes snart ikke hadde mer å gi. Hun var sliten og hadde ikke spist eller drukket på et par døgn. Hun forsøkte å rope forsiktig etter hjelp på innsiden og håpet at noen skulle ta hånden hennes og dra henne vekk derifra. Men ingen kom og hun var helt alene mot en hel hær av soldater som var ute etter henne. Hun ante ingenting om hva de kom til å gjøre med henne, om de tok henne igjen, men hun visste at det ikke var noe godt. Idet håpet begynte å bli svakere og overgivelse virket som den eneste muligheten, oppdaget hun noe hun aldri hadde sett før. Hun så opp på den mørke stjernehimmelen. Noe som var litt rart, for vi ser sjelden himmelen i Barteskogen fordi trærne er så høye. Men akkurat der Stina ferdet var det altså en åpning rett opp til universet og mellom den og henne var det millioner med stjerner som skimtet ned på henne. Og mens hun så opp kunne hun skimte vesener som fløy langt der oppe. Var det drager? Enhjørninger? Noe magisk var det i alle fall for de fløy langt der oppe og de må ha vært svære. Stina tenkte umiddelbart på at om hun bare fikk tak i en som kunne frakte henne til den trygge plassen som enda egentlig ikke er opprettet. Men hvordan? Hun tenkte kanskje om de hadde noen snører som hun kunne gripe tak i, men hun så ingen. Soldatene nærmet seg med stormskritt, hun lukket øynene idet hun løp og nok en gang ropte hun forsiktig innover. «Hvor er du, Viking?» Og akkurat idet hun sa det, var han der. Han strakte ut hånden sin og hun grep tak og holdt godt fast! «Få meg vekk herfra!» tryglet hun. Og han kom og fikk henne vekk på et øyeblikk. Faren var over for nå og jeg våknet opp som meg selv. Jeg kunne bare håpe på at Stina også fant veien til en trygg plass og at Fredriksen med soldatene mistet henne ut av synet.

2 kommentarer om “Stinas flukt.

  1. So many stars to kite on, so many invisible strings, so many stars to fight for.
    Over trærne, på nattehimmelen er flyveren. Hun har rød kjole, stort smil og hun vinker. Hun flyr. Lett mellom skyene, snurrer, tar saltoer. Hun har en sølvtråd som du kan nappe i. Flyveren tar de vakreste, sirkulære, dristige saltoer mellom skyene. Flyveren er meg. Hun vinker. So many stars to kite on.

  2. Og med det, mitt kjære monster, ble du en innbygger i Barteskogen. Jeg er sikker på at med stemmen, klarer du en dag å frakte Stina til den trygge plassen hun sårt trenger. Jeg skal gjøre mitt beste for at hun skal finne den usynlige tråden som kanskje viser seg når nøden er størst. Mange og gode klemmer tilbake ti deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s