Skyggen av en flaggermus.

Plutselig sto jeg der. Ikke lenge, men jeg sto der og var tilstede. I skogen. Jeg så meg rundt og følte ikke at det lusket noen farer i umiddelbar nærhet. Det var egentlig ganske stille. Litt for stille? Jeg så meg rundt flere ganger, snudde meg, så meg tilbake og fram igjen. Så plutselig følte jeg en enorm energi bak meg. Hårene på armene reiste seg og i det jeg snudde meg visste jeg at det ikke var noe farlig. Jeg måtte ta noen steg tilbake for å se denne skikkelsen bra nok. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal beskrive dette synet, men det hadde en enorm energi og jeg sto der og måpte. «Mørkets fyrste» tenkte jeg mens jeg fortsatt sto der med åpen munn og store øyne. Det var skikkelsen til livvakten som ser like mørkt på det som meg. I form av en slags gigantisk flaggermus-sky av svart røyk. Det kjentes litt som Hufsa i Mummidalen. Det ble kaldt, men hun var bare snill. Hun har bare en litt annen måte å se ting på enn folk flest. Det er akkurat det jeg liker ved henne. Det er bare hun som kan si ting som «Livet er mer kjipt enn fint» og «Det er jo ikke så usannsynlig at det kommer noen å dreper oss mens vi sover liksom!». Og nå sto hun der som en Batwoman foran meg for å gi beskjed om at hun jobber i skyggen og på jakt etter skurkene i det skjulte. Sammen med meg skal vi redde, om ikke hele verden, så i det minste hele Barteskogen og dem som lider under krigen som pågår der.

Det hendte ikke stort mer enn at vi bare sto der og så på hverandre og det var som om jeg kunne høre en svak hvisking om at hun er der for meg. Plutselig dukket en kontrast opp som fløy ivrig ved siden av den svære og mørke flaggermus-skikkelsen. Marihøna hadde tatt oss igjen for å støtte opp. Men jeg forsto ikke helt hva det var som trengte støtte akkurat nå. Ting var så fredfullt. Så begynte jeg å kjenne litt mer etter. Jeg så ned på hendene mine. Det var ingen som holdt i dem, men jeg kjente en varme komme fra begge hendene som om noen gjorde det. Så forsto jeg det, at jeg sto med en fot, eller hånd, på hver side av to verdener. Jeg hadde bare tatt en kjapp tur innom skogen min uten at jeg forsto hvorfor, men da jeg ble bevisst på dette, begynte jeg å høre henne langt der borte. Som en ånd i det fjerne. Marihøna fløy sin vei og flaggermus-skikkelsen begynte å falme. «Hvor er du da?» Spurte jeg. «Jeg ser deg jo ikke», men jeg visste at hun var der. Hun ba meg åpne opp øynene, men jeg var overbevist om at de var det for jeg så jo rundt meg og der sto ingen. Øyene åpnet seg etter en kort stund og jeg så rett på hun som ser like mørkt på det som meg. Marihøna hadde også vært innom og de hadde holdt hver sin hånd for å gi beskjed innover til skogen at de sto der like ved og passet på. I forkant av dette, hadde Frida dukket opp og tryglet dem om å passe på Stina fordi hun var i stor fare før hun kollapset og gikk inn i de dypeste skogene. Jeg føler meg stadig overveldet av støtten jeg får av livvaktene på Gjøkeredet. De som kjenner meg, tåler meg og takler meg med den største ro og en kontrollert harmoni. De som ikke kjenner meg får lettere panikk og da går det alt annet enn harmonisk for seg, men det er greit. Det er mange som jobber her og alle kan ikke kjenne alle like godt. Dette bekrefter egentlig konklusjonen min i oppgaven jeg skrev om dissosiasjon. Viktigheten av at helsepersonell har gode kunnskaper om dissosiasjon, medvirkning og jobbe på en måte som pasienten finner meningsfull.

2 kommentarer om “Skyggen av en flaggermus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s